josef wissarionowitsch stalin, communism, socialism
Photo by OpenClipart-Vectors on Pixabay
«Rasismeparagrafene har totalitære aner, og ikke en gang da lovene ble utredet i detalj, ble friksjonen mellom disse og ytringsfriheten snakket om», skriver Carl Müller Frøland.
254Shares
Carl Müller Frøland

Det siste året har det vært stor oppmerksomhet om straffeloven § 185, kjent som «rasismeparagrafen». Mange har antagelig fått et visst kjennskap til denne straffebestemmelsen som omhandler «det å true eller forhåne eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt mot noen» på bakgrunn av «hudfarge eller etnisk eller nasjonal opprinnelse», «religion eller livssyn», «homofil orientering» eller «nedsatt funksjonsevne». Det som derimot har vært viet liten oppmerksomhet, er hvordan paragrafen oppsto, hva som er dens historiske opphav. 

Rasismeparagrafenes skandinaviske fødsel

Jon Wessel-Aas, nyvalgt leder av Advokatforeningen, uttalte i fjor (Dagens Næringsliv 3. juli) at «rasismeparagrafen» kom til på grunn av Holocaust. I en kronikk om antisemittisme i det moderne Norge fremsetter Kjetil Braut Simonsen, forsker ved Jødisk museum, en tilsvarende påstand: «Da Norge fikk en paragraf mot hatefulle ytringer i 1961, var ikke desto mindre Holocaust et (sic) avgjørende som bakteppe» (VG 5. august). Slike uttalelser gir et misvisende bilde av rettshistorien. 

Paragrafen, som ble vedtatt i 1961, var straffeloven § 135 annet ledd. Foranledningen var, som Simonsen helt korrekt påpeker, «hakekorsepidemien» som raste fra slutten av 1959 til begynnelsen av 1960. Dette var en bølge av hærverk (bruk av hakekors-graffiti), trusler og vold som rammet jøder i svært mange av verdens byer – fra Washington, D.C. og Milano til Oslo og Bogotá. Dette plutselige og voldsomme utbruddet av antisemittisme vakte internasjonal oppsikt.

Her hjemme ga «hakekorsepidemien» støtet til ny norsk lovgivning: Våren 1961 ble § 135 annet ledd vedtatt av Stortinget. Denne paragrafen omhandlet «den som offentlig forhåner eller opphisser til hat eller ringeakt mot en folkegruppe som karakteriseres ved en bestemt trosbekjennelse, avstamning eller opprinnelse for øvrig eller som truer en slik folkegruppe eller sprer falske beskyldninger mot den». I det temmelig kortfattede lovutkastet het det: «Under enhver omstendighet mener departementet at et straffebud mot rasehets forsvarer sin plass reint prinsipielt. Det markerer samfunnets fordømmelse av de lavtliggende handlinger som det er rettet mot» 

I lovutkastet viste Justisdepartementet til at både Danmark og Sverige hadde lignende straffebestemmelser. Danmark vedtok straffeloven § 266 b allerede i 1939 i kjølvannet av Krystallnatten, som en reaksjon på den intense jødeforfølgelsen i Nazi-Tyskland. Den danske paragrafen gjaldt «Den, der ved udspredelse af falske rygter eller beskyldninger forfølger eller ophidser til had mod en gruppe af den danske befolkning på grund af dens tro, afstamning eller statsborgerforhold» 

Sverige vedtok på sin side straffeloven kap. 11 § 7 om «hets mot folkegruppe» i 1948. § 7 som lød: «Hotar, förtalar eller smädar nogon offentligen folkgrupp med viss härstamning eller trosbekännelse, dömes för hets mot folkgrupp till böter eller fängelse.» Bestemmelsen ble kjent som «Lex Åberg». Selv om arbeidet med en slik lov hadde begynt allerede under krigen, synes den utløsende årsaken til vedtagelse å ha vært den svenske bokhandleren Einar Åbergs antisemittiske utgivelsesvirksomhet som ble møtt med internasjonal fordømmelse. Svenske myndigheter kom under økende press for strafferettslig å slå ned på Åbergs «jødehets». Åberg ble den første som ble rammet av den nye loven. 

Kollektivet før individet

Det de færreste visste på begynnelsen av 1960-tallet, men som i ettertid er blitt klart, er at «hakekorsepidemien» startet som en sovjetisk propaganda-operasjon. Raskt og spontant spredte de antijødiske aktivitetene seg til nye land. Målet med den sovjetiske operasjonen, ledet av KGB-general Ivan Ivanovitsj Agayants, var å diskreditere Vest-Tyskland som en fascistisk stat og direkte arvtager til Nazi-Tyskland. Resultatet for Norges vedkommende ble altså en ny strafferettslig innskrenkning av ytringsfriheten. Dette er tankevekkende. Hvis man studerer ordlyden i § 135 annet ledd, vil man nemlig se en slående likhet med en annen lovbestemmelse av utenlandsk opprinnelse – artikkel 123 i den såkalte Stalin-grunnloven av 1936. 

Artikkel 123 omhandlet «diskriminering». Etter å ha fastslått at alle sovjetiske borgere har samme rettigheter, sier bestemmelsen følgende: «Enhver direkte eller indirekte begrensning av rettighetene til eller, omvendt, enhver etablering av direkte eller indirekte privilegier for borgere på bakgrunn av deres rase eller nasjonalitet, såvel som ethvert fremme av rasemessig eller nasjonal eksklusivitet eller hat og ringeakt, er forbudt ved lov» Med andre ord: Den sovjetiske grunnloven gjorde det straffbart å fremme «hat» og «ringeakt» på bakgrunn av rase eller nasjonalitet – en klar innskrenkning av retten til å fremsette meningsytringer.  

Artikkel 123 var antagelig ment å ivareta flere hensyn. Ett mål var sosial harmoni: Gjennom å slå ned på «hat» rettet mot minoritetspersoner skulle bestemmelsen motvirke konflikter og ufred mellom ulike folkegrupper i en utpreget multietnisk stat. Videre skulle artikkel 123 klart og tydelig signalisere den sovjetiske stats fravær av rasediskriminering, til forskjell fra USA med sine rasesegregeringslover – grunnloven fremmet altså propaganda om den sovjetiske «egalitet». Sist, men ikke minst: Bestemmelsen kunne fungere som et verktøy for statskontroll, et redskap for å bringe systemkritikere til taushet. Artikkel 123, og tilsvarende lovbestemmelser i andre kommunistiske stater, kom blant annet til å bli brukt mot maktkritikere. 

Det er ingen overraskelse at utstrakt ytringsfrihet ikke anerkjennes av grunnloven i et totalitært system. Ifølge artikkel 125 måtte borgernes ytrings-, presse- og forsamlingsfrihet samsvare med «det arbeidende folks interesser» og «styrke det sosialistiske system». Grunntrekk ved stalinismen – ideene om «proletariatets diktatur» og det revolusjonære partiets ubestridte makt – skinte således gjennom de juridiske formuleringene. Kollektivet ble satt over individet, enkeltmenneskets rettigheter måtte underordnes det kommunistiske system. 

Sovjetkommunismen vinner frem i FN

Sent på 1940-tallet begynte et iherdig sovjetisk arbeid i FN for å få på plass et internasjonalt forbud mot «hatytringer» – med Stalin-grunnlovens artikkel 123 som forbilde. De sovjetiske FN-delegatene kjempet for å frata «fascisters» ytrings- og forsamlingsfrihet; menneskerettighetene skulle ikke brukes til å fremme «fascistisk hatpropaganda». Fra sovjetisk side ble det hevdet at «fascismen» stadig levde i ikke-«sosialistiske» samfunn; «fascisme» ble brukt som et svært tøyelig begrep for å ramme andre politiske ideologier og systemer. 

De vestlige demokratiene sto imot det antiliberale presset fra østblokken. Blant de skarpeste kritikerne av det sovjetiske kravet om å beskjære ytringsfriheten var formann i Menneskerettighetskommisjonen, Eleanor Roosevelt. Hun advarte om at et hatytringsforbud lett kunne bli et nyttig redskap for totalitære stater, og at det kunne brukes av makthavere generelt til å slå ned på uønsket kritikk. Verdenserklæringen om menneskerettigheter som ble vedtatt i 1948, ble ikke utstyrt med noe hatytringsforbud. 

Til tross for ordets negative klang må «propaganda» sies å ha en naturlig plass i politisk retorikk.

På 1960-tallet kom et veiskille i FNs menneskerettighetsarbeid. Som følge av den store avkoloniseringsprosessen dannet det seg en mektig «afroasiatisk» blokk. Sentrale spørsmål for disse landene var «apartheid» og «kolonialisme», noe som medførte at rasediskriminering for alvor ble satt på menneskerettighetsagendaen. Disse landene inngikk et nært samarbeid med Sovjetunionen. Til sammen fikk den afroasiatiske blokken og østblokken flertall for å vedta et internasjonalt hatytringsforbud. Det langvarige sovjetkommunistiske arbeidet ble omsider kronet med hell. 

Artikkel 20 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR), vedtatt i 1966, lyder: «Enhver form for fremme av nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold, skal forbys ved lov».  Samme tankegang satte sitt tydelige preg på FNs konvensjon om avskaffelse av former for rasediskriminering (ICERD), vedtatt i 1965 (men utformet etter artikkel 20 i ICCPR). ICERD Artikkel 4 (a) påbyr dem som har ratifisert konvensjonen, å «erklære som straffbar handling all spredning av idéer om raseoverlegenhet eller rasehat, all tilskyndelse til rasediskriminering, alle voldshandlinger eller tilskyndelse til slike handlinger mot en rase eller gruppe av personer av annen hudfarge eller etnisk opprinnelse, og også enhver form for støtte, herunder økonomisk støtte, til raseaktivister». Med begge disse konvensjonene led de vestlige liberale demokratiene et sviende nederlag i kampen om ytringsfrihet. 

Friksjon mellom ytringsfrihet og rasismeparagraf ignorert

Etter at ICERD var vedtatt, ble det i 1966 satt i gang et stort arbeid med å gjennomgå lovverket. Oppdraget ble gitt en tidligere sorenskriver, Ole F. Harbek, som nå skulle samarbeide tett med jurister i de øvrige nordiske land for å finne ut hvordan de nasjonale lovverkene burde endres for å oppfylle de internasjonale forpliktelsene. Harbek-kommisjonens «Utredning om forbud mot rasediskriminering» (heretter kalt Utredningen) som ble presentert i 1969, foreslo å oppheve § 135 annet ledd og innføre § 135 a som var en utbygget versjon av den tidligere paragrafen. § 135 a ble vedtatt i 1970, siden den ble vurdert som tilstrekkelig omfattende med henblikk på ICERD som Norge nettopp hadde ratifisert. 

Om ordene «spredning av idéer om raseoverlegenhet eller rasehat» i ICERD art. 4 (a) bemerket Harbek-utredningen at «disse uttrykk anses for ubestemte til å brukes i et straffebud» Konvensjonens presisjonsnivå ble altså ikke regnet som spesielt høyt. Derfor er det ekstra overraskende at det ikke ble gjort noe forsøk i Utredningen på å definere sentrale uttrykk i selve lovutkastet, som «forhånelse» og «hat». Fraværet av elementære begrepsavklaringer er imidlertid ikke det eneste som slår en ved lesning av dette dokumentet.   

Utredningen forsikret: «En saklig kritikk av en folkegruppe rammes derfor ikke. Det som bestemmelsen er rettet mot, er propaganda som inneholder trusler eller forhånelser eller gjør noen til gjenstand for hat eller falske beskyldninger» Hvor grensene for «saklig kritikk» går, ble ikke forklart. Det er også bemerkelsesverdig at § 135 a var ment å ramme propaganda (et begrep som heller ikke ble definert). «Politiske» ytringer – alle de som inngår i det bredere offentlige ordskiftet – nyter et spesielt vern av Grunnloven § 100. Til tross for ordets negative klang, må «propaganda» sies å ha en naturlig plass i politisk retorikk. Følgelig oppsto et tydelig spenningsforhold mellom det nye straffebudet og Grunnloven som særskilt beskytter politiske ytringer. Likevel fastslo Utredningen uten videre: «Med bestemmelsen i § 135 a er ikke ment å gjøre noen endring i gjeldende regler om tale- og trykkefrihet, jfr. Grunnlovens § 100.» Justisdepartementet hadde intet å tilføre i den påfølgende stortingsproposisjonen. Juristenes ordknapphet om spenningsforholdet mellom den nye straffebestemmelsen og Grunnlovens ytringsfrihetsvern gir grunn til undring.

Opprinnelse i totalitært system

Det sovjetiske gjennomslaget i FN på ytringsfrihetsfeltet var én årsak til at § 135 a om «diskriminerende eller hatefulle ytringer» så dagens lys. Men det går altså en linje bakover også til den tidligere § 135 annet ledd. Innflytelsen fra de danske og svenske hatytringsparagrafene var nok til stede. Likevel gir det grunn til å spørre: Gjorde påvirkningen fra sovjetkommunistisk rettstenkning seg gjeldende allerede på dette tidspunktet? Hvorfor innførte Stortinget i 1961 en straffebestemmelse som lå så tett opp til en artikkel i Stalin-grunnloven – og til tross for at nettopp denne type begrensning av ytringsfriheten var så vidt omstridt i samtidens FN?

Uansett kan idéinnholdet i «rasismeparagrafen» spores tilbake til et totalitært system. I strafferettslig forstand utgjør § 185 en stalinistisk arv. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.