Foto: Tigran Arsakhian
Verden er nå vitne til en fortsettelse av folkemordet på armenerne som fant sted mellom 1915 og 1918, der 1,5 millioner armenere ble drept, og hundretusener sendt på flukt. Denne gangen handler det om Aserbajdsjans brutale angrep på den lille armenskbefolkede enklaven Nagorno-Karabakh. Alt med full støtte fra Tyrkia som også er ansvarlige for forrige folkemord.
En tradisjon for løgn og bedrag
Aserbajdsjan forteller verden at armenerne startet denne krigen og at de kun forsvarer seg. Hvor trolig er det at Armenia og Nagorno-Karabakh skulle angripe Aserbajdsjan? Den ikke-anerkjente republikken Nagorno Karabakh styres i dag av områdets egne innbyggere og ingen av disse interessert i å forandre status quo som de facto selvstyrt enhet.
Det har vært tilløp til krig ved flere anledninger tidligere. Disse er alltid initiert av Aserbajdsjan. At Aserbajdsjan og Tyrkia nå påstår at Armenia initierte denne krigen føyer seg pent inn i rekken av løgner og bedrag fra disse to landenes ledere. Først fornekter de folkemordet på armenerne, deretter fornekter de armenernes rett til sitt område i Nagorno-Karabakh, og så mener de at Armenia er den aggressive part. Hvem vil tro på at Armenia med sine 3,1 millioner innbyggere ville angripe Aserbajdsjan med sine 10 millioner og med militær støtte fra Tyrkia med sine 80 millioner innbyggere og forsvarsbudsjetter som overstiger årevis av Armenias fulle BNP?
Stalin trakk grensene
Aserbajdsjan har i 30 år ført en retorikk av krig, drap av armenere og krav om full tilbakelevering av området til Aserbajdsjan. Den siste viktige FN-resolusjon av mars 2008, viste at 39 land stemte for et forslag fra Aserbajdsjan om at Armenia måtte tilbakelevere hele området til Aserbajdsjan. De fleste av disse støttet sin muslimske brødre i Aserbajdsjan, var diktaturer eller inneholdt begge kategorier. Syv land stemte imot. Blant dem var USA, Russland, Frankrike og India. Resten av verdens land stemte blankt eller møtte ikke opp. De fleste begrunnet dette med at de ønsket en framforhandlet fredsavtale før de tok stilling til Nagorno-Karabkahs status.
Aserbajdsjan refererer hele tiden til Folkeretten og viser til punktet om selvstendige staters ukrenkelige grenser og selvråderett. Men man glemmer behendig resten av Folkeretten som inneholder krav om folkets selvråderett, om demokrati og ikke minst beskyttelse fra folkemord. Det er ikke sånn at FN ikke kan fravike krav om at det som en gang var Sovjetunionens grenser skal forbli slik for alltid. Slik det er i dag er det er det faktisk Josef Stalin som har definert hvilke folk som skal ha hvilke områder. Forøvrig kan det her minnes om at både Kosovo og Øst Timor er anerkjente land etter at de ble utsatt fra overgrep av sin egen stat.
Konflikten handler altså om hvem som skal ha rett til området. Historien viser med tydelighet hvem som har denne retten. Det finnes urgamle kirker og klostre spredt utover området. I 1923 skjedde det ulykksalige at de 95% armenerne som bebodde Nagorno-Karabakh ble utsatt for Stalins ambisjoner om et godt forhold til Tyrkia og Atatürk. I stedet for å innlemme Nagorno-Karabakh i Armenia, valgte Stalin å gi det til Aserbajdsjan.
Sovjets fall – ny sjanse til rettferdighet
Det fulgte år med undertrykking av armenerne i området, fram til Gorbatsjovs glasnost og perestrojka for første gang gjorde det mulig å si ifra, og å kreve sin rett. Befolkningen ønsket ved Sovjetunionens sammenbrudd uavhengighet fra Aserbajdsjan og krevde dette via brev, protester og en folkeavstemning. Aserbajdsjans svar lot ikke vente på seg: Samtlige armenere som bebodde Aserbajdsjan i byer som Baku, Sumgait og Kirovbad ble utsatt for pogromer, og en tydelig beskjed om å reise til Armenia eller bli drept. Dermed forlot de Aserbajdsjan og ble flyktninger. Armenia lot ikke dette stå uimotsagt og ba aserbajdsjanerne i Armenia om å forlate sitt område.
Verden ser en fortsettelse av det fornektede folkemordet på armenerne
Neste trekk fra Aserbajdsjans side var å sende alt de hadde av rå militærmakt inn i Nagorno-Karabakh for å ta området med makt og kvitte seg med befolkningen. Det sier seg selv at Aserbajdsjans militære overmakt lett kunne ha knust armenerne. Men, til tross for at Armenia opplevde et massivt jordskjelv på omtrent samme tid, og hadde en elendig økonomi og svært lite forsvarsmateriell tilgjengelig, klarte de, på ren motivasjon, å frigjøre Nagorno-Karabakh. Det ble da anlagt en sikkerhetssone rundt enklaven for å unngå videre angrep. Våpenhvile ble signert i 1994. Resultatet var hundretusener av flyktninger, de fleste av dem aserbajdsjanere som hadde bodd i sikkerhetssonen.
Siden den gang har det blitt holdt fredsforhandlinger mellom partene i regi av OSSE, Frankrike, Russland og USA. Aserbajdsjans posisjon har hele tiden vært: «All or war», mens Armenia ikke vil gi konsesjoner i sikkerhetssonen så lenge de ikke får noen garantier for sin eksistens i området med selvråderett og sikkerhet.
Stille hvisking fra norske myndigheter
Tyrkias og Aserbajdsjans hatretorikk mot armenere og deres felles angrep på Nagorno-Karabakh bør ikke levne noen i tvil: Verden ser en fortsettelse av det fornektede folkemordet på armenerne. Dette sitter resten av verden og ser på. Fremmedkrigere fra Syria, Libya, Afghanistan og Pakistan er på plass for å knuse armenerne. Israel leverer våpen til Aserbajdsjan, det same bidrar NATO med, om ikke annet, så via Tyrkia.
Norges posisjon er svært uetisk. Vi har, til tross for Fridtjof Nansens hederlige innsats, der han reddet hundretusener av folkemordtruede armenere fra døden, ikke offisielt erkjent folkemordet. Vi investerer milliarder av kroner i Aserbajdsjan via Equinor, og når politikere her til lands blir bedt om å uttale seg om folkemordet, hatet og rasismen mot armenere og om dette folkemord som nå er i ferd med å skje blir det stille, eller det kommer noe svært nøytralt om at begge sider må legge våpnene. Det er som om man skulle bedt ethvert folk rundt omkring i verden som er utsatt for pogromer og folkemord, og som desperat prøver å forsvare seg, om å legge ned våpnene. Så dør de litt raskere. Tyrkia har for øvrig uttalt at det blir ingen fred i området før Armenia har gitt opp hele Nagorno-Karabakh.
På tide med anerkjennelse av suveren stat
Selv Helsingforskomiteen uttaler seg ullent og så nøytralt at de støtter Aserbajdsjan nesten uten at de selv er klar over det. Jeg er ikke spesielt begeistret for Norges deltakelse i FNs sikkerhetsråd når jeg ser denne unnfallenheten fra norske myndigheter.
Verden burde raskest mulig gå sammen og redde armenerne i Nagorno-Karabakh. Deretter bør det komme en anerkjennelse av Nagorno-Karabakh som suveren stat. Aserbajdsjan og Tyrkia har vist at det ikke er rom for flere endeløse forhandlinger, verken i dette tilfellet eller i andre problemstillinger der Tyrkia er involvert.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
