Ved ankomsten i Somalia blir norsk-somaliere ofte oppfattet som rike og vellykkede, og det oppleves ofte belastende at det i dette ligger en forventning til økonomiske bidrag, skriver Ingeborg Vardøen.
Foto: Daallo Airlines, Somalia
Nordmenn med somalisk bakgrunn får opplevelsen av en «Dobbel diaspora» når de flytter til landet de ofte får høre at de «kommer fra», men ofte ikke engang har vært i, skriver Ingeborg Vardøen i dette innlegget. 
383Shares
Ingeborg Vardøen

Avisoverskrifter som «Flyktninger reiser tilbake til landet de flyktet fra», med et hint av mistenkeliggjøring, viser liten innsikt i flyktningers situasjon og dilemmaer.  Sist vinter besøkte jeg norsk-somaliere som har reist til sitt, eller familiens, opprinnelige hjemland, eller til nabolandene Kenya og Etiopia, midlertidig eller for godt, etter mange år i Norge, i diasporaen, ​​en mye brukt betegnelse i de senere år.  

En outsider, også i egen slekt

I Store Norske Leksikon står det:  

«Begrepet knyttes til en forestilling om, oftest ufrivillig, å leve i et fremmed land, og med en drøm om en gang å vende tilbake til opprinnelseslandet. Å beholde mest mulig av sin opprinnelige kultur var/er derfor viktig.»   

Barnefamilier eller besteforeldre, felles for dem er at de har vært godt etablert i Norge, med utdannelse og gode jobber, og er norske statsborgere. Hva er det som gjør at noen forlater trygge og gode Norge og vender tilbake til land med mange utfordringer, som de en gang måtte flykte fra?  

Mange av de som frivillig har vendt tilbake, lever i en slags ny diaspora. Hva er deres hjemland? Er det landet der slekten kommer fra, eller landet der de har bodd store deler av livet, kanskje er født i? I varierende grad har man forsøkt «å beholde mest mulig av sin opprinnelige kultur», og samtidig tilpasse seg den norske. Den somaliske diasporaen omfatter land over hele verden. Felles for de jeg har møtt er at de stort sett har oppholdt seg i Norge siden de kom hit, for opptil 30 år siden, men har besøkt «hjemlandet» etter hvert som forholdene tillot det.  

Muligheten for å være nær slekt og venner, å være i sin egen kultur, å være med på å bygge opp igjen det som var ødelagt, bidra i utviklingen, komme «hjem», motivene er mange. Noen har også, til tross for iherdig innsats, opplevd ikke å bli akseptert som fullgode nordmenn. For folk som har vært aktive i politikk, media, sosialt arbeid, akademia og forretningsliv, er det likevel hindringer i veien som man kanskje tror vil forsvinne om man er i et miljø der man «hører hjemme».  

Det er ingen lett beslutning å ta, å flytte fra trygge forhold i Norge og begynne et nytt liv i land med store utfordringer, land der det, tross alt, er mye fremmed. ​ ​Det er ikke alltid enighet innad i familier om å flytte fra jobb, skole, venner og familie i Norge. 

Kvinner opplever at de har større frihet her, barns oppvekstforhold er helt annerledes; særlig tenåringsbarn frykter at de skal miste tilbud de har vent seg til i Norge, miste venner, og ha mindre frihet enn her. Voksne kan være idealister, det samme kan ikke ventes av barn. 

Samtidig kan det oppleves som en annen trygghet å være omgitt av mennesker som ser ut som en selv, å være sammen med besteforeldre, tanter og onkler, fettere og kusiner, i den grad de er i nærheten. 

I Norge er man som somalier, uavhengig av utdanning og yrkesaktivitet, vurdert som lavklasse, og dette er nedverdigende, sier en av de jeg møter. Reiser man tilbake er man automatisk ansett som rik og vellykket, og forventningene er store om økonomiske bidrag, en belastning for mange i etablererfasen. Man blir en outsider, selv i slekten som man så gjerne vil være en del av, samtidig som det gir trygghet å være omgitt av mennesker som ser ut som en selv, å være sammen med besteforeldre, tanter og onkler, fettere og kusiner.  

Fordeler og ulemper i begge land gjør det vanskelig å vinne

I Hargeisa i Somaliland har foreldre slått seg sammen om en norsk skole for barn i grunnskolealder. De følger norsk pensum, har også fjernundervisning, og lærerne er fra Norge. Dette betaler de selv, og ser på det som en god investering. Flytter familien tilbake til Norge, glir barna lett inn i skolen her. De ligger faktisk ofte bedre an enn barn på samme klassetrinn som har gått i norsk skole. 

Noen barn sendes tilbake etter fullført grunnskole og bor hos familie og slekt i Norge, for å kunne få utdanning de ikke kan få i Somalia/Somaliland.  På den måten splittes familien, og det er slett ikke sikkert de som fullfører utdannelsen i Norge reiser tilbake. Ungdom som får utdanning her får en enda sterkere tilknytning til Norge og kan velge å bli her, og blir fremtidige skattebetalere og bidragsytere, som deres foreldre var før dem. 

Noen reiser for å «prøve» et år eller to, for å la barna bli kjent med sin kultur og språk, og, ikke minst, med slektninger. Noen blir, andre returnerer, eller en av foreldrene, oftest far, blir i Norge mens resten av familien bor i Somalia, (evt. Somaliland, Kenya eller Etiopia).  

En mann som arbeider med oppfølging og forebygging blant ungdom i Oslo har selv sin kone og to barn i Somalia, der de har vært i et snart to år. Begge foreldrene har vært i Norge i 27 år. Moren, som har permisjon fra en ansvarsfull jobb i Norge, liker å være i nærheten av slektninger og familie, og er samtidig frustrert over at det ikke er barnehagetilbud for den yngste, slik at hun ikke kan jobbe, som hun er vant til. Høyst sannsynlig blir familien gjenforent i Norge, slik det er nå kan de bare samles i ferier. 

De har likevel fått en viktig erfaring. Det eldste barnet går på den norske skolen. Denne skolen er avhengig av at et tilstrekkelig antall foreldre kan betale, slik at den kan opprettholdes. Noen av barna har etnisk norske foreldre som jobber i bistandsorganisasjoner, og er her kanskje i et år eller to, antall elever er ustabilt, og det kan aldri garanteres at skolen kan fortsette. Ikke alle foreldre som returnerer med barna sine har råd til, eller ser viktigheten av, å sende barna til den norske skolen, og hvis de etter noen år reiser tilbake til Norge har de tapt skolegang og språk, og må i verste fall begynne i mottaksklasser. 

I landskapet mellom norske innlandsbygder og Nairobis bakgater

I Nairobi møtte jeg Abdirahman Ahmed Mohamed, som etter seks års studier i samfunnsøkonomi i Oslo, med mye pågangsmot og hardt arbeid forsøkte å etablere seg her. Han hadde flere prosjekter, iskrembar, kafe, kaffebar, og snuste på importbransjen. Han hadde stiftet familie, og begynte å vurdere å flytte til Afrika. Etter oppdrag for FN i Somalia og Kenya, bestemte han seg for å flytte til Kenya, som er et lettere og tryggere land å satse på enn Somalia, i alle fall foreløpig. Her har han flere prosjekter, driver restauranter og er ukentlig på auksjoner og handler til kaffebrenneriet han har. Han har mange ansatte, og utvider stadig bedriften. Selv om effektiviteten kan virke lav, ting går mye saktere enn i Norge, og til tross for frustrasjon, opplever han likevel at han får bedre resultater.   

Dessverre er fremtiden i Somalia fremdeles usikker

Abdirahman og hans kone, som jobber i den norske ambassaden, har to barn som går i svensk barnehage og skole. Datteren på 13 år drømmer om sommerferiene i Oslo der hun har mye større frihet enn i storbyen Nairobi, og kan sykle, ta t-banen alene og kan møte og gå ut med venner på en annen måte enn hun har blitt vant til. Hun snakker nå fem språk, engelsk, kiswahili, somalisk, svensk og norsk og lærer fransk på skolen, og drømmer om å bli designer.  

Abdirahman tok meg med til Eastleigh, Nairobis somaliske bydel. Her møtte jeg flere norsk-somaliere som drev forretning. En mann som hadde vært ansatt i barnevernet i en norsk innlandsbygd drev restaurant, en annen var deleier i et hotell, og pendler mellom tolkejobben han har i Norge og familien her, en tredje drev med import. Noen hadde tatt med familien hit, andres barn gjorde seg ferdig med høyere utdannelse i Norge. Noen jeg snakket med hadde barn på den norske skolen, som er finansiert av norske myndigheter, og først og fremst er beregnet på folk i utenrikstjeneste, bistand, misjonærer o.l.  

Tøffe valg og vanskelig logistikk

En familie i Hargeisa, begge med høyere utdannelse i Norge, og erfaring i arbeidslivet, hun som jurist, og skribent og debattant, han også som aktiv politiker, begge samfunnsengasjerte norske borgere, har slått seg til her, hvor de begge har gode jobber, og tre barn på den norske skolen. Visst savner de Norge, samtidig som de vet at de trengs i Somaliland og kan bidra mye her, og at barna har godt av å bli kjent med sin egen bakgrunn og kultur. Til tross for at familiefaren bidro, og fremdeles bidrar aktivt i det norske samfunnet, blant annet som oversetter, og har satt spor etter seg, uttrykte han følelsen at han aldri helt kunne oppnå det han gjerne ville, å gjøre en forskjell.  

En norskutdannet sykepleier med ansvar for fødeavdelingen på byens offentlige sykehus, og hennes mann, reiste tilbake til Somaliland med fire barn, etablerte seg og var fast bestemt på å oppdra barna sine der. Etter fem år har de måttet gi opp. Ett av barna har et handicap som krever særlige tiltak og oppfølging de ikke kan få i Somaliland. Nå har hele familien flyttet til Norge og må begynne på bar bakke. Heldigvis har barna, takket være foreldrenes innsats og den norske skolen, ingen problemer med å gli inn i skolen her, og foreldrene er på jakt etter nye jobber. Investeringene de gjorde i Somaliland, hus, biler og arbeidsplasser, må de bare glemme.  

Hvor gjerne man enn skulle ønske det ikke var nødvendig, er realiteten at i et land som har vært i krig og skal bygges opp igjen, som Somalia (Somaliland), at det kan være nærmest uforsvarlig å basere seg på helse-  og utdanningstilbud som finnes der. 

Helsetilbudet i Somaliland er høyst mangelfullt. Gravide som kanskje har født både to og tre på Ullevål sykehus, vet forskjellen så altfor godt. De som har råd til det, reiser til Norge for å føde. Det medfører to/tre måneders fravær, og hva med de andre barna i familien da? Skal man ta dem med, og ta dem ut av sin vanlige rutine? Skal de være hos slektninger i Somalia/Somaliland, og være atskilt fra mor i en viktig periode? Med norsk statsborgerskap har man rettigheter, opparbeidet gjennom aktivt arbeidsliv. Det er naturlig å benytte seg av disse, når tilbudene i det «nye» landet er mangelfulle eller ikke-eksisterende, men det krever planlegging og nøye overveielse. Det innebærer også betydelige økonomiske kostnader. 

Eldre mennesker som er avhengige av medisiner eller regelmessig behandling og oppfølging, må kanskje reise til Norge hvert år for legebesøk. Men for mange som har levd lenge nok til å huske situasjonen før krig og konflikt, er lojaliteten til opprinnelseslandet og tilhørigheten her det som veier tyngst.  

Mange drømmer om å returnere til opprinnelseslandet. Fra denne drømmen til bestemmelsen om å satse, er det et langt spenn. Noen som har anledning til det pendler. Kanskje blir mor og barn igjen i Norge, mens far i familien sonderer terrenget og etablerer noe som kan gi familien økonomisk grunnlag,  

De aller fleste har støttet slektninger og familie her mens de har bodd i Norge. Det anses som en plikt, og økonomiske bidrag fra diasporaen overgår langt det som gis av bistand fra internasjonale myndigheter.   

Noe av denne bistanden har hjulpet til å etablere foretak og skapt arbeidsplasser og som ‘deleiere’ kommer folk fra utlandet for å videreutvikle bedrifter, ofte sammen med partnere fra andre land i diasporaen.​   

Ufattelig utfordrende å komme «hjem»

Etter bare et par måneder borte fra Norge hadde jeg mindre oversikt over hva som foregår her enn de som leste norske nyheter daglig. Lojaliteten er sterk, ​​men har man flyktet fra krig og usikkerhet sitter minnene dypt.  Hva om det skjer igjen? Dessverre er fremtiden i Somalia fremdeles usikker.  Har man somalisk pass risikerer man å bli stoppet ved de fleste lands grenser. Med norsk pass, derimot, kan man reise til de fleste steder, ikke minst tilbake til Norge hvis man vil eller trenger det, for kortere tid eller for godt. 

Heldigvis er verden blitt mindre med moderne kommunikasjonsmuligheter, og somaliske familier er ikke de eneste med bosted i flere land, men å flytte tilbake «dit man kom fra», innebærer utfordringer vi ikke lett kan forestille oss.   

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.