Foto: Kamala Harris' Facebook-sider
- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
- Det du ikke fikk vite om Ali Farah (1970–2023) - 04.09.2023
Da Joe Biden (78) holdt sin seierstale i Delaware lørdag 7. november, var det minst én formulering som ga gjenlyd over Atlanterhavet. Nemlig den påtroppende presidentens løfte om at en av de fire viktigste sakene nå blir kampen for å «rykke den systematiske rasismen opp med roten» (‘The battle to achieve racial justice and root out systemic racism in this country’).
Vi har ennå ikke kommet så langt i Norge at en statsleder kan forventes å komme med så klar tale for mangfold og mot rasisme. Men nå er det litt mer håp om at slikt kan skje også her en gang.
Nå som Biden vant og USA har fått sin første kvinnelige og melaninrike visepresident med Kamala Harris (46), er det viktig ikke å tro at kampen mot urettferdighet er over. Dette er ikke tiden for naivitet, men for realitetsorientering.
Det viser seg nemlig at hele 55 prosent av USAs hvite velgere i år stemte på Donald J. Trump og Mike Pence, slik det kommer frem i APVote Caste Survey – der over 110.000 amerikanske velgere er utspurt. Disse europeisk-amerikanske velgerne utgjør hele tre fjerdedeler av USAs velgermasse. Undersøkelsen avdekker at kun 43 prosent av disse hvite velgerne stemte på Biden og Harris.
Denne konklusjonen om hvite velgere bekreftes av Edison Research, som på oppdrag fra National Election Pool undersøkte over 15.000 velgere både ved valglokalet og via telefon, for å nå de som stemte via post. Anslaget her viser nå at 58 prosent av hvite velgere stemte på republikanske Trump/Pence, mens kun 41 prosent av dem stemte på demokratene Biden/Harris. Og hvite kvinner skal her ha økt sin stemmegivning på Trump fra 52 til 55 prosent.
Likevel vant altså Biden og Harris. Hvorfor? Svaret kommer nedenfor.
52 % av hvite kvinner stemte Trump
Men først: Den hvite Trump-støtten bør ikke overraske. Også i 2016 foretrakk hvite og kristne velgere Trump fremfor Clinton: Den gang stemte hvite kvinner heller på Trump (46 prosent) enn på den kvinnelige presidentkandidaten Hillary Clinton (44 prosent), viser Pew Research Center-rapporten fra 2018. (Pew justerte her valgdagsmålingene i 2016, som viste fordel Trump med 53–43 prosent blant hvite kvinner).
Hva så med 2020 når det gjelder de euroamerikanske velgerne? Den omfattende APVote Cast-undersøkelsen viser at hvite kvinner stemte mer på Trump/Pence (52 prosent) enn på Biden/Harris (46 prosent). Og blant hvite menn er den republikanske overvekten enda mer tydelig: Hele 59 av euroamerikanske menn stemte på Trump, kun 39 prosent på Biden. Selv college-utdannede hvite menn foretrekker i 2020 Trump (52 prosent) fremfor Biden (46 prosent).
Altså: Hadde det ikke vært for en massiv mobilisering av ikke-hvite velgere, spesielt i vippestatene, ville Trump blitt gjenvalgt som president frem til januar 2025.
Mobiliseringen av afrikansk-amerikanske velgere ble særlig viktig i år. Det anslås at ca. 1,5 millioner flere svarte velgere stemte i år. Dermed ser det ut som om hele 16 millioner afrikansk-amerikanske velgere fikk avlagt stemme, til tross for en lang rekke tiltak fra republikanere for å for å begrense deres stemmemuligheter. Og hele 90 prosent av de afrikansk-amerikanske velgerne stemte på Biden og Harris, som har far fra Jamaica og mor fra India. Blant svarte kvinner var støtten til Demokratene på hele 93 prosent!
Biden og Harris fikk også avgjørende stemmer fra følgende grupper:
70 prosent av de med asiatisk bakgrunn. 68 prosent av velgere med jødisk bakgrunn. 64 prosent av amerikanske muslimer. Og 63 prosent fra latin-amerikanske velgere (hispanics). Og 58 prosent av alle andre ikke-hvite.
I sum var det altså en koalisjon av ikke-hvite og ikke-kristne som sikret seieren for Biden og Harris. I tillegg hjalp det også at en mindre andel hvite menn stemte på Trump nå enn i 2016 (en anslått nedgang fra 62 til 58 prosent, ifølge Emerson).
Biden takket afrikansk-amerikanske velgere
Spesielt viktig ble afrikansk-amerikanske velgere i den største vippestaten Pennsylvania, der massiv mobilisering i storbyen Philadelphia sikret Biden og Harris seieren.
Og i Georgia? Den som æres for Biden-seieren der, er strategen Stacey Abrams. Hun tapte guvernørvalget i Georgia i 2018 på tvilsomt vis, men har siden den gang vært den viktigste mobilisatoren for å bekjempe den systematiske undertrykkelsen av minoriteters mulighet til å stemme. Abrams kampanje fikk registrert over 800.000 nye velgere, noe som ble avgjørende i en stat som har stemt republikansk siden 1992. Trump ligger i skrivende stund an til å tape Georgia med drøyt 12.000 stemmer. Denne staten blir også viktig når det 5. januar arrangeres omvalg der for to plasser i Senatet, noe som kan avgjøre maktfordelingen i Kongressen.
Det var da også afrikansk-amerikanske velgere som avgjorde at Biden ble Demokratenes presidentkandidat: Både Bernie Sanders, Pete Buttigieg og Elisabeth Warren lå egentlig bedre an stemmemessig etter de første primærvalgene i Iowa, New Hampshire og Nevada – der det er europeisk-amerikanske demokrater som styrer. Men da afrikansk-amerikanske velgerne i Sør-Carolina, og da spesielt kvinnene, fikk si sitt 29. mars – snudde alt for Biden: Han tok halvparten av stemmene i Sør-Carolina, like mye som alle de andre til sammen. Etter dette var løpet lagt.
Det var derfor viktig for Biden at han i sin seierstale lørdag fikk takket sine mest trofaste støttespillere, de som aldri sviktet. Som han sa: «Da min kampanje var på sitt laveste, sto det afrikansk-amerikanske samfunnet opp for meg igjen» (‘They always have my back, and I’ll have yours’).
Navajoer og hopier stemte Biden
I tillegg viser det seg at den amerikanske urbefolkningen (tidligere kalt «indianere») ble avgjørende for at Biden og Harris ligger an til å vinne staten Arizona i vest. I fylkene der navajoene og hopi-indianerne har sine dedikerte områder, fikk Biden 97 prosent av stemmene. Dette utgjør en Biden-overvekt på 72.000 stemmer, noe som er langt mer enn de omtrent 14.000 stemmene som Trump nå ligger under med. Noe av årsaken til det voldsomme engasjementet fra navajoene, der 89 prosent stemte, ligger i at Trump neglisjerte at landets opprinnelige innbyggere er ekstra hardt rammet av koronaviruset.
Også i vippestaten Wisconsin, som Trump tapte med snaut 20.000 stemmer, ble urbefolkningen avgjørende for Bidens seier: Hele 82 prosent av velgerne blant de 90.000 urinnvånerne, som mohikanerne og menominee, stemte på Demokratene.
Biden og Harris klarte altså å samle en mangfoldkoalisjon. I praksis ble valget 2020 avgjort ved at minoriteter, melaninrike og ikke-kristne klarte å overgå Trump-støtten i den hvite og kristne majoritetsbefolkningen. Trump fikk da også over 72 millioner stemmer i år, mer enn 9 millioner flere stemmer enn i 2016.
De siste dagene har vi sett flere norske menn skrive på sosiale medier at hvite menns reduserte støtte til Trump, som nevnt ovenfor, nærmest har «æren for» at Biden/Harris vant presidentvalget. Og det påpekes igjen og igjen at afrikansk-amerikanske menn “økte” sin støtte til Trump. Men begge deler blir bagatellmessig og misvisende som argument for å forklare at Biden vant valget. Faktum er fremdeles at anslagsvis 58 prosent av hvite menn stemte på Trump/Pence. Og at 86 prosent av afrikansk-amerikanske menn stemte på Biden/Harris. Forsøkene på å omskrive valgresultatet fratar i praksis afrikanske-amerikanske kvinner og menn æren for valgresultatet i 2020.
Heldigvis veier Bidens ord i takketalen mer enn norske Facebook-statuser.
Som i Berlin og Kairo
Da jublende folkemasser løp ut i USAs byer lørdag morgen, var det som om de feiret at en splittende mur hadde rast sammen. Jubelscenene minnet om den gang øst- og vesttyskere fylte gatene etter at de rev Berlinmuren 9. november 1989.
Heldigvis veier Bidens ord mer enn norske Facebook-statuser
Også nå i 2020 ble et antiliberalt og «sterk mann»-regime lagt i grus. Noe som ble ekstra tydelig etter at CNN, 7. november kl. 16.24 norsk tid, erklærte at Biden og Harris er USAs kommende president og visepresident: For de rabiate utspillene fra Donald J. Trump etter valgnederlaget minner om den irrasjonelle oppførselen til andre antidemokratiske menn som mister makten. Som da diktatoriske Hosni Mubarak i februar 2011 skjønte at han ikke hadde støtte fra folket i Egypt. Den gang millioner av egyptere strømmet ut i gatene i Kairo og fikk den upopulære lederen kastet.
Det er vel å merke ikke rart millioner av amerikanere knapt kan tro sine egne øyne: Dette er tross alt første gang siden 1892 at en republikansk president taper et gjenvalg etter å ha overtatt etter en demokratisk president. Og for første gang har mer enn 66 prosent av den voksne befolkning fått avlagt stemme.
Fascistisk fascinasjon
Trump ble demokratisk valgt i 2016, med 2,9 millioner færre stemmer enn Hillary Clinton. Men han har hele tiden balansert på grensen til det ny-fascistiske, slik statsviter Bernt Hagtvet påpekte i en kronikk nylig.
Og flere ganger gikk Trump over denne grensen – som da han på direktesendt tv oppfordret nynazistiske Proud Boys om å «stå klare» (‘stand by’). Eller da han i en tv-debatt forsvarte at hans regjering i 2018 tok 545 barn fra foreldrene ved Mexico-grensen – og at det ikke er så farlig at USA nå ikke klarer finne igjen barnas foreldre.
Trump begynte tross alt sin langvarige kampanje for å bli president, fra mars 2011, ved å spre løgnen om at president Barack Obama ikke var født på Hawaii. Siden har det fortsatt med tilsvarende manipulasjon, noe som også har satt sitt preg på norsk debatt.
Bannon i Bergen og direkte på NRK
Utrolig nok inviterte Nordiske Mediedager (NM) den høyreekstreme Trump-ideologen Steve Bannon til Norge og Bergen i mai i fjor. Der fikk Bannon omskrive sin egen historie, uten kritiske spørsmål fra Aftenpostens USA-korrespondent. Noe som skjedde etter at den nordiske mediekonferansen introduserte «den joviale kjendisen» på panegyrisk vis.
Bannon-showet ble så direktesendt på NRK. Dette er den samme tv-kanalen som ikke klarte vise (annet enn stykkevis og delt) innholdet i Black Lives Matter-demonstrasjonen foran Stortinget 5. juni, da 15 000 nordmenn sto opp mot rasisme. Disse antirasistene ble kritiserte av flere norske aviskommentatorer, av ulike grunner. De samme mediefolkene kritiserte dog ikke hvordan høyreekstreme Bannon ble dyrket frem under Nordiske Mediedager – en konferanse en rekke medier tjente gode penger på [Red.anm. Se Herbjørnsruds tekst «Knefallet for Bannon», 09.05.2019].
Sist uke ble Bannon stengt ute fra Twitter etter at han tok til orde for å halshugge pandemisjef Anthony Fauci, og FBI-sjefen, for så å ville «sette hodene deres på påler». Typisk nok knebler nå Nordiske Mediedager-leder Guri Heftye debatten om Bannon når avisen Kampanje ringer for en uttalelse: «Vi har ingen kommentar til dette.»
Heller ikke Aftenpostens politiske redaktør Kjetil Alstadheim eller TV 2s Alex Iversen, som i komiteen ivret for Bannon-invitasjonen, uttaler seg nå. Så mye for et fritt og åpent ordskifte, altså.
Å puste som George Floyd
Men selv om Trump- og Bannon-retorikkens forsvarere i Norge nok vil fortsette som før, er det håp om endring fra verdens mektigste: Det hvite hus vil de neste fire årene ikke bli brukt til å spre stigmatisering, mobbing og konspirasjonsteorier. For mange er det som å våkne etter en vond drøm når man ser at verdens mektigste hatpratere nå skal kastes på hodet ut fra maktens tinder.
«Jeg kan ikke puste», ‘I can’t breathe’, gjentok George Floyd flere ganger før han døde under Minnesota-politimannens kne i mai. Det er mange som ikke har kunnet puste fritt under Trumps hatefulle retorikk de siste årene, ikke minst i USA. For millioner er det lettere å puste nå. For en stakket stund kan man puste lettet ut.
Som Trumps varemerke lød under tv-showet «The Apprentice»: «You’re fired!»
Det går altså ennå an å håpe at det åpner seg en ny verden av muligheter nå. Ikke minst etter det tiåret som har gått med Tea Party og Trumps tusenvis av løgner, en gift som har spredt seg i sosiale medier og ut i samfunnet. Med Biden og Harris har norske politikere og folk flest fått seg bedre forbilder enn en mobber som omtaler antirasister og rasister/nazister som likeverdige – som gode folk «på begge sider».
Harris som fremtidens kandidat
Men samtidig må vi ikke være naive. Er det noe vi har lært etter den hyllende mottakelsen av Barack Obama i 2008, så er det at handling ikke alltid følger ord. Slik Nobelkomiteen fikk erfare da de i 2009 tildelte ham en feilaktig fredspris. For Obama, med støtte fra Stoltenberg-regjeringen, gikk god for Nato-bombingen av Libya våren 2011, basert på feilaktige påstander om et varslet «folkemord». Obamas rolle i Syria-krigen fra 2011 er heller ikke noe å være stolt over. Obama godkjente i praksis også at al-Sisi kuppet makten og ble diktator i Egypt fra 2013.
Og i hele Obama-æraen var Joe Biden visepresident. Mens Kamala Harris ikke har noen spesielt progressiv politikk å vise til fra tiden som justisminister i California fra 2011 til 2017.
Det blir slik noe for enkelt kun å vektlegge det historiske ved at Harris er den første kvinnelige visepresidenten. Eller det at hun er den første melaninrike i en slik rolle. Samt den første som er barn av to innvandrere – med en tamilsk mor fra India og en afrikansk-ættet far fra Jamaica. Harris’ komplekse bakgrunn styrkes også ved at hun er gift med Doug Emhoff, som blir den første visepresidentpartneren med jødisk bakgrunn.
Sanders, AOC og Omar passer på
Harris blir kanskje vel så viktig som Biden de neste fire årene. Det er tross alt hun som er fremtiden, i og med at Biden (78) blir USAs eldste president noensinne. Muligens trekker Biden seg i 2024 og lar Harris stille som en av Demokratenes mulige presidentkandidater, siden han da vil bli 82 år gammel.
Det avgjørende blir vel å merke hva som skjer av politikk i praksis. Det er å håpe at Biden og Harris kan ha lært noe av sine forgjengeres militære eventyr. Den mer radikale veteranen Bernie Sanders vil nok minne dem om dét. Det samme vil progressive Alexandria Ocasio-Cortez (New York) og Ilhan Omar (Minnesota), som utgjør halvparten av den mangfoldige «The Squad», som nå ble gjenvalgt til Representantenes Hus og Kongressen. Biden har allerede varslet at han vil ta USA tilbake til Paris-avtalen for å få økt samarbeid om en global klimapolitikk. Han vil nok også få USA tilbake i Verdens helseorganisasjon (WHO) igjen.
Advarsel fra Moore hjalp
Jeg må ærlig innrømme at jeg, i likhet med professor Helmut Norpoth, trodde Trump skulle vinne valget. Spesielt i august, da jeg skrev Dagbladet-kronikken «Derfor vinner Trump» (31/8). Min tekst ble avsluttet slik: «Biden har ennå en liten mulighet til å vinne 3. november. Men da må de realpolitiske og kommunikasjonsmessige utfordringene tas på alvor.»
Heldigvis klarte Biden utfordringen. Ikke minst takket være Kamala Harris, Stacey Abrams og de ikke-hvite velgerne – som tok en for laget. Også filmskaper Michael Moore spådde Trump-seier, slik det så ut ved inngangen til september. Hans advarsel var med på å gjøre at nok velgere så farene dersom det skulle bli fire nye år med Trump. Frykten for mer Trump mobiliserte. Det samme gjorde håpet om en bedre hverdag med Biden og Harris.
Jeg kan med glede konkludere med at også jeg spådde feil – spesielt takket være innsatsen fra USAs melaninrike velgere.
Nå begynner fortsettelsen.
Dag Herbjørnsrud er grunnlegger av Senter for global og komparativ idéhistoriker (SGOK): www.sgoki.org. Nyeste bok: «Gå inn i din tid. Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud» (2019, pocket 2020).
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
