Ville vi sitert Anders Behring Breivik på et kunstverk i offentligheten?, spør Sercan Leylek.
Foto:Privat
Jeg liker kunst som uttrykk, men det er problematisk at et kunstverk siterer en terrorist. Vold er aldri ok, skriver Sercan Leylek i dette innlegget. 
341Shares

Irakisk-kurdiske Gelawesh Waledkhani utarbeidet en kunstutstilling som skildret et sitat fra en terroristorganisasjonsleder de siste dagene i 2020. Som et resultat mottok Oslo kommune klagemeldinger fra 300 innbyggere via minsak.no. Disse klagemeldingene ble organisert av Tyrkiske Foreningers Hovedorganisasjon i Norge (NTDF), og den samme organisasjonen hadde også et møte med en komité fra Oslo kommune for å diskutere saken. I følge en artikkel publisert i Aftenpostens den 5. februar, sa Oslo Kommune nei til å fjerne kunstverket.  

Jeg har ombestemt meg

Jeg vil gjerne tilstå at jeg var en av de 300 som underskrev saken i minsak.no, men etter mange artikler fra ulike medier, har jeg endret mitt ståsted. Nå tenker jeg at Oslo Kommune faktisk ikke burde fjerne dette kunstverket, av hensyn til ytringsfriheten. Samtidig åpnet denne offisielle avgjørelsen en ny dør. Tenk om en engelsk kunstner ønsker å organisere en utstilling som samler sitater fra ulike terrorister eller diktatorer. Under kunstverket sitt, viser hun sitater fra Saddam Hussein, Osama Bin Laden, Adolf Hitler osv. Hvis Oslo Kommune hadde fjernet Waledkhanis utstilling, ville døra også bli lukket for den hypotetiske engelske kunstneren. 

På den annen side, en norsk høyreekstremist-kunstner kan selvfølgelig ønske å utstille et kunstverk som inneholder sitater fra Anders Breivik. Døren bør jo være åpen for alle så lenge sitater er fredelige og gir bidrag til konstruktiv endring i et samfunn. Jeg vil altså herved oppdatere antallet norsktyrkere som gir støtte til å fjerne kunstverket fra 300 til 299 – og jeg er takknemlig til det norske demokratiet og debattmiljøet som hjalp meg med å ombestemme meg. 

Ikkevoldelige kampanjer er mest effektive

I tillegg vil jeg uttrykke min engstelse over diskusjonene. Denne nyhetssaken er publisert i Dagbladet, Subject, Utrop og mange andre nyhetsplattformer, men artiklene sier veldig lite om selve kunsten. Jeg skulle ønske at det var mer informasjon om kunstverket til Gelawesh Waledkhani, og jeg skulle ønske at jeg også var kompetent til å evaluere arbeidet hennes under kunstneriske beregninger. Dessverre er jeg ikke en kunstkritiker, men en ingeniør og forfatter. Arbeidet hennes inspirerte meg imidlertid til å diskutere et viktig spørsmål som er like viktig: Er det legitimt for en gruppe å bruke vold for å kjempe for sine rettigheter?

Siden ikke alle er eksperter på kurdernes historie i Tyrkia, vil jeg gjerne nevne følgende, for å berike leserne med litt relevant informasjon. 

  • Kurderne er den nest største etniske gruppen i Tyrkia. De utgjør 18% av befolkningen med rundt 14 millioner mennesker. 
  • Selv om Tyrkia hadde innflytelsesrike kurdiske presidenter som Ismet Inönü og Turgut Özal, møtte kurderne diskriminering i flere tiår i den tyrkiske republikkens historie. 
  • PKK-organisasjonen ble dannet i 1978. Siden da har 40 000 sjeler gått tapt på grunn av voldelige protester og aksjoner. PKK er offisielt oppført som en terrororganisasjon av Tyrkia, NATO, EU, USA, Canada, Australia med flere. 
  • HDP er et politisk parti som ble grunnlagt i 2012 i Tyrkia. Partiets agenda setter søkelys på kurdiske interesser og minoritetsrettigheter. Partiets leder, Selahattin Demirtas, er for tiden fengslet.  
  • En av de positive tingene som Erdogan-regjeringen har gjort, er å utvide kurdernes rettigheter i Tyrkia. For eksempel tillot regjeringen radio- og TV-stasjoner å kringkaste på kurdisk. Videre begynte statlig nettverk (TRT Kurdi) å kringkaste fra 1. januar 2009.
  • Den tyrkiske regjeringen initierte til fredssamtaler i Oslo mellom 2013 og 2015. Våpenhvilen endte imidlertid med at begge sider beskyldte hverandre for å bryte den. 

Sjekklisten over er en veldig kort oppsummering av den kurdiske konflikten og PKK. Tyrkia har slitt med å løse dette problemet i flere tiår, og som historien viser, har det vært mange runder med konflikter. Imidlertid venter mitt ja-nei-spørsmål med fet skrift ovenfor fortsatt på svar: Er det legitimt å bruke vold? 

En studie av M. Stephan og E. Chenoweth understreker at store ikke-voldelige kampanjer har oppnådd suksess 53% av gangene, sammenlignet med 26% for voldelige motstandskampanjer. En kampanjes forpliktelse til ikke-voldelige metoder forbedrer dens nasjonale og internasjonale legitimitet. 

Takket være kunst- og politikkdiskusjonen initiert av Gelawesh Waledkhanis arbeid i Oslo, er jeg stolt over å se at en kvinne fra Midtøsten arrangerer en utstilling i Norge.

La oss utdype dette med noen konkrete eksempler. Husk streiken til norske bussjåfører i september 2020. Hvis bussjåførene brukte voldelige metoder for å kjempe for sine rettigheter, ville de fremdeles ha nådd sine mål? Hva med Black Lives Matter-protester som ble antent igjen etter drapet på George Floyd? Afroamerikanere har blitt diskriminert i betydelig større grad enn kurderne i Tyrkia gjennom historien. Hvis afroamerikanere dannet en gruppe som myrder sivile og tjenestemenn, ville de da få samme støtte fra det internasjonale samfunnet? 

Kurdere er en sammensatt gruppe

Hvis vi går tilbake til det kurdiske dilemmaet i Tyrkia, aner vi et problem i horisonten. Siden Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har mistet en del popularitet både innenlands og internasjonalt, er hans regjering blitt mer avhengig av sin koalisjonspartner MHP. Devlet Bahceli, lederen for MHP, insisterer i det siste på at partiet for kurdernes interesser, HDP, skal lukkes. Hvis dette skjer, burde da PKK kaste bomber, som de gjorde i flere tiår, eller burde folk bruke ikke-voldelige metoder? (Hint: Hvis PKK organiserer en annen bilbombing, vil Erdoğans medier pumpe ultra-nasjonalistiske følelser inn i samfunnet og massene vil bli polarisert. Til slutt vil både Erdoğan og hans allierte få flere stemmer.) 

Når vi snakker om Al-Qaida eller ISIS, godtar vi alle at disse terrororganisasjonene ikke representerer muslimene. På samme måte som PKK ikke representerer kurderne. Kan vi si at flertallet av tyrkiske kurdere støtter handlinger fra PKK? Det er ikke lett å skaffe noen objektive data for dette spørsmålet; Derfor bør vi bruke alternative argumenter for å finne ut svaret. For det første spres kurderne homogent blant tyrkiske militære. Alt i alt, når PKK angriper den tyrkiske hæren, er det også tusenvis av tyrkiske kurdere som kjemper som kjemper i den tyrkiske hæren Kjemper disse individene mot en organisasjon som de ideologisk støtter? 

En annen beregning kan være valgresultatet. Millioner av kurdere stemmer på forskjellige politiske partier i Tyrkia og uten kurdisk velgerstøtte, Erdoğan ville da ikke forbli ved makten så lenge. 

En terrororganisasjons kjennetegn

Tyrkia vant sin uavhengighetskrig mot Hellas og sin sterkeste tilhenger Storbritannia rett etter første verdenskrig. I løpet av kampdagene (fra 1919 til 1923) kjempet en uoffisiell tyrkisk milits mot fiendens soldater. Takket være Mustafa Kemal Atatürk dannet landet en hær for å vinne over grekerne. Noen av disse uoffisielle gruppene var imidlertid ikke fornøyd med dette resultatet fordi de ikke ønsket å se slutten på konflikten. Disse gruppene startet som frihetskrigere, men de ble til leiesoldater som kjempet for sine egne interesser. Heldigvis beseiret den tyrkiske hæren disse geriljakrigerne, og en verdslig stat ble grunnlagt i 1923. 

Tidligere del av denne historien er dessverre ganske lik PKKs sak. Alt i alt er terrororganisasjoners virksomheter forbundet med blod, narkotika og menneskehandel. Nyheten om dette fra Dagbladet er bare ett av flere eksempler på disse dette. Avisen uttaler at «Det kurdiske arbeiderpartiet PKK tjener grovt på utpressing av tyske narkohandlere. Hver uke mottar organisasjonen fire million heroinkroner.» En annen nyhetsartikkel fra Aftenposten sier «Politiet mener dette kurdiske nettverket overfører penger fra Norge til terrororganisasjoner i utlandet. Nettverket består av til sammen 20 sentrale personer. De fleste er kurdere fra Tyrkia, men det finnes også iranere, irakere, en syrer, tidligere jugoslaver, en saudiaraber og to nordmenn i nettverket.» 

Ettersom Al-Qaida og ISIS består av internasjonalt kriminalitetsnettverk, har PKK også et internasjonalt oppsøk. De er ingenting annet enn en gruppe, en indre sirkel som er interessert i makt. Og den ytre sirkelen består av fanatikere som brukes av dem. 

Vold er aldri løsningen

Takket være kunst- og politikkdiskusjonen initiert av Gelawesh Waledkhanis arbeid i Oslo, er jeg stolt over å se at en kvinne fra Midtøsten arrangerer en utstilling i Norge. Jeg gleder meg til å besøke hennes neste utstilling. 

Tilsynelatende hadde folk, som signerte klagebrevet på minsak.no, ingen negative kommentarer mot kunst eller kvinners rett, men disse menneskene uttrykte bekymring over at kunstverket viste et sitat av PKKs grunnlegger, Abdullah Öcalan, en person som av mange ses som en terrorist. Så denne konflikten handler ikke om betydningen av sitatet, men mer om hvem som sier det. Enda viktigere, når menneskeheten kjemper mot korona, bør vi også samarbeide om å bekjempe terrorisme. PKK er en av de største hindringene for kurderne, det samme som radikale islamske terrororganisasjoner for muslimer. Vold er aldri løsningen.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.