Ruth Reese kom til Norge på 1950-tallet. Her avbildet i 1959.
Foto:Nasjonalbiblioteket
Ved å følge spor etter Ruth Reese kan vi lære mye om det å være et individ med utenlandsk opphav i Norge mellom 1950- og 1990-tallet, skriver Michelle Tisdel i dette innlegget. 
45Shares

Del 1
(Del 2 publiseres den 21. april)

Ruth Ann Reese og Kirsten Elisabeth Alnæs har vært i mine tanker i det siste. De to kvinnene, begge født på 1920-tallet, reiste fra sine hjemland og bosatte seg i utlandet på slutten av 1950-tallet. Reese, ble født 10 mars 1921, i Hayneville, Alabama og gikk bort i 1990 i Oslo. Alnæs ble født seks år senere 8 mai 1927 i Hattfjelldal og gikk bort i februar 2021 i Oslo. 

Min utforsking av Reese og Alnæs belyser relevansen av mangfold, helhetlig samfunnsdokumentasjon og bevaringsinstitusjoner for samfunnets evne til å lage nye fortellinger om samfunnet og samtidshistorie. Hvilke materielle og immaterielle spor finnes det etter Ruth Ann Reese og Kirsten Elisabeth Alnæs, og hvorfor bør de minnes? Hva kan de bevarte kildene fortelle oss om tiden kvinnene levde i og om deres arbeid for å endre holdninger og forhold i samfunnet? 

Kvinnearbeid

Dette år markerer vi 100 år siden den afroamerikanske artisten, forfatteren og antirasisme aktivisten Ruth Ann Reese ble født. Hun var utdannet klassisk sanger, og var også en pioner innen antirasistisk arbeid i Norge. Mens Reese var på besøk i Norge mot slutten av 1950-tallet, studerte den norske Kirsten Alnæs til sin mastergrad i sosialantropologi ved UiO. Da Reese bosatte seg Norge i 1960 hadde Alnæs og familien reist til det sørlige Afrika. Alnæs gjorde feltarbeid i området  som er Uganda i dag og studerte musikk, kosmologi og ritualene til Bakonzo-folket.

«Spor etter oss». Kildemateriale etter innvandrere og minoriteter i Norge

Jeg er svært opptatt av bevaring av kildemateriale skapt av og om innvandrere og minoriteter i Norge samt om samlinger som kan belyse glemte historier og nye fortellinger om samfunnet. Jeg leste om Reese første gang i Oslo byarkivs rapport «Spor etter oss». Oslos multikulturelle arkiver (2007). Oslo byarkiv var initiativtaker til et unikt prosjekt (2004-2007) med formål om å samle inn og bevare privatarkiv etter og om innvandrerorganisasjoner, flerkulturelle miljøer og personer med innvandrer- og minoritetsbakgrunner i Oslo. 

Reeses styrke og pågangsmot var, dessuten, udiskutabel og oppsiktsvekkende. Arkivmaterialet og digitaliserte kilder gir et innblikk i Reeses samfunnsengasjement. «Vanskelig å være neger – også i Norge» het portrettintervjuet av Reese som ble publisert i bladet Alt for damene i 1958. Fra artikkelen lærer vi blant annet at Reese slet med å skaffe seg bolig i Oslo på slutten av 50-tallet. I Oslo, i hvert fall, var diskriminering av innvandrere og etniske minoriteter, men også nordlendinger, vanlig på boligmarkedet. 

Artikkelen er blant materialet som MiRa-Senteret har deponert hos Oslo byarkiv. Senterets daglige leder Fakrah Salimi var en nær venn av Reese, og de var begge medlemmer i nettverket Foreign Women’s Group, som kan betraktes som forgjengeren til MiRA-Senteret. Reeses private fotoalbum, et klippealbum skapt av MiRA-Senteret og noter og kassetten til Reeses utgivelse «Motherless Child» utgjør kjernen i arkivmaterialet bevart av Oslo byarkiv. Foto, film og lydopptak etter Reese bevares også av Bergen byarkiv i arkivet opprettet av Morgenavisen AS. NRK sendte programmet Kabaret med Ruth Reese i 1971, og i dag kan man se den i NRKs nettarkiv.

Lang svart vei (1972)
Foto : Nasjonalbiblioteket

Reeses kronikk «Vår hud er sort» ble publisert i Dagbladet 24 juli 1959 og i andre aviser. Vil du undersøke hvordan Reese og det norske samfunnet håndterte problemstillingen i fortiden? Jeg anbefaler en vandring gjennom levende kilder som bevares på Nasjonalbiblioteket og andre institusjoner. I Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek er Reese omtalt i mer enn 150 bøker, 9000 aviser og 113 tidsskrifter. Også tilgjengelige i digitalbiblioteket er Reeses selvbiografi Min vei (1985) og Lang svart vei (1972) en samling av korte tekster om afroamerikansk historie. Bøkene og kronikkene illustrerer Reeses ønske om å opplyse nordmenn om afroamerikansk historie og rasismens konsekvenser for individer og samfunnet. 

Kronikken «Vår hud er sort» fra 1959 er også gjengitt i innledningen til boken Lang svart vei (1972). I boken reflekterer Reese over rasisme, oppvekst i USA og sin opplevelse av tilhørighet og utenforskap i Norge.

Min vei (1985)
Foto : Nasjonalbiblioteket

Jeg følte brennende at jeg var svart. Kullsvart. Jeg stammet fra Afrika. Fra ulykkelige svarte mennesker som de fleste hvite overalt på kloden betraktet som noe laverestående og mindreverdig. Hvem er jeg at jeg skal sitte her og være glad og lykkelig og føle samhørighet med disse hvite menneskene. Bitterheten begynte å brenne inne i meg. Hva annet galt har vi negre gjort mot de hvite enn at vi kom til verden med en annen farge på huden vår? 

Her deler Reese en personlig fortvilelse og opplevelse om hva rasisme og utenforskap gjør med individet. Et like viktig tema som Reeses opplevelser av rasisme i USA og utenforskap i Norge var europeernes erobring av Afrika og andre kontinenter. Hun forklarer for eksempel: «Den hvite mann ble en tyv som helt fra begynnelsen av kastet sine begjærlige øyne på andres jord og eiendom.» Det kan tenkes at Reese etterlyste mer solidaritet og en anerkjennelse av et kollektivt ansvar for å bekjempe rasisme og kolonialisme i verden. Hun observerte at: «De fleste mennesker i Skandinavia er uenig i det som skjer i Sør-Afrika og i de amerikanske sørstatene, men det angår dem ikke. Det er så langt borte.»

Ruth Reese var også opptatt av afrikaneres frigjøringskamper og kolonialismens konsekvenser for verden. I kronikken «Vår hud er sort» satte Reese antikolonialisme og afrikaneres frigjøringsbevegelser i en større historisk sammenheng med de franske og amerikanske revolusjonene. Hun advarte også om hva som kan skje om kolonimaktene fortsatte å ignorere de kolonisertes menneskerettigheter.

Den afrikanske revolusjonen kommer. Den vil bli fryktelig, utslettende, nådeløs men ‘uunngåelig. Blodigere enn noen revolusjon i verdenshistorien. De hvite i Kenya, Sør-Afrika, Kamerun, Tanganyika og Kongo skulle ha lyttet til historiens røst. Blodbadet kan ennå stoppes.

Hun bidro til å skape oppmerksomhet rundt antirasisme allerede i begynnelsen av 1960-tallet før «masseinnvandringen» fra Pakistan, Tyrkia, Marokko og en rekke andre land.

I denne viktige teksten, avslører Reese at det ikke holder at hun kun bruke sin stemme til å synge kabaret, opera og Negro spirituals. Hun vil bruke sin stemme for å bekjempe urettferdighet og fremme svarte menneskers borgerrettigheter og frigjøring fra undertrykking. Hun oppfordrer alle til å bli med:

La oss synge ut. La oss fortelle verden. Ja la oss rope så høyt vi makter.
Vi burde rope høyt alle sammen. Det skulle være vår plikt som mennesker.

Reeses appell om mobilisering for antirasisme, sosial rettferdighet og hvit solidaritet fikk mye oppmerksomhet – både støtte og kritikk. Teksten ble trykt i flere aviser, men det ble også trykket støttebrev, kritikk og replikker. Kronikken og diskusjonen den skapte kan betraktes som referansepunkt i en pågående dialog om solidaritet og ansvarliggjøring av europeere i kampene for antikolonialisme og antirasisme. 

Fra Reeses turné med konsert og foredrag om «De amerikanske negrenes musikkhistorie gjennom 360 år».
Foto : Nasjonalbiblioteket

Et halvt år senere fulgte Reese opp kronikken med foredraget «Rasehat og demokrati» som ble holdt 20. januar 1960 i Universitetets aula. Hun reiste ut på turné med konsert og foredrag for å spre budskapet andre steder i landet. Et par år senere fulgte Reese opp med en ny turné med konsert og foredrag om «De amerikanske negrenes musikkhistorie gjennom 360 år» (1962-63). I avisen Teledølen, tirsdag 26. mars 1963, beskriver Henrik Karstad foredrag eller kåseri som Reese gjennomførte på norsk på følgende måte:

«Ruth Reese fortalte og sang om slavenes kummerlige liv, og det var disse enkle primitive sanger som utløste deres lengsler. Midt i håpløsheten og slavekårene var det dette som oftest gav dem styrke til å holde ut de umenneskelige kår.»

Reese besøkte videregående skoler og andre utdanningsinstitusjoner i hele landet. I Mokhasinen (1962/63 Vol. 2 Nr.3), skoleavisen til Rana Gymnas, kan man lese intervju med Reese og omtale av hennes foredrag om afroamerikaneres musikkhistorie gjennom 360 år. 

«Vi fikk 3 hundre års historie på vel en time. Det var likevel ikke foredraget som gjorde mest inntrykk, selv om hennes noe gebrokne norsk moret oss. Nei, det var de musikalske innslagene som grep oss og som førte oss bort til et annet folk med en annen kultur og livsskjebne.» 

Foredrag i universitetets aula i 1960.
Foto : Nasjonalbiblioteket

Fra intervjuet lærer vi at Reeses bestemor var slave i USA og at som barn begynte hun å synge i kirkekoret. Reese forteller at hun vil skape gode musikkopplevelser for ungdommer, men at målet også var  å opplyse om afroamerikanernes kår og øke deres forståelse av afroamerikansk musikk, dens bakgrunn og utvikling. 

Livshistorie, samtidshistorie og antirasismens historie i Norge

Det var overraskende for meg at Reese ble forkjemper for antirasisme i Norge for mer enn 60 år siden. Hun bidro til å skape oppmerksomhet rundt antirasisme allerede i begynnelsen av 1960-tallet før «masseinnvandringen» fra Pakistan, Tyrkia, Marokko og en rekke andre land. I publikasjonen Oslofortellinger: Oslo byarkiv – byens hukommelse (2017), forteller forsker Ellen Røsjø om at Reese ble «en inspirator for flere av de nye innvandrerne som kom til Norge på 1960- og 70-tallet». «Hun påtok seg rollen som folkeopplyser i Norge – om svarte amerikaneres musikk, kultur, historie og tradisjon», skriver Røsjø.

Teledølen, tirsdag 26. mars 1963.
Foto : Nasjonalbiblioteket

Det sies at selv om Reese ble en populær artist i Norge og Europa, møtte hun også diskriminering og mye uvitenhet om afroamerikansk historie, kultur og musikk. Reese samarbeidet også med andre pionerer som Cliff Moustache, en av initiativtakere til Nordic Black Theatre i 1992. På 1980-tallet var Reese og Moustache en del av kunstnernettverket Artists for Liberation, som fremmet antirasistisk kunst og kulturopplevelser. Organisasjonen skapte oppmerksomhet rundt folkebevegelsen for anti-Apartheid og frigjøringskampene i det sørlige Afrika. Gjennom prosjekter og initiativer som Foreign Women’s Group og Artists for Liberation, fant Reese likesinnede borgere – både innvandrere og nordmenn – som ville arbeide for likestilling for nye minoriteter i Norge. 

Ved å følge spor etter Ruth Reese kan vi lære mye om det å være et individ med utenlandsk opphav i Norge mellom 1950- og 1990-tallet. Vi kan også lære mye om holdninger, endringer og forhold i det norske samfunnet. Da jeg delte historien om Reese, samfunnsdokumentasjon og historieforståelse med en gruppe universitetsstudenter i går, fikk jeg et spørsmål som målbandt meg. «Hvorfor har vi ikke lært om slike historier og saker på skolen?» Formidling av Oslos ukjente historier var hensikten med Oslo byarkivs innsamlingsprosjekt. Jeg ble invitert til å forelese om emnene identitet, identitetspolitikk og interseksjonalitet. Historien om Ruth Reese skapte nysgjerrighet og munnet ut i en dialog om hvordan den enkeltes liv og livshistorie kan inneholde nye perspektiver, innfallsvinkler og fortellinger om samfunnet.

I Del 2, som publiseres den 21. april, skal vi undersøke Kirsten Alnæs og hvordan hennes arbeid berører beslektede samfunnsspørsmål som Ruth Reese belyste og utfordret. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.