Sosiale omgangsformer med stor vekt på hyppige kontakter med slekt og venner kan være viktige faktorer i kartleggingen av smitte i innvandrertette områder, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Unicef
Hvis sosioøkonomiske faktorer alene ikke er nok til å forklare mye smitte i innvandringstette bydeler, må vi se på andre mulige forklaringer, skriver Lars Gule i dette innlegget. 
1.3K+Shares

Tidsskrift for Den norske legeforening har nylig publisert en fagfellevurdert artikkel hvor forfatterne har undersøkt overrepresentasjonen av covid-19-smitte i innvandrertette bydeler i Oslo. En helt fersk rapport fra Folkehelseinstituttet analyserer også denne overrepresentasjonen. Denne studien konkluderer også med at sosioøkonomiske faktorer alene ikke kan forklare forholdene. 

Selve innvandrerbakgrunnen en del av forklaringen

Overrepresentasjonen har lenge vært kjent og påpekt. I stor grad har dette vært forklart med sosioøkonomiske faktorer. Innvandrerne har lavere inntekt og bor (derfor) trangt. I tillegg jobber de ofte i (service)yrker som har gjort det vanskelig å skjerme seg mot smitte. Det har imidlertid ikke vært god tone å vise til kulturelle variabler. 

De nye undersøkelsene er imidlertid gjennomført med statistiske verktøy og analyser som har gjort det mulig å si noe om betydningen av ulike variabler. Det mest interessante resultatet er da at de faktorene som hittil er tillagt vekt, slett ikke er tilstrekkelig til å forklare overrepresentasjonen. Derimot viser studiene at selve innvandrerbakgrunnen – dvs. det vi kan kalle kulturelle forhold – må tas med for å forklare den statistisk signifikante forskjellen på smitteutbredelse blant innvandrere og den øvrige befolkningen. 

Identifiserbare faktorer

Dersom disse funnene er riktige, og lar seg reprodusere i andre studier, krever det utdypende forklaringer. Da må vi gå inn i kulturforskjellen for å se på hva som kan være relevante forskjeller mellom innvandrere og resten av den norske befolkningen. Gjør vi dette, kan vi sette opp en oversikt over sentrale faktorer som kanskje kan forklare smitteutbredelsen i innvandrerbefolkningen. 

Vi bør sette opp en oversikt over faktorer som kan identifiseres og undersøkes empirisk for å se om vi kan avklare hva som er av betydning:

1.
Vi må ta utgangspunkt i de sosialøkonomiske faktorene som allerede er nevnt – lav inntekt → trangboddhet + serviceyrker → vanskelig å skjerme seg mot smitte = mer smitte. Men siden dette ikke er tilstrekkelig til å forklare den betydelige overrepresentasjonen, må vi i tillegg se på andre mulige faktorer, også slike som er knyttet til religion.

2.
Trangboddhet handler ikke bare om økonomi, men også om kulturelle og religiøse idealer knyttet til store familier. Det innebærer at det så å si foreligger en kulturfaktor som i noen grad predisponerer for smittespredning – eller som i alle fall vanskeliggjør å kontrollere smittespredning, særlig i kombinasjon med pkt. 3 nedenfor. 

3.
Andre sosiale omgangsformer kan være viktige – med langt større vekt på hyppige kontakter med slekt og venner. Det å unnlate å besøke slekt og venner eller å avvise slike besøk anses for uhørt, rett og slett noe man ikke gjør. Er man sosialisert inn i en slik kulturell praksis, er det noe som kan være veldig vanskelig å endre. Selv når besøk hos slektninger innebærer å krysse landegrenser. Og spesielt vanskelig er det å unnlate deltakelse i sosiale begivenheter som bryllup og gravferder. 

4.
Mangel på tillit til myndighetene er ofte utbredte holdninger i mange land. Slike holdninger forsvinner ikke umiddelbart ved utvandring fra hjemland og innvandring til Norge. Dette kan være med på å gjøre det vanskelig for mange med innvandrerbakgrunn å ta norske myndigheters informasjon, advarsler og pålegg alvorlig. Resultatet kan være at man i mindre grad følger smittevernreglene. Sammen med de tre ovennevnte faktorene, vil en slik myndighetsmistillit virke forsterkende på smittespredning. 

5.
Mange i innvandrermiljøet tilhører kulturer og religioner hvor fatalisme og guds vilje står sentralt. Det innebærer at mange kan komme til å undervurdere betydningen av egne handlinger med henvisning til at mennesket ikke kontrollerer egen skjebne. Om man holder seg frisk eller blir syk – eller om man dør – er guds vilje. En slik fatalisme, eller teologisk sett predestinasjon, er ikke minst knyttet til folkelige oppfatninger av guds allmakt i muslimsk tenkning. 

6.
Religiøse markeringer er viktige og innebærer hyppigere samling av relativt mange mennesker. Gudstjeneste, kollektiv bønn, begravelser og mange religiøse høytidsdager krever deltakelse av mange og innebærer ofte brudd på smittevernregler. (Dette er også observert blant konservative-fundamentalistisk religiøse i andre land, ikke minst blant ortodokse jøder i Israel, hvor også forestillinger om Guds vilje kan være involvert.) Her kan det ligge betydelige utfordringer under ramadan og under id al-fitr («fastebrytingens fest») etterpå. 

Mangel på tillit til myndighetene er ofte utbredte holdninger i mange land. Slike holdninger forsvinner ikke umiddelbart ved utvandring fra hjemland og innvandring til Norge.

Dette er hypoteser, ikke fasitsvar. Men det er hypoteser som fortjener en nærmere undersøkelse i lys av de nevnte studienes funn. For dersom sosioøkonomiske faktorer alene ikke er tilstrekkelig til å forklare overrepresentasjonen av smitte i innvandringstette bydeler i Oslo, må vi se på slike andre mulige forklaringer. Dette er viktig i det videre arbeidet for å hindre smittespredning, ikke minst med tanke på framtidige pandemier. For da må myndighetenes informasjonsarbeid ta hensyn til kulturelle faktorer i større grad enn i dag. 

Kultur og religion er sentrale faktorer som må tas på alvor

Noe som styrker hypotese 4, er utviklingen i USA. Der synes det åpenbart at manglende tillit til myndighetene er en av faktorene bak den omfattende smittespredningen vi har sett. Og noe som styrker hypotese 5, er smittespredningen i Israel hvor myndighetene har hatt store problemer med å få ortodokse jøder til å respektere smittevernreglene – særlig det å unngå forsamlinger og å holde avstand. I mindre skala er dette også observert i enkelte kristne menigheter i Norge. 

Sette fra en religionskritisk synsvinkel er det derfor gode grunner til å peke på slike uheldige kulturelle konsekvenser av utbredte fatalistiske holdninger som har religiøs forankring. For dette sier mye om religioners negative virkning på menneskers daglige liv. Og dette gjelder slett ikke bare innenfor islam, for vi har som nevnt eksempler også innenfor jødedom og kristendom. Og som min bestemor pleide å si: «Det er en Guds styrelse med alt».

Det er også viktig for myndighetene å være klar over slike religiøst legitimerte holdninger når strategier for informasjon utformes for ulike grupper og miljøer. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad det vil være mulig å mobilisere prester, imamer og andre religiøse ledere til å få menighetenes medlemmer til å ta et større personlig ansvar for sine handlinger. 

Vi må selvsagt også huske at ingen kultur er fullstendig homogen. Det vil være variasjoner, til dels store, innen kulturer og derfor også betydelige forskjeller mellom individer i hvilken grad de følger tradisjonelle-kulturelle være- og handlemåter. Det er heller ikke noe enten/eller, men det vil være store variasjoner også i hvilken grad man etterlever (eller protesterer mot!) tradisjonelle-kulturelle praksiser. Derfor finnes det mange allierte innenfor de ulike kulturene som kan være med på å endre kulturelle holdninger og praksiser. 

Og nei, det er ikke fremmedfiendtlig eller rasistisk å peke på kulturelle og religiøse faktorers betydning i menneskers adferd. Tvert imot. Det er å ta kultur og religion på alvor som sentrale faktorer i menneskers liv. Det er også derfor de både kan og må belyses – og kritiseres. 

En annen versjon av dette innlegget ble første gang publisert på Lars Gules Facebook-side den 18. april 2021, og publiseres i Utrop etter avtale med skribenten.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.