Mye god satire kunne vært laget i eventuelle karikaturer av Kinas leder, men Aftenposten har åpenbart valgt seg ut en håndfull tematikker som fortjener karikering.
Foto: Amnesty
Aftenpostens bruk av karikaturer er fantasiløse og brukes til samme tematikk hver gang, skriver Patji Alnæs-Katjavivi i dette innlegget.
40Shares

«En av Aftenpostens viktigste oppgaver er å bruke og verne om ytringsfriheten.» Slik lyder politisk redaktør Kjetil Alstadheim i sitt forsvar av en publisert tegning som av noen kunne tolkes som stigmatiserende mot innvandrere. 

Dårlig fungerende tegning

Alstdheim påpeker at borgere ikke har noe «vern mot å bli krenket» og at de bør innse at slike tegninger «setter ting på spissen. Den karikerer. Det er tegnerens grep, og tegneren må ha frihet til å bruke slike virkemidler.» Prinsippet om at ytring må vernes har Alstadheim rett i. Satire, som en formidlingsform for maktkritikk, bør brukes og vernes om. 

Tegningen fungerer imidlertid nokså dårlig hvis målet er å få frem poenget om hva ytringsfrihet og pressefrihet skal bety i praksis i vårt samfunn. Alstadheim selv er usikker på om tegningen han bruker sparker nedover mot kvinnelige minoriteter.

Selektiv satire

Siden tegneren Marvin Hallerakers ansettelse i 2018, knyttes omkring 250 karikaturer til kommentatorers spalter, på Aftenpostens side 3. Dette fremgår av et enkelt arkivsøk. Størstedelen er innenrikstematikk, mens om lag 20 % speiler personer eller nasjoner som hører til utenriks. En tredjedel av disse handler om Donald Trump. 

Et annet mektige land, også med et styre anklaget for å true ytringsfriheten, er Kina. Det Europeisk Parlamentet (EP) har anklaget Kinas styre for sitt angrep på Hong Kongs demokratiske styre. EP har også anklaget Kinas styre for menneskerettighetsforbrytelser som går ut over Uigur-befolkningen i Kinas Xinjiang region.

Kanskje Aftenposten har berøringsangst likevel

Er ikke disse svært alvorlige temaer verdt en karikatur eller to, for å «setter ting på spissen»? Disse tegningene finnes ikke hos Aftenposten, der Hallerakers få Kina-relaterte tegninger har lite satirisk slagkraft.

Kjedelig bruk av blackface

Kanskje Aftenposten har berøringsangst likevel. Fra dette perspektivet kan  Alstadheims forsvar av ytringsfriheten leses som brølet fra en papirtiger.

Når de «hver eneste dag tar små og store avgjørelser om hva som skal publiseres», så vet bare Aftenpostens redaksjon hvorfor de publiserer så få satiriske tegninger om en stormakt som truer en verdi Aftenposten ellers hevder at de vil verne om.

Men, ja, sukk, lesere skal fortsette å tåle det kjedsommelige i Aftenpostens bruk av blackface for eksempel for å karikere dronning Elisabeth II. Nok en gang går Aftenposten i bresjen for ytringsfrihet, ved hjelp av gjenbrukt oppgulp av gammel rasistisk moro som passer til avisens antisemittiske karikaturtegninger fra 1930-tallet.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.