Eirik Hoff Lysholm (t.v., styreleder i Norsk Redaktørforening), Elin Floberghagen (generalsekretær i Presseforbundet) og Arne Jensen (generalsekretær i NR) får her svar fra Utrop-spaltist og idéhistoriker Dag Herbjørnsrud.
Foto: NR/NP
Pressens representanter bommer når de fraskriver seg sitt forhold til Resett, Human Rights Service og Document, skriver Dag Herbjørnsrud i sitt tilsvar.
126Shares

Når kritiserte debattanter har en dårlig sak, pleier de påstå at faktabaserte tekster har «etterlatt inntrykk av at …». Og etter dette så tilføyer de ofte fantasifulle og misvisende påstander. Som ved å skrive at de føler at en teksts «etterlatte inntrykk» er at de er blitt anklaget for å være «rasist, nazist» og så videre. Sleipt, men klassisk.

Godt dokumentert samarbeid

Arne Jensen (generalsekretær) og Eirik Hoff Lysholm (styreleder) i Norsk Redaktørforening bruker en lignende metode i sitt svar til mine to tekster «Slik hjelper pressen Resett, HRS og Document», del I og del II. Hele tre ganger bruker de dette «inntrykk»-argumentet, istedenfor å forholde seg til hva som faktisk står i mine tekster. 

I første del (26/8) viste undertegnede hvordan ytre høyre-nettstedet Document ble tatt opp i Redaktørforeningen, i juni 2018, uten offentlig debatt i forkant og uten krav i etterkant om at Document igjen tilgjengeliggjør Breiviks innlegg hos dem før terrorangrepet. I andre del (29/8) ble det vist hvordan Redaktørforeningen hjalp og støttet Human Rights Service (HRS, rights.no) da statsadvokaten i Oslo ila det islamfiendtlige nettstedet forelegg for å ha lagt ut bilde av en identifiserbar, muslimsk bestemor foran «koranklosser» ved Oslo City. 

I sum er det altså dokumentert ganske klart at Redaktørforeningen (NR) har samarbeidet med henholdsvis Document og HRS. Document har også betalt medlemskontingent til interesseorganisasjonen NR siden 2018 – og nettstedet har dermed like mye samarbeid med foreningen som det for eksempel Dagsavisen har, noe som følger av vedtektene.

Likevel får Jensen og Lysholm seg til å skrive i ingressen at «noe slikt samarbeid ikke finnes». Eller: «Intet hørt, intet sett».

Dårlig signaleffekt

Enda mer interessant blir det når de to NR-representantene litt senere motsier sin egen ingress. De avdekker nemlig et helt nytt element i samarbeidet med HRS i «bestemor»-saken: For ikke nok med at deres offentlige melding fra 20. februar 2020 er titulert «NR støtter klage fra HRS», der Redaktørforeningen aktivt støtter en klage, til Riksadvokaten, på statsadvokatens forelegg. Jensen og Lysholm kan nå også komme med følgende nyhet: 

«Vi utvekslet noen eposter med HRS’ advokat.» 

Ja vel. Det ville jo da vært interessant å få vite mer om når disse epostene ble sendt, øyensynlig i forkant av Riksadvokatens henleggelse i mars i fjor. Kanskje kan de opplyse om hva slags eventuell samkjøring det her har vært mellom advokatene til, og de ansatte i, NR og HRS? Dette for lettere å avgjøre graden av samarbeid og hvordan relasjonen best bør omtales?

Men nei. Lysholm og Jensen nekter å opplyse noe mer. Som svar på en innsynsforespørsel fra undertegnede svarer de at de «ikke kommer til å imøtekomme din anmodning». Selv datoene for epostene ønsker de å hemmeligholde. Juridisk sett har de nok ikke krav på seg til å gi slik informasjon. Men det er nok ingen god signaleffekt at en presseforening vil skjule opplysninger som pressen selv ofte tar som selvfølge å få fra offentlige eller mektige organer.

Slik endres historien

Det blir ikke bedre av at Redaktørforeningen nå, etter Utrop-artiklene, i det stille har endret sin egen bildetekst på HRS-bildet. For HRS publiserte ikke et sladdet bilde av bestemoren likevel, slik NR har påstått på egne nettsider i halvannet år. Tirsdag skrev NR dermed inn følgende setning i bildeteksten på nett: «I den første versjonen av publiseringen var ikke ansiktene på personene på bildet “pixlet”.»

Men Redaktørforeningen opplyser ikke om at setningen er endret. Og slik omskrives historien: Det ser ut som NR har presentert HRS-saken på rett vis hele tiden. En manglende merking av endring på nett bryter med prinsipputtalelsen fra Pressens Faglige Utvalg (PFU) om slike rettelser: «Artikler som er korrigert, eller der beklagelsen gjelder mindre alvorlige forhold, skal merkes slik at det tydelig framgår hvilke opplysninger som er feilaktige og hvordan disse er korrigert eller beklaget.»

Saken handler om privatliv

Når det gjaldt Resett, har ikke mine tekster omtalt at NR samarbeidet med disse, slik Jensen og Lysholm «gir inntrykk av» (for å bruke deres uttrykk). De påstår nemlig grunnløst at jeg mener det er «samarbeid å nekte redaktør Helge Lurås» medlemskap i NR. Dette er selvfølgelig feil fremstilt, og i strid med Arne Næss’ saklighetslære, siden noe slikt ikke står i min tekst.

Snarere problematiserte jeg at Redaktørforeningen ga Lurås en «ekstrasjanse» til å bli medlem i februar 2020, samt at han nærmest ble oppfordret til å søke på nytt etter første avslag. Hoveddelen av Jensen og Lysholms argumenter faller dermed bort, da de på uredelig vis anklager meg for noe som ikke står i mine tekster. 

Man kan ellers bare bemerke at Redaktørforeningen synes det er uproblematisk å omtale Resett-leder Lurås som «redaktør», slik de også har omtalt lederen for bloggen Gjenstridig. Samt at NR-representantene synes det er helt uproblematisk at Resett reklamerer med at nettstedet følger Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten, uten at de er medlemmer og uten at publikum kan klage Resett inn for brudd på nettopp VVP og redaktørenes plakat.

Til slutt kommer NR-representantene med sitt eget partsinnlegg, i samsvar med HRS sitt, angående bildebruken av bestemoren foran betongklossene ved Oslo City. De påstår at undertegnede og Utrop «ikke klarer bruke riktige ord på hva saken handler om». Jensen og Lysholm skriver: «Saken handler ikke om «privatliv», den handler om retten til eget bilde, slik denne er beskrevet i åndsverklovens § 104.»

Det pinlige er at NR-representantene her i realiteten polemiserer mot statsadvokaten i Oslo, som Utrops ingress henviser til. Statsadvokat Ingrid Vormeland Salte påpeker nemlig, slik det står i min tekst, at denne saken nettopp handler om «privatliv»: 

«Ytringsfriheten må, som vist ovenfor, tåle begrensninger av hensyn til andres privatliv. Dette følger både av ordlyden i EMK artikkel 10.2 ‘for å verne andres omdømme eller rettigheter’ og av statens plikt til å sikre privatlivet, EMK artikkel 8. Statsadvokaten har funnet at fornærmedes rett til privatliv er krenket (…)» (min utheving).

Det er altså bestemoren som har politianmeldt HRS. Og da er hennes og statsadvokatens perspektiv på hva «saken handler om» nok litt relevant, også sett opp mot hva et par redaktører føler at saken heller burde handle om. 

Krisemaksimering

I denne HRS-saken ser vi hvordan ulike hensyn støter mot hverandre, noe som også uttrykkes i lovverket. Det ulykksalige er vi ikke fikk noen oppklarende rettsprosess angående HRS, men at det hele snarere stanset med Riksadvokatens henleggelse. Riksadvokaten er som kjent ikke ufeilbarlig: Han henla saken mot fire politifolk som var med da småbarnsfaren Eugene Obiora døde etter mageleiegrep. Og Riksadvokaten ble i fjor konsultert i forkant da statsadvokaten i Agder, skandaløst nok, henla saken mot nynazistene som 9. april 2018 heiste naziflagget ved Gestapos tidligere hovedkvarter i Kristiansand. 

Tross NR-representantenes fremstilling så er det ikke slik at jus er svart-hvitt. For eksempel i saken mot magasinet Memo, som til slutt ble dømt for bildebruken mot en enkeltperson, var både tingrett, lagmannsrett og Høyesterett uenige i både sak, fremstilling og vektlegging. 

Så retten til privatliv versus retten til ytringsfrihet er ikke lette avveininger, slik også statsadvokaten er inne på. Det vi dog kan avvise, er at en vanlig rettsprosess mot HRS ville gjort at «publisering av helt alminnelige reportasjebilder fra Oslo sentrum blitt kriminalisert», slik Jensen og Lysholm påstår. Dette er unødig krisemaksimering og skremselsretorikk.

Floberghagen har ikke brukt initiativretten

Redaktørforeningens representanter synes også å glemme at HRS ikke er en del av pressen, og at de ikke følger VVP. Det er heller ikke slik at pressefriheten i Norge rammes hvis for eksempel Profetens Ummah ilegges forelegg for å ha tatt bilde av folk de misliker og lagt dette ut på nett. Lovverket setter altså begrensninger når noen bruker metoder som rammer hensynet til andres privatliv. 

Som vist i min del II, har Redaktørforeningen valgt en snever og selektiv fortolkning av fotografiet med en muslimsk bestemor foran det HRS kalte «Koranklosser» ved Oslo City. Tilfeldigvis passer fortolkningen helt overens med HRS-versjonen, men altså ikke med statsadvokatens.

Jensen og Lysholm viser så til deres støtte til Ulrik Imtiaz Rolfsen, og jeg er enig i at den saken viser at de også har engasjert seg for andre ikke-medlemmer enn HRS. Samtidig er ikke disse to sakene sammenlignbare: HRS ble altså anmeldt av en privatperson for å ha gjort noe ulovlig, noe statsadvokaten var enig i. Ingen har beskyldt Rolfsen for å gjøre noe ulovlig mot andre. PST tok beslag i hans upubliserte filmopptak. 

Deler av Rolfsen-saken ligner dermed snarere på politiets krav om å få siktet og ransaket hjemmene til kunstnerne bak «Ways of Seeing»-stykket, en sak Jensen i NR ikke uttalte seg om. Men Vidar Strømme, Redaktørforeningens advokat i HRS-saken, var også den som forsvarte Rolfsen frem til Høyesterett. Og i kontrast til Jensen uttalte han seg i 2019 tydelig til forsvar for kunstnerne Pia Maria Roll, Sara Baban og Hanan Benammar: 

«– Likheten er at politiet og påtalemyndighet her er villige til å bruke fysisk makt, ransake og ta beslag mot frie kunstnere. Det er selvsagt veldig alvorlig.» 

Ja, Strømme mente at ransakelseskravet mot Ways of Seeing var enda mer urimelig enn den saken NR valgte å støtte: «I denne saken [«Ways of Seeing»] er det jo ingen fornuftig begrunnelse i det hele tatt.»

HRS-saken er ikke nødvendigvis prinsipiell eller relevant for pressen, men jeg legger merke til at de høylytte i presseorganisasjonene mener at dette er tilfelle. Da er vi altså uenige.

Onsdag kom også generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund med et innlegg. Hun fremmer påstander om min tekst inneholder «ganske drøye påstander». Tydeligvis også drøyere enn alt hva Resett og Document noensinne har publisert?

Heller ikke Floberhagen forholder seg til de publiserte tekstene. Generalsekretæren nevner dog et konkret poeng her:

«Herbjørnsrud kritiserer meg for ikke å ha brukt generalsekretærens initiativrett mot Document. Til det er å si at initiativretten benyttes svært sjelden, og kun én gang de siste fire årene.»

Ja, og dét var liksom poenget det, da, Floberghagen: At du, som generalsekretær siden 2016, har unnlatt å bruke initiativretten din til å ta tak i dypt problematiske forhold, som hetsen mot den unge poeten Sumaya Jirde Ali. Mye har skjedd etter oppstarten av Resett høsten 2017 og etter opptaket av Document i NR året etter, på din vakt. 

Mine poeng understrekes ytterligere

Overfor disse ytre høyre-nettstedene kunne Floberghagen spilt en viktig rolle, siden mange ikke våger eller orker klage på dem (Resett kunne innklages inntil februar 2018). Men dagens generalsekretær har kun tatt opp én sak de siste fem år, mot fotballbladet Josimar. Dette i kontrast til den forrige generalsekretæren, som brukte initiativretten sin i hele ti ulike saker de fem årene før Floberghagen begynte i jobben.

Det er betryggende å konstatere at det da ikke er påvist noen faktafeil i mine tekster. Og at anklagene er basert på feilgjengivelser, vranglesninger og misforståelser. 

Og så er det interessant at mine to Utrop-analyser har utløst langt mer harme, kritikk og skjellsord («forvirrende utlegninger», påstår Jensen om mine tekster på Facebook) fra de norske presseorganisasjonene enn det de samlet har kommet med mot tusenvis av nettsaker fra Resett, HRS og Document. 

Om ikke annet understreker de opprørte pressefolkene da mine poeng i de to Utrop-tekstene.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.