Ingen av de fjorten norske filmene i høst, har regissører med minoritetsbakgrunn. Ingen av filmene er forfattet av noen med minoritetsbakgrunn, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Screen shot fra filmen De uskyldige.
For å fornye norsk film og gjøre oss konkurransedyktige internasjonalt, kreves det nye perspektiver, skriver Adel Khan Farooq i dette innlegget.
61Shares

I forrige uka hadde den kritikerroste skrekkfilmen De uskyldige premiere på landets kinoer. Filmen ble vist i Cannes, utspiller seg i en sommerferie, og handler om en gruppe barn med overnaturlige krefter. Ingen av foreldrene til barna gjør ting riktig, og for noen av barna, de som er portretteres som melaninrike, får dette uheldige konsekvenser. 

Mangfoldskrav

Mer Film, produksjonsselskapet bak filmen, har uttrykt at det viktigste har vært å finne de beste barneskuespillerne, at de er opptatt av mangfold, og at karakterer som er melaninrike også er norske. Slike toner er positive i en bransje som skriker etter mangfold og nyanser, og jeg håper at enda flere filmskapere trykker dette til brystet i kommende prosjekter. 

For det har i lang tid vært en type klasseskille i norsk film og tv. Eksempler på dette er Oslo 31. august, en visuelt vakker film om hovedstaden, men uten en eneste med minoritetsbakgrunn. Buddy ble spilt inn på Tøyen, før gentrifiseringen av bydel Gamle Oslo, men uten en eneste melaninrik person. Dette er bare enkelte eksempler på at Norsk filminstitutt (NFI), etter stort press fra underrepresenterte aktører i bransjen, la til et mangfoldskrav for prosjektene som søker støtte. Obligatorisk test og rapportering for mangfold på både kjønn, etnisitet og seksualitet er blant kravene for å få støtte. 

Fordommer om minoriteter bevares

Men hva slags mangfold skaper man, når det finnes overflod av beslutningstakere og filmskapere som ikke er flinke nok til å erkjenne at blikket deres ikke har mangfoldskompetanse? Hvordan speile samfunnet, hvis blikket som skaper denne speilingen, uavhengig av sine gode intensjoner, ikke klarer å se nyansene?

Jeg skal bruke De uskyldige som eksempel: Det er tre familier i denne filmen, og to av familiene som oppleves som minoriteter for seeren, har en større omsorgssvikt enn den tredje familien, den hvite, norske familien. Jeg tviler på at dette er en bevisst framstilling fra filmskapernes side, men når man er opptatt av mangfold, blir det desto viktigere å påpeke hvordan slike framstillinger, også oppleves for minoriteter. 

For dette er ingen film om minoriteter, men når den hvite, norske familien, likevel viser mer omsorg for barna sine enn de melanikrike, blir fordommer om minoriteter bevart. Det finnes fortsatt enkelte som hevder at minoriteter ikke bryr seg om barna sine, at de har større anlegg for å begå kriminalitet og at de egentlig ikke er norske. Selv om det ikke er ment, klarer også De uskyldige å skape dette inntrykket. 

Mangfold skildret med hvitt blikk

Man skal finne de best egnede kandidatene til norsk film, uavhengig av farge og bakgrunn. Dette er derfor ikke en kritikk av castingprosessen, eller at Mer Film ikke er bevisste nok på likestilling og mangfold i deres prosjekter. Det er når man hevder at man er fargeblind, at varsellampene mine begynner å blinke. Man må anerkjenne farge, og at man har ansvar for å kjenne igjen sitt eget privilegium. 

Det er når man hevder at man er fargeblind, at varsellampene mine begynner å blinke.

Mangfold skildret med et hvitt blikk, ender i De uskyldige opp som en tvangstrøye. For problemet ligger i at beslutningstakerne og bransjen, til tross for sitt rause og inkluderende virke, også viser at de mangler referansepunkter og kulturforståelsen for å se hvordan prosjektene deres kan oppfattes i øynene på en gruppe som lenge har følt seg sementert. Jeg er samtidig heller ikke imot at det lages filmer som har en provoserende eller kritisk skildring av minoriteter. Slike filmer trengs. Men det er nettopp det at De Uskyldige i utgangspunktet ikke handler om minoriteter, som gjør at jeg må si ifra. 

Norsk filmbransje henger etter

Å konsumere film er subjektivt, preget av egne erfaringer, fordommer og kunnskap, og for anmeldere handler det om å vurdere filmen som helhet. Det som derfor uroer meg er at ingen anmeldere har sett det jeg og andre likesinnede med mangfoldskompetanse har bitt oss merke i: at når kontrastene mellom de melaninrike familiene og den norske familien, blir for stor, så gir det inntrykk av at majoritetssamfunnet også er heltene i virkeligheten.

Som forfatter og filmskaper er jeg opptatt av og engasjert i historier som forteller om virkeligheten og hverdagslivet, fra et underrepresentert perspektiv. Mangfold handler ikke kun om at minoritetsspråklige skal få hovedroller sett gjennom et hvitt blikk, men at det utenlandske blikket også gjør seg gjeldende for å skildre nyanser som ligger i blindsonen til det hvite blikket. 

Det minoritetsspråklige perspektivet har bevisst og ubevisst opparbeidet seg mangfoldskompetanse, og er dermed i stand til å utforske skjæringspunktet mellom mellom majoritets- og minoritetssamfunnet med en annen tilnærming. For å fornye norsk film og gjøre oss konkurransedyktige internasjonalt, kreves det nye perspektiver. Fram til nå har ikke mangfoldskompetansen til filmskapere med minoritetsbakgrunn, fått anledning til å utfolde seg på det store lerretet. Faktisk ligger den norske filmbransjen langt etter våre naboland på dette feltet. 

Kjernen i denne kritikken handler om sensitivitet for nyanser – og om det ikke ligger i ryggmargen så kan det ikke fanges opp. Paradokset er også at mangelen på mangfold på skjermen, gjør at den gode intensjonen med mer mangfold i De uskyldige, oppleves som utdatert. Ingen av de fjorten norske filmene i høst, har regissører med minoritetsbakgrunn. Ingen av filmene er forfattet av noen med minoritetsbakgrunn. En FAFO-rapport fra 2020 bestilt av NFI fastslo at  Filmbransjen og filmbyråkratiet i Norge «i liten grad er preget av etnisk mangfold», og at «mangel på synlig mangfold i norsk film kan bidra til manglende rekruttering og gjøre at stereotypier opprettholdes».

Det er dette som er urovekkende.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.