Elever fra prosjektet Between France and Morocco (BFAM) ved Ohio State University. Menneskelig mangfold i Frankrike er kilde til friksjon, men i kjølvannet av pandemien har landet fått en ny mulighet til å vurdere tanken om verdensborgerskap, skriver artikkelforfatteren.
Foto: OSU
Turbulensen Frankrike har mange komponenter, og mye handler om møtet med menneskelig mangfoldet. Pandemien kan ha lagt grunnlag for en rehabiliteringsprosess, skriver Valérie Maigret Berger i dette innlegget.  
35Shares

I 2022 blir første runde av presidentvalget i Frankrike avholdt. Det stilles store spørsmål om hvem som blir valgt som ny president i. Landet preges av motstridende ideer om liberalisme og nasjonalkonservatisme, men vil nytenkning rundt moderne kosmopolitisme trekke landet ut av grunna? 

Enig om å være uenig

Franskmenn er ryddige og anarkistiske, rasjonelle og mystiske, arrogante og engstelige, sjarmerende og opprivende, seriøse og useriøse, pessimistiske, livsnytere og ikke minst intellektuelle. Slik står det beskrevet i boken How the French Think (2015), som er skrevet av professoren Sudhir Hazareesingh med tilholdssted i Storbritannia. En stilistisk og innholdsrik bok på 428 sider utgitt på forlaget Allen Lane.

Hazareesingh er dypt inne i fransk historie og kultur, og behandler den med en varm og humoristisk penn. Bokens omslag er ikledd foto av provokatøren og filosofen Bernard-Henri Lévy som ung og nonchalant mann. Mannen som overtalte den tidligere presidenten Nicolas Sarkozy til å intervenere militært i Libya i 2011. 

De fleste kjenner seg igjen i beskrivelsen av ulike trekk hos franskmenn som folk og nasjon. Å være skeptisk er inngrodd i fransk kultur, hvor alle skolerte lærer filosofi. De er kritiske tenkere, nysgjerrige og opptatt av en debattkultur som gir rom for å være enige om å være uenig. 

Økende skepsis og mistillit

På godt og vondt ser det ut til at den litt brokete utviklingen i Frankrike på politisk plan øker skeptisismen og mistilliten til staten. Situasjonen er preget av urolige debatter om radikal islamisme, Covid-19, politiske kandidaturer og hendelser som skaper strid og uroligheter i landet, tross enkelte nyanserte bilder om kulturliv som også inviterer turister og landsmenn til forsiktig å sosialisere med hverandre igjen.

Det er bekymring rundt enkeltes skeptiske holdning til blant annet vaksinering mot Covid-19. Folk flest tar vitenskap på alvor, og har ikke dempet sin rasjonelle tankegang, men vi ser økt mistillit til staten, blant annet som en følge av flere politiske skandaler og hendelser de siste årene. 

Vaksinemotstand med bakgrunn i historien

«Franskmenn har et problem med tillit til regjeringen, spesielt til helsemyndighetene», det sier epidemiologen Pierre Verger (INSERM) til det akademiske tidsskriftet Science Mag. Verger forsker blant annet på vaksinevegring, og peker på høyprofilerte helseskandaler som en forklaring. Eksempelvis trakk franske kontrollmyndigheter godkjenningen av Mediator (Benfluorex), en amfetamin-basert diabetesmedisin som er knyttet til hundrevis av dødsfall, tilbake først i 2009, flere år etter at andre land gjorde det samme, og dette er blant bekymringene overfor sterk innflytelse fra legemiddelindustrien. 

Legemiddelet var på markedet mellom 1976 og 2009, og forårsaket mellom 500 og 2000 dødsfall. Ansvarlig leder Jean-Philippe Seta (Servier) fra legemiddelselskapet ble dømt til fire års fengsel og en bot på over 90 000 euro.

Vil «kulturkortet» samle landet?

Velkledde høyrepopulister er, for å si det mildt, ikke akkurat de som lister seg forsiktig i øyeblikket. Den nasjonalistiske politikeren Marine Le Pen ble gjenvalgt som partileder for Frankrikes høyreorienterte opposisjonsparti Nasjonal samling i juli, der hun tydelig markerte sitt presidentkandidatur for presidentvalget i 2022. 

Fra den liberale fløy forsøker sittende president, Emmanuel Macron, seg på en mykere stil for å gjenvinne tillit blant befolkningen, og for å vinne stemmer fra gamle og nye velgere – og han vier mye av tiden og oppmerksomheten til kulturlivet i Frankrike. Vil dette resultere i gjenvunnet tillit? 

Franskmenn har et behov for å leve ut livet som livsnytere, «Bon Vivant», som noen vil kalle seg. Vil «kulturkortet» og Macrons filosofiske tilnærming samle det franske folk og senke skuldrene noe når det kommer til vaksinering? 

Upopulær vaksinetvang

Det er allerede mange som har uttrykt stor misnøye med staten og presidenten. Gjentatte ganger. Presidenten vakte blant annet mye oppmerksomhet rundt seg selv på TV den 13. juli, med sin tale om obligatorisk vaksinering av befolkningen.

Ved innkjøringen til den franske byen Toulon kunne man i slutten av juli se en stor plakat av en mørkhåret versjon av Emmanuel Macron, iført Hitler-bart og Nazi-uniform, med beskjeden: «Adlyd, vaksiner deg».

Macrons harde, men tidvis effektive, linje

Macron har vært upopulær i lang tid. I 2018 ble gatene i Paris og i andre byer i Frankrike fylt opp av «de gule vestene» (‘Gilets jaunes’), en protestbevegelse mot reformpolitikken Macron førte etter valget i 2017. 

Muslimer opplever også presidenten som noe hard i retorikken, tross hans milde vesen og rasjonelle måte å konversere på. Det har ikke vært lett for Macron å vise diplomatiske sider overfor religiøse krefter, spesielt ikke i møte med fransk radikal islam. Gjentagende brutale terrorhendelser, og drapet på læreren Samuel Paty, fikk begeret til å renne over for Emmanuel Macron. Selv etter pandemi og nedstengning, som har rammet de fleste, er nye landsmenn og borgere med annen etnisk tilhørighet mest utsatt for ubehag og utfordringer på flere hold. Spesielt om de kommer fra en lavere økonomisk klasse.

Selv om det franske helsevesenet gir medisinsk behandling til alle, skremmer de byråkratiske kravene og egenandelen ofte vekk nye innvandrere og de fattige. Statens helseveiledning når ikke alltid dem som faller utenfor systemet.

Elendige forhold på vaksinasjonskontoret, blant annet i Saint-Denis, et forstadsområde hvor de mindre heldige bor i sine private hjem, er blant ankepunktene. Ifølge den franske TV-kanalen Euronews var flere innbyggere ivrige etter å bli vaksinert, tross hindringer. Noen tok seg inn med stokk. Et par dukket opp på en scooter. Alle ivrige etter å bli vaksinert. 

Men hva om Frankrike står nærmere og mer samlet som folk, etter beslutningen om obligatorisk vaksinering?

Mange bor trangt, snakker lite fransk, mangler tilgang til medisinsk behandling. I ettertid er det ansatt flere «vaksineambassadører» som reiser gjennom regionen for å spre vaksineinformasjon.

Å presse en hel nasjon til å vaksinere seg kan virke noe autoritært, spesielt for maktkritikere og vaksinemotsandre, men den tydelige og strenge tonen fra presidenten har merkelig nok gitt resultater. Dagen etter Macrons TV-sendte tale i juli ble det satt vaksinerekord i landet: 792 339 personer ble vaksinert og tre millioner franskmenn bestilte vaksinetime i løpet av de tre dagene, da også kravet om koronapass ble kjent.

Men hva om Frankrike står nærmere og mer samlet som folk, etter beslutningen om obligatorisk vaksinering? Hva med tonen rundt nye franskmenn og franskmenn som har stor bagasje fra foreldres hjemland? Hvis noe skulle gå galt for Emmanuel Macron, vil politikeren Marine Le Pen splitte landet i større grad enn det allerede er? 

Arven fra kolonitiden

Tilbake til multikulturelle Saint-Denis, der blant annet en del algeriere bor. I en artikkel publisert av BBC fra 2015 i forbindelse med angrepene i Paris, ble flere lokale beboere spurt om deres møte med Frankrike og separasjonen fra resten av landet. En 29 år gammel kvinne med tyrkisk opphav uttalte seg slik: 

«Mye av sinnet her går tilbake til Frankrikes krig i Algerie fra 1954 til 1962, der minst 60 000 algeriske sivile døde. Problemet deres er ikke Paris. Grunnen til at de blir radikalisert, kan være deres ønske om å ta hevn for foreldrene sine. Men de er også mentalt svake. Deres svakheter blir utnyttet i islams navn. De er hjernevasket.»

Tonen knyttet til kolonitiden og krig er godt eksempel på at traumer går i arv. Det er ikke nødvendigvis slik at de unges raseri bare skyldes sysselsetting, det er noe mer følelsesladet og arvelig knyttet til familiære opphav. Traumer og utfordringer, økonomisk og kulturelt. Vanskeligheter med å integrere seg i et land som både står for frihet og konservatisme.

Mulighet for endringer

Sistnevnte strømninger, med dehumaniserende blikk på det som er fremmed, utfordrer nasjonale verdier, og resulterer i utenforskap og spørsmål om hva franskmenn legger i det å være fransk. Herunder bruken av religiøse hodeplagg og dyrking av religion i det offentlig rom. 

En spennende tanke er om Frankrike kan bruke tiden etter Covid-19 og lockdown til å skape nye tanker om å trygge og samle landet, altså en slags rehabiliteringsprosess for borgerne. Statlige midler til dialogmøter i Saint-Denis om familiære forhold og traumer. Viktigheten av lettere tilgang til helsetjenester og stell.

Franskmenn har ikke blitt mindre rasjonelle, tross store medieoverskrifter om vaksinevegring. Kan det være at staten splitter landet mer enn innvandrernes raseri? Har det blitt for mye frihetsaktivisme og for lite demokrati? Hva legger den franske stat i det å være fransk borger, når landet har så store forskjeller og eliter skaper større avstand? 

Bør ikke politikere og staten forsøke å få flere bort fra belastede områder, og flere inn i akademiske og utdannende miljøer? Fornye byrom i de mest nedslitte områdene? Økonomiske midler til nye til nettverk i form av  kulturutveksling, filosofiske samtaler og kunstprosjekter, gratis for de som er rammet hardt av dårlig økonomi? 

Politiske programmer i landet bør handle mer om å skape tillit enn å skape samhold, ettersom det allerede er stor avstand mellom befolkningen. Hva med å investere i god og langsiktig reparering i møte med folks forventninger til landets fremtid?

Verdensborgerskap kan kurere gammelt grums

Det kan også være fint å tenke over om vegring blant franskmenn også er en ukultur basert på skepsis til det fremmede og ulike angrep som har skapt berøringsangst og avstand blant borgerne.

Et stadig skiftende politisk klima i Frankrike gjør det vanskelig å spå hvem som blir sittende eller ei. Vi ser stadig nye overskrifter om nye aktuelle kandidater fra tidligere regjeringer og de som allerede er aktive i sine partier.

Politikerne Anne Hidalgo fra det sosialistiske partiet (SP) ønsker å stille som kandidat neste år, men er mislikt for å være ivrig forkjemper av et bilfritt Paris. 

Når borgerne i landet er fullvaksinerte kan man jo spekulere i om det vil oppstå flere dilemmaer, knyttet til statens atferd som gjentatte ganger splitter folket og skaper avstand. 

Kanskje trenger Frankrike noe som ligner en massiv vaksinering av folket: En slags kjemikaliefri sprøyte påvirket av den franske filosofen Voltaires tekning om kosmopolitisme fra 1700-tallet, altså opplysningstiden. Den essensielle ideen om verdensborgerskap kan kurere gammelt grums og sprer kosmopolitisme og dialogbaserte verdier i blodet for å skape et grunnlag for gode kompromisser. Inshallah.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.