Enkelte tror meg kanskje ikke hvis jeg forteller hva jeg ser fra der jeg står – eller de tror ikke en gang på at stedet jeg står på finnes, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Grotto
Jeg kjenner på usikkerheten rundt hva de andre opplever når vi ser på det samme bildet, skriver Philip Rynning Coker i dette innlegget. 
123Shares

For et par dager siden besøkte jeg, i regi av arbeidsplassen min, det nye Munch-museet i Oslo. Det fikk meg til å reflektere over de ulike brillene vi ser både oss selv og verden med. 

Med varierende styrke i brilleglassene

Er jeg I ferd med å gå meg vill? Bildene er flotte. Bildene er viktige. Bildene er av historisk relevans for oss alle. Men de snakker liksom ikke til meg. De snakker til meg, altså på en måte. Det gjør de. For de handler om angst, om skjørhet, sykdom og sjalusi. Om kjærlighet og om naturen. Og ikke minst om mennesket. 

Jeg tror det er brillene mine som gjør at jeg ikke helt vet om det jeg ser stemmer med det de andre ser. Jo mer jeg snakker med de som bruker de samme brillene som meg selv blir jeg tryggere, men også usikker. For bildene er ikke laget av mennesker med akkurat disse brillene. Heller ikke hengt opp av mennesker med akkurat disse brillene. Det er heller ikke mennesker med min type briller som har bestemt at det er disse bildene som skal henges opp. Men det er ikke så viktig. Kanskje. 

Redd for å si det høyt

Bildene på museet er vakrere enn jeg hadde forestilt meg, og den guidede turen var faktisk veldig fin. Jeg har ofte kjedet meg under slike guidede turer, men ikke denne. 

Følelsen av at bildene ikke snakker til meg kommer og går. I et øyeblikk er jeg sikker på at de faktisk ikke gjør det. I det neste er jeg sikker på at de gjør det, men at brillene mine hindrer meg i å se det. Jeg vurderer å si det til noen av de andre, men ingen av dem har akkurat samme styrke i brilleglassene som meg. Tror jeg. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg er redd for å si det høyt. Om brillene altså. 

Knuser jeg brillene, blir det lettere – for de andre

Jeg lurer på om noen som bruker min type briller også lager slik kunst. Jeg har ikke sett så mange kunstverk av folk med disse brillene, så de er kanskje ikke like flinke. Eller, at de som ikke bruker disse brillene har skrevet flere bøker, laget mest kunst, tenkt mest på filosofi og forsket mest. Det vet jeg jo. Eller, sånn ser det i hvert fall ut. 

Det føles som om brilleglassene blir sterkere og sterkere for hver dag. Jeg er redd de skal knuse. Knuste brilleglass. Hvis de knuser får jeg mer hjelp til å finne veien. 

Igjen spør jeg meg selv om jeg er i ferd med å gå meg vill. De sier at brillene mine gjør noe med hvordan jeg ser ting. Og det stemmer. Jeg ser liksom historien til akkurat det jeg ser på. Og også hvordan det jeg ser på er kommet dit. Det vil si, jeg ser jo ikke dette, jeg føler det og tenker det – når jeg ser det. 

Det er kanskje derfor jeg blir usikker, fordi jeg både ser det og ikke ser det samtidig. Det føles som om brilleglassene blir sterkere og sterkere for hver dag. Jeg er redd de skal knuse. Knuste brilleglass. Hvis de knuser får jeg mer hjelp til å finne veien. 

De som ikke bruker brillene ser kanskje tydeligere enn oss med knuste brilleglass og kan hjelpe oss med å finne veien. Det er mindre skummelt med knuste brilleglass. Det er noe skjørt med det. Nesten uskyldig. Nesten. Glasskårene fra knuste brilleglass ser ut som stjerner for mennesker uten brillene tror jeg. Som mange små muligheter til å slippe de tunge brillene som nesten knekker nesa. Det er sant. Helt sant. 

Tro meg

Brillene kan bli veldig tunge, så du får merker på nesetippen. Så det er jo kanskje sant. At det er bedre uten enn med brillene. Både mamma og pappa bruker brillene. Pappas glass er kanskje sterkere enn mammas. Men begge bruker dem. Det er fint synes jeg. Og trygt. Men det har begynt å bli utrygt å snakke med folk uten brillene om brillene. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg tror det er fordi det er så vondt når de ikke ser brillene, og da ser de heller ikke merket det har satt på nesetippen. Selv om jeg tar de av. Det er vondt. Og jeg blir sint. 

Det er også vondt når de som ikke bruker brillene kun vil snakke om brillene også. De som skjønner at jeg bruker brillene selv om de ikke alltid legger merke til at jeg har dem på. De tenker ikke over det. Men de ser merket på nesetippen. Noen ganger virker det som at det er kun det de ser. Merket på nesetippen. Men de ser i hvert fall merket på nesetippen. Så jeg bør være takknemlig. 

Eller, jeg vet at de synes jeg bør være takknemlig. Eller, jeg føler at de synes jeg bør være takknemlig. Men jeg vet ikke. – Er jeg i ferd med å gå meg vill?, spør jeg enda en gang. Jeg famler i blinde. Er brillene ekte? Eller har de glass uten styrke? Er glassene i mine briller for sterke? Hvordan finner jeg det ut? Her er gode råd dyre – mange ser jo ikke en gang brillene jeg går med. I mellomtiden satser jeg alle kort på de som – om ikke annet – tror at brillene finnes når jeg tør å fortelle om dem. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.