Aktivismen for menneskerettigheter er inkonsekvent | Qasim Ali

Den populære aktivismen for bygningsarbeiderne i Qatar er helt på sin plass. Vi glemmer dog ofte at menneskerettigheter brytes i land vi normalt har mye godt å si om. Slik er aktivismen selektiv, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Asia Pacific Migration Network
Det er lett å kjempe for menneskerettigheter og mot urett når det er i land vi allerede misliker, skriver Qasim Ali i dette innlegget.
206Shares

Vi skriker for boikott av idrettsarrangementer i land vi ikke kan sammenlikne oss med, og vi gir priser til journalister som kritiserer land vi ikke liker fra før.  Men hvor er det blitt av objektiviteten og ærligheten vår?

Til å bli kvalm av

Som unge ble vi opplært i viktigheten av å være ærlig, men i dag blir du uglesett og utfryst om du er ærlig. Vi ga fredsprisen til journalister som kritiserer myndighetene i Russland og Filippinene, mens WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange ble ignorert.

Som Rødts Bjørnar Moxnes har sagt: «Det er helt skammelig om Støre i dag skal hylle modig journalistikk i Russland og Filippinene, mens han stilltiende samtykker til at våre nærmeste allierte tar livet av Julian Assange.»

Eliten som klapper for menneskerettigheter og ytringsfrihet under Nobel-seremonien er de samme som bidrar til at Assange blir sendt til USA for å dø i fengsel, nettopp for ytringsfrihet. Lukten av hykleriet er til å bli kvalm av.

Selektiv aktivisme

Det siste året er det skrevet mye om boikott av Qatar-VM. De er mange og har gått hardt ut og krevd boikott. Boikott gjerne VM i Qatar og OL i Kina, men kanskje vi skal slutte å late som om vi er så prinsippfaste og bryr oss så mye?

…hvor er bekymringen for brudd begått i land vi er allierte med?

Jeg skal ikke mistenke intensjonene til samtlige som krever boikott av idrettsarrangementer som venter oss i land vi fra før av ikke liker, men hvor er bekymringen for brudd begått i land vi er allierte med?

Er det selektiv aktivisme? Aktivisme så lenge den er populær og trendy? Skal vi kun fremstå som modige kritikere og menneskerettighetsbekjempere de gangene vi er på politisk trygg grunn?

Etikk-unntak for allerede allierte?

Det er lett å kjempe for menneskerettigheter og mot urett når det er i land vi allerede misliker, og der konsekvenser uteblir for deg og ditt renommé.

Qatar har forårsaket død og elendighet blant de mange fremmedarbeiderne som bygger infrastrukturen for VM 2022. Og personlig hadde jeg likt at mesterskapet ble boikottet og FIFA (Fédération Internationale de Football Association) fikk seg en ripe i lakken. De korrupte herrene i både FIFA og Qatar bør bli hardt straffet for sin grådighet og skyld i at menneskeliv er gått tapt. De skyldige personene i styringsposisjoner bør stilles til ansvar!

Men: Når skal kritikere av Qatar-VM og Kina-OL bli like prinsipielle til OL i Storbritannia, Eurovision i Israel eller fremtidige VM i USA? Vil vi få høre deres kritikk, sukk og fortvilelse over land som har begått noen av de største menneskerettighetsbruddene og kanskje drept flest mennesker i verden de siste 20 årene? Kriger som har vært basert på løgn og konspirasjoner. Land der rasismen og fattigdommen øker og urett vokser. Eller skal våre allierte holdes til en annen standard?

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.