Såkalte ytringsoforebyggende samtaler bringer tankene hen til totalitære regimer – rene politistater hvor ordensmakten fritt kan gripe inn mot personer som har ytret meninger makthaverne misliker, og skremme maktkritikere og andre brysomme aktører til taushet, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Politiet.dk / Kim Matthai Leland
Politiets bruk av ytringsforebyggende samtaler må stanses, skriver Carl Müller Frøland i dette innlegget.
196Shares

Politiet har i hvert fall siden 2016 benyttet et spesielt forebyggingstiltak. I ulike deler av landet har enkeltpersoner fått hjemmebesøk eller oppringninger av politiet som har ønsket en «bekymringssamtale». Siktemålet med slike samtaler har vært å forebygge straffbare ytringer. I de fleste tilfellene synes de oppsøkte personene å ha fremsatt ytringer som i politiets øyne ikke har vært straffbare. 

Forhåndssensur i strid med Grunnloven

Politiets praksis med ytringsforebyggende samtaler ble kritisert i en Aftenposten-kronikk 1. juni av tre kjente jurister og generalsekretæren i Norsk Redaktørforening: «Et politi som opplyser om rettslige ytringsgrenser, ivaretar sitt forebyggende oppdrag på en god måte. Men politi som «forebygger» mulige straffbare ytringer, kan fort komme i konflikt med sensurforbudet i Grunnlovens § 100».

Jurist Thorkil H. Aschehoug og undertegnede gikk enda videre i en Dagbladet-kronikk 28. juli. Her skriver vi at politiets praksis «helt åpenbart er i strid med Grunnloven». Med dette mener vi følgende: Ved å oppsøke enkeltpersoner for å forebygge straffbare ytringer overtrer politiet Grunnloven § 100 fjerde ledd som forbyr «Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler».

Politidirektør Benedicte Bjørnland svarte oss 23. august. Hun vedgår at Grunnloven har «et særlig forbud mot forhåndssensur». Hennes konklusjon vedrørende politiets praksis er klar nok: «Politiet skal ikke gripe inn overfor enkeltmennesker eller organisasjoner for å forebygge straffbare ytringer alene. Det kan bidra til å begrense ytringsfriheten». Vi tolker dette som en erkjennelse av at praksisen er i strid med Grunnloven.

Politiet har overtrådt forbud mot forhåndskontroll

Bjørnland viser til at politiet har anledning, under gitte betingelser, til å gripe forebyggende inn overfor straffbare handlinger som må skilles fra straffbare ytringer (bare ytringer nyter et spesielt grunnlovsvern). Hun skriver: «Samtidig kan det være sammensatte grunner til å ta kontakt med enkeltpersoner i forebyggende sammenheng. Uansett krever dette grundige vurderinger av både lovhjemmel og forholdsmessighet. Vi kan ikke utelukke at det kan finnes enkelte eksempler på at politiet har trådt feil i slike saker.» 

Dette kan tolkes som en ny erkjennelse fra politidirektøren, nemlig at etaten med sine forebyggende samtaler ved mer enn én anledning har overtrådt grunnlovsforbudet mot forhåndskontroll. Slike grunnlovsbrudd har funnet sted en rekke ganger, noe man kan se ut fra medieomtaler. Det eksakte omfanget av disse lovovertredelsene er imidlertid stadig ukjent for allmennheten.   

En allerede tåkete paragraf

Jon Wessel-Aas, en prominent ytringsfrihetsjurist og leder av Advokatforeningen, har også reagert sterkt på politiets virksomhet: «At man kontrollerer folk, gjennomfører bekymringssamtaler, til tross for at de ikke har uttrykt seg ulovlig, er farlig på ytringsfrihetens område». Wessel-Aas understreker at politiets praksis er grunnlovsstridig, altså i konflikt med forbudet mot forhåndskontroll. 

På denne bakgrunn skulle man forvente at våre justismyndigheter ville erkjenne at politiets bruk av ytringsforebyggende samtaler må stanses. Justis- og beredskapsminister Emilie Mehl besvarte nylig to skriftlige spørsmål i Stortinget om politiets «bekymringssamtaler» fra Per-Willy Amundsen som nå leder justiskomiteen. I hennes første svar kan vi lese: «Lovlige ytringer som er beskyttet av ytringsfriheten er i utgangspunktet ikke noe som politiet skal invitere til frivillig samtale på grunnlag av. Men vurderingen kan stille seg annerledes når det er snakk om visse ytringer i randsonen av straffebestemmelsen, eller hvor det er en utvikling i innholdet i de ytringene som er person fremsetter».

Hvis politiet skal forholde seg til en angivelig «randsone» av denne allerede tåkete paragrafen, er det virkelig duket for problemer for både ytringsfriheten og sentrale rettsstatsverdier. 

Statsrådens svar er mildt sagt overraskende. Grunnlovsvernet (bortsett fra to unntak som her er irrelevante) av ytringer er absolutt, og dermed gir det ingen mening å vise til verken noen «randsone» av straffeloven eller noen «utvikling i innholdet» i enkeltytringer. Hva gjelder de siste formuleringene, er det ikke lett å si hva statsråden egentlig sikter til. Med hensyn til hva hun legger i uttrykket «randsone», forklarer hun det slik i sitt annet svar til Amundsen: «Med ‘ytringer i randsonen av straffebestemmelsen’ mener jeg ytringer som ligger nært opp mot det straffbare samt ytringer som det ikke umiddelbart er klart om rammes av straffebestemmelsen om hatefulle ytringer».

For ordens skyld: Den «straffebestemmelsen» det her vises til, er § 185 om «hatefulle ytringer» – en bestemmelse så uklart formulert at Ytringsfrihetskommisjonen har signalisert at de vil foreslå å endre dens ordlyd. Hvis politiet skal forholde seg til en angivelig «randsone» av denne allerede tåkete paragrafen, er det virkelig duket for problemer for både ytringsfriheten og sentrale rettsstatsverdier. 

Tillater at politiet får operere etter forgodtbefinnende

Statsrådens svar er oppsiktsvekkende. Ikke bare bruker hun det som i praksis er en ikke-juridisk begrepskonstruksjon, nemlig «randsone». Hun nevner ikke med ett ord det eksplisitte grunnlovsforbudet mot forhåndskontroll. Dermed gir statsråden et direkte misvisende bilde av rettstilstanden på dette området.

Ministeren uttaler videre at hun «legger til grunn at politiet har foretatt gode, politifaglige og juridiske vurderinger av tiltaket, og at det er vurdert opp mot kravet til at det må være nødvendig og stå i forhold til situasjonens alvor, formålet og omstendighetene for øvrig». Statsråden uttrykker full tillit til politiets evne til å benytte såkalte bekymringssamtaler på juridisk forsvarlig vis. Med tanke på hvor mange ganger politiet allerede har trådt feil på dette området, er det intet grunnlag for en slik tillit.

Etter at statsråden hadde avgitt sine to svar i Stortinget, besvarte Justis- og beredskapsdepartementet en henvendelse fra undertegnede om politiets praksis. I sitt svar (som kom etter nærmere to måneder) skriver departementet: «Justis- og beredskapsministeren har nettopp redegjort for de rettslige grensene for de forebyggende samtalene du adresserer i skriftlig svar til Stortinget 2. og 13. desember 2021.» Dette har ministeren overhodet ikke gjort, som jeg forklarte over.

Departementet uttaler også: «Vi oppfatter det slik at politiet er bevisst på de krevende grensedragningene og avveiingene som må gjøres i disse sakene.» Problemet er at disse «grensedragningene» og «avveiningene» i forbindelse med forebyggende samtaler ikke skal finne sted, for ytringsforebyggende samtaler er i seg selv ulovlige. Det departementet – i likhet med statsråden – gjør, er i realiteten å gi politiet full handlefrihet i denne sammenheng. Sagt annerledes: Justismyndighetene tillater at politiet får operere etter forgodtbefinnende på ytringsfeltet – et felt som ikke bare er lovregulert, men faktisk regulert av Grunnloven. Vi kan ikke ha et politi som har anledning til å tråkke over klare grenser lovgiver har trukket opp for myndighetsutøvelse. 

Politiet skal respektere Grunnloven

Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, bemerker noe viktig i sitt innspill til Ytringsfrihetskommisjonen på vegne av foreningen: «Dersom vi setter vår lit til at politiet skal holde orden på ytringsfrihetsområdet, så er det all grunn til uro. At politiet skal drive forebyggende kriminalitetsbekjempelse, slik vi har sett tilløp til, ved å oppsøke personer som kan tenkes å fremme lovstridige ytringer, gir særdeles dårlige vibrasjoner og enda dårligere assosiasjoner». Ja, dette ikke bare føles direkte autoritært. Denne formen for «kriminalitetsbekjempelse» gir uhyggelige historiske assosiasjoner. Den bringer tankene hen til totalitære regimer – rene politistater hvor ordensmakten fritt kan gripe inn mot personer som har ytret meninger makthaverne misliker, og skremme maktkritikere og andre brysomme aktører til taushet. 

Politiets ytringsforebyggende samtaler bør snarest opphøre. Det eksakte antallet slike samtaler bør kartlegges og offentliggjøres. Og våre justismyndigheter bør endre sin vurdering av politiets praksis og sende et krystallklart budskap: Fra nå av skal politiet respektere Grunnloven og alle borgeres ytringsfrihet. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.