Arbeidssøkende utgjør en stor del av innvandrerne i Norge, skriver artikkelforfatteren.
Foto: IOM
Innvandrere får færre barn og færre vil flytte hit. Likevel er det fortsatt våre nye landsmenn som sørger for at befolkningen vokser, skriver Adel Ben Mabrouk Dridi i dette innlegget. 
Adel Ben Mabrouk Dridi
Latest posts by Adel Ben Mabrouk Dridi (see all)

Folketallet stiger – sakte

Nettavisen kunne i juni 2020 påpeke, etter da ferske prognoser fra SSB, at vi blir mange eldre her til lands. Og det fort. Skal vi tro framskrivingen, er vi i 2030 flere eldre enn barn. 

Eldrebølgen er ikke en nyhet, men et fenomen som ekspertene har varslet om i en årrekke. Ferske tall viser nå at både etniske nordmenn og folk fra andre nasjoner bosatt i Norge får færre barn. I tillegg til dette synker innvandringen år for år. Men frykt ikke: selv om innvandringen går tregere, stiger folketallet sakte, men sikkert.

Lavere fruktbarhet

Samlet fruktbarhetstall er et mål for hvor mange barn kvinner i en befolkning i snitt vil føde dersom det samme mønsteret som nå fortsetter. De nyeste tallene fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at i 2020 fødte en kvinne i Norge 1,48 barn. Det markerer en nedgang fra 1,53 i 2019 og 1,95 i 2010. 

Også blant kvinner med innvandrerbakgrunn er tallene på vei ned. Ifølge tall fra SSB i 2020, var samlet fruktbarhetstall for denne gruppen av oss 1,68. Det fødes altså flere barn med minst en forelder fra utlandet, men felles for begge gruppene er at det fødes mindre barn på generelt grunnlag, slik grafen over viser.

I debatten rundt befolkningsutviklingen refereres det iblant til reproduksjonsnivået, nivået som fruktbarheten må ligge på for at folketallet skal holdes oppe på lengre sikt, dersom det ikke forekommer inn- eller utvandring og aldersfordelingen i befolkningen er helt jevn.

Dette nivået er anslått til rundt 2,1 barn. Det bør altså aller helst fødes litt mer enn to barn per kvinne. Men i praksis finnes det få eller ingen samfunn som oppfyller forutsetningene om helt jevn aldersfordeling og ingen inn- og utvandring, slik at tallet 2,1 sjelden er relevant i konkrete tilfeller. For eksempel har Norge både netto innvandring (innvandring minus utvandring), og en ujevn aldersfordeling, noe som medfører at det årlig er flere som fødes enn som dør i landet selv om kvinnene i gjennomsnitt får færre enn 2,1 barn. Dette er en av årsakene til at befolkningen stiger selv om veksten er lav.

En myriade av nasjoner

Selv om innvandrerskepsisen er til stede i Norge og det forekommer at folk fra ulike nasjonaliteter ikke alltid er så begeistrede for hverandre, er det bred enighet om at vi trenger folk for at samfunnet skal gå rundt. Når det kommer til hvem som utgjør innvandrere til Norge, er det spesielt én gruppe som rykker sterkt fra de andre, nemlig polakkene. Her ligger den store andelen arbeidsinnvandrere.

Ifølge FHI var det ved inngangen til 2021 registrert 800 094 innvandrere bosatt i Norge. Til sammen utgjorde disse 15 prosent av totalbefolkningen. 41 prosent av disse hadde bakgrunn fra EU og EØS-land, mens 44 prosent hadde bakgrunn fra Afrika eller Asia.

Øvrige tall viser også at arbeid er hovedgrunnen til at folk kommer til Norge, uavhengig av nasjonalitet.

Det er likevel ikke til å legge skjul på at den marginale sosiale kontrollen som forekommer, får sterke uttrykk i media og tiltrekker stor oppmerksomhet.

Ser vi på grafen, kan vi se at svenskene som historisk sett har vært den dominerende innvandrergruppen, har blitt forbipassert av arbeidsvillige Øst-europeere.

Samtidig kan vi se at innvandring fra områder der det har foregått krig, som for eksempel i Syria og Irak ikke er overrepresentert i statistikken. Det kom for eksempel til sammen omtrent like mange til Norge i 2020 fra Tyskland, Danmark og Storbritannia som fra Syria, Irak og Afghanistan.

I det store og det hele kommer det tydelig frem at det er et stort mangfold av nasjoner med tilstrømming til Norge og det er arbeidsinnvandring som er den mest vanlige grunnen. Andre grunner til innvandring er familiegjenforening, flukt og utdanning

Kilde: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, Statistisk sentralbyrå

Like god livskvalitet hos innvandrere – Men yngre sliter

Livskvalitet er kanskje det viktigste målet på god helse i en befolkning. Men hva er livskvalitet? SSB stiller spørsmål om hvor tilfreds man er med livet, tilfredshet med ulike livsområder, optimisme for fremtiden, mestring, sosiale relasjoner og følelser i en undersøkelse gjennomført i mars 2021.

Frihet er også en del av livskvalitetsbegrepet. Og der er det lite som har forandret seg for innvandrergruppen fra 2020 til 2021. Halvparten av de spurte her svarer at livskvaliteten er blitt merkbart dårligere i perioden (oransje farge), mens den andre halvparten sier de har lik eller forbedret kvalitet i samme periode (grå og grønn farge). Det er derfor liten grunn til å tro at fenomenet sosial kontroll er et utbredt problem blant flerkulturelle i Norge. Det er likevel ikke til å legge skjul på at den marginale sosiale kontrollen som forekommer, får sterke uttrykk i media og tiltrekker stor oppmerksomhet.

I Norge svarer 21 prosent av befolkningen at de har høy tilfredshet med livet (svarer 9 eller 10 på en skala fra 0 til 10), mens 28 prosent svarer at de har lav tilfredshet med livet (svarer mellom 0 og 5 på skalaen). 

Nedgangen sammenfaller med endringer i flere av levekårene som også er målt. Blant annet er det en økning i andelen som oppgir å ha helseproblemer eller psykiske plager, søvnproblemer, smerter, lite sosial kontakt og som opplever ensomhet, faktorer som er relatert til tilfredshet. 

Hovedfunnet i rapporten er at yngre oppgir at de er mindre tilfredse med livet enn eldre. Dette gjelder for mange av livskvalitetsmålene, bortsett fra tilfredshet med fysisk helse, optimisme for framtiden og om man har givende sosiale relasjoner.

Et annet viktig funn er at personer med lavere utdanning og lavere inntekt jevnt over oppgir mindre tilfredshet på ulike livskvalitetsmål enn de med høyere utdanning og inntekt. Rapporten konkluderer likevel med at folks livskvalitet varierer etter livssituasjon. 

Slik tallene er, står vi igjen med to muligheter dersom vi skal redde befolkningsveksten: Enten må vi innbyggere som helhet få flere barn, eller så må det slippes til flere migranter i landet

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER