Så hvordan kan vi realisere oss selv med en behersket og sunn atferd uten at vi forsvinner inn i oss selv og blir der?, spør artikkelforfatteren.
Foto: Self LOVE, 2019, John Paul Fauves
Finnes det en sunt alternativ til selvrealisering?, spør Valérie Maigret Berger i dette innlegget.
28Shares

«Western culture is obsessed with the exhortation of individualism. In the past few years, the lexicon of the ‘Self’ – self-love, self-care, self-made, the selfie, etc. – has sparked intense debate. Has ‘self-love’ become a marketing term so that beauty brands can sell more products under the guise of wellness? Is self-care making us more self-critical? Is Kylie Jenner really the youngest ‘self-made’ billionaire if she started her business with family money and fame? Does a ‘selfie’ show the world our most empowered self or does it present a better-lit and maybe even slightly tweaked version of how we think we’d like to look? When people say ‘love thyself’, I wonder, which one?»

Sitatet over er et utdrag fra den offisielle nettsiden til den anerkjente belgiske psykoterapauten Esther Perel. Esther Perel har gjort seg bemerket med sin faglige ekspertise om menneskelig forhold i moderne tid, med sine nytenkende bøker og engasjement på flere plattformer.

I selvutviklingens tid

Med hennes rike og rasjonelle språk formidler hun til leserne med høy faglige kompetanse. Hun forteller blant annet om trender som er knyttet opp til sekulariseringen av det vestlige samfunnet, fremvekst av individualisme og det samfunnsmessige ‘mandatet’ for personlig lykke. Perel mener at sistnevnte trender skaper større forventninger til romantiske forhold enn noen gang. Hun skriver ikke bare om ulike former og aspekter ved kjærlighet, men gir også konkret psykologisk veiledning – dog uten å virke for klinisk som psykoterapaut.

I møte med det relativt fredelige, moderne samfunn, kan det være slik at «jeget» er blitt en slags krigsfiende for oss selv og andre?

«Jeget» som lengter etter aksept, makt og berømmelse på flere plattformer og i miljøer, der det løftes og sparkes ned. Uavhengig av miljøer og plattformer, ser vi ofte glimt av det dominerende «jeget» på flere arenaer. Gjerne antrukket i fåreklær.

Beskrivelser av menneskelig besettelse av seg selv i vår tid er blitt omtalt i bøker og aviser, gjerne formidlet av fagfolk, med bakgrunn i blant annet psykiatrien. I en artikkel i danske Weekendavisen datert 01.04.2021 forklarer psykologiprofessor Bo Møhl seg slik om spirituell narsissisme: 

«Vi lever i en tid hvor det er utrolig viktig for mange mennesker å prestere og iscenesette seg selv som noe spesielt – for eksempel gjennom selvutvikling. Det er et krisetegn og derfor overrasker det meg ikke at det fører til narsissisme. Når vi vender oppmerksomheten innover, risikerer vi å utvikle selvopptatthet, og jeg tror inderlig at verden heller ville blitt et bedre sted, hvis vi i stedet vendte energien utover og utviklet en høyere grad av empati.» 

Møhls uttalelse kan jo tyde på at mye innover-oppmerksomhet kan gi en slags følelsesladet overlegenhet. 

Egoistisk utgangspunkt

En studie publisert av National Library of Medicine, med tittelen The Struggle for Human Attention: Between the Abuse of Social Media and Digital Wellbeing, gir en forklaring på menneskelig oppmerksomhet på sosiale medier definert av både utformingen av grensesnitt og produksjonen av følelser i et digitalt, økonomisk økosystem. Styrt av kontroll av brukernes oppmerksomhet viser forbrukstallene for digitale miljøer, hovedsakelig sosiale medier, at vanedannende bruk er assosiert med flere psykiske, sosiale og fysiske utviklingsproblemer: 

«Hvis oppmerksomhet er tenkt som inngangsporten for menneskets andre prosesser til å fungere, er overdreven forbruk av sosiale medier en trussel som genererer en rekke konsekvenser for den fysiske og mentale helsen. Sosiale medier – med deres uendelige og automatiserte kapasitet for generering og reproduksjon av stimuli – betinger de nevrofysiologiske og nevropsykologiske systemene og endrer oppførselen til subjektene, både i deres individualitet og i deres sosio-affektive utvikling», lyder et utdrag fra forskningsstudiet.

Er det ikke da nærliggende å anta at den store oppmerksomheten rundt mennesker på plattformer som sosiale medier kan gi et mer egoistisk utgangspunkt for hele måten man lever på? 

«Gjort noe bra på jobb? – legg det ut på Facebook!»

En ting er da det tidvis genuine behovet for det vi gjerne kaller self-love, men hva gjør da den utvidede versjonen av selvdyrking på nett med oss – i et helseperspektiv? 

«Når vi vender oppmerksomheten innover, risikerer vi å utvikle selvopptatthet, og jeg tror inderlig at verden ville vært et bedre sted, hvis vi i stedet vendte energien utover og utviklet en høyere grad av empati.»

Det er ikke noe nytt at mange unge i dag har utfordringer med seg selv og sin omgang med sosiale medier hva kropp og skjønnhetsidealer angår. Men hva med i karriereveien? Hva med hyperaktiv eksponering av alt man gjør? Kan ikke det i seg selv gjøre mennesker usikre og skape bekymring rundt sin egen produktivitet? Hvor går grensen for hva som er sunn oppmerksomhet?

Gi unge innsikt i mulighetene for en mer empatisk selvrealisering

Så hvordan kan vi realisere oss selv med en behersket og sunn atferd uten at vi forsvinner inn i oss selv og blir der? Trenger vi flere tenkere og kritikere på banen? Guider fra terapaueter? Sosiale medier som tilbyr etiketter for profilering? Dommedagsprofeter?  

Eller er det kanskje noe i vår (u)kultur som behøver mer nytenkning i møte med etiske dilemmaer knyttet til selvet og jakten på realisere seg selv?

En  ide er å skape refleksjon rundt dette så tidlig som mulig, altså barne- og ungdomsskolenivå, gjerne som del av allerede eksisterende undervisning om mental helse. Hva med 30 minutters atferdspsykologi på timeplanen med en forenklet leksjon av Sigmund Freuds teori, der de unge kan få mer kunnskap og innsikt i det det som handler om å realisere seg selv på en måte der vi fortsatt beholder empatien og overblikket?

Bruk nettetikette

Jeg har troen på at emosjonell intelligens kan få mer plass, for å dempe på den evige jakten på speiling der vi søker bekreftelser for å tette tomrommene våre. Gjennom formidling og i dialog. Arenaer som hjelper mennesker å leve et mer robust og rikt liv. Med tematikk som utfordrer og nyanserer rundt ulike former for relasjoner, i arbeid, i kontakt med naturen og i kontakt med en selv. 

En del av hensikten må også være å tydeliggjøre hva det innebærer å være drevet av et ego i en tid der debattklimaet gjør at vi lynraskt anklager andre andre rundt, gjerne helt uten fundament for å gjøre det og uten innsikt i hva som skjer når vi gjør det. 

Språket har også en viktig posisjon hos brukere av sosiale medier, for er feed-en full av selfies og «jeg», uten utoverfokus på det du poster, kan du signalisere noe annet enn det du egentlig ønsker.

I motsetning til barn, må det generelt være lov å si til voksne forbrukere, at de rett og slett trenger å bli flinkere til å presentere sitt prosjekt når de bruker sosiale medier. Vi behøver da ikke å legge ut oss selv i et slags CV-format når vi skal presentere noe. Kanskje er det nok med en tittel, info, foto som visuelt sier noe om arbeid og viktigst av alt, tagget og bemerket slik at andre medvirkende til din egen suksess også nevnes. Selfies gir generelt ikke noe profesjonelt inntrykk, selv om det selvfølgelig ikke skader å dele noe av seg selv fra en eller annen fjelltopp, eller med Abid Raja i skisporet! 

En sunnere self-love

Ett nyttig grep kan være å skille selvuttrykk som i kunst, bøker og innovasjon fra virksomhet vi bedriver for å løfte oss selv i overlegenhet.

Å bidra til å dreie virkeligheten på sosiale medier i en litt sunnere og mer følelsesmessig intelligent retning, kan redde mange fra innoverdreiningens selvdestruksjon. Det kan kanskje dempe noe av det hysteriske fokuset på self-love.

God utoverdag!

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.