Foto: IOM
Debatten om hvilke flyktninger som betraktes som mer siviliserte og intelligente er urettferdig, og det er i mange ikke-europeiske flyktningers øyne snakk om forskjellsbehandling. Gjelder rettferdighet for alle, slik bruken av ordet gjerne garanterer for?
Rettferdigheten er relativ
Det finnes ikke noen allmenngyldig definisjon av hva som er rettferdig, men det finnes, i litteratur, filosofi, politikk og antropologi, et mangfold av oppfattelser av hva som med rette kan sies å være rettferdig.
Har man klassisk liberalisme som utgangspunkt, anses likhet for loven som en avgjørende komponent i rettferdighet.
Videre, den britiske erfaringsfilosofen John Locke mente at rettferdighet fødes i naturretten, og at rettferdighet er at individer eller grupper skal «få som fortjent».
Den tyske filosofen Karl Marx anså på sin side det å «yte etter evne og motta etter behov» som kjernen i rettferdighet. Og den danske rettsfilosofen Alf Ross mente at dersom rettferdighet anses som synonymt med likhet og «like skal behandles likt», så kan rettferdighet anses som en subjektiv følelse.
Forståelsen av rettferdighet påvirkes altså blant annet av kultur, historie, mytologi eller religion.
I forlengelse av ovennevnte, og mer spesifikt, er det også bare å merke seg at begrepet «rettferdig asylpolitikk» tolkes på en rekke ulike måter i Norge. I dag preges den konvensjonelle diskursen av at det er «rettferdig» at mennesker på flukt fra Ukraina skal få mere hjelp i Norge enn mennesker på flukt fra for eksempel afrikanske eller asiatiske land. Mange ser det rett og slett som rettferdig at de som er født geografisk nært Norge bør prioriteres fremfor mennesker som, uten å ha vært med på å velge eget fødested, kom til verden i andre deler av verden. Og tanken om det nære som mer relaterbart er da heller ikke fremmed for noen av oss. Slik er det fort gjort å konkludere med at det er rettferdig og at det gir mening å prioritere de som flykter fra Norges naboland.
Ukraina, kulturmessig nært
Ukraina har da også et tett samarbeid med mange europeiske land i dag, og de produserer alt fra klær til kaffemaskiner og elektronikk som brukes i elbiler. Ukraina var blant annet det landet som forsynte Europa med mest honning – i ordets konkrete betydning – i 2017! Ukrainas borgere fikk også, det samme året, rett til å bevege seg i EU i opp til tre måneder av gangen uten å måtte søke om visum.
Og tanken om det nære som mer relaterbart er da heller ikke fremmed for noen av oss.
Ukraina har etter 2014 vært opptatt av å styrke verdier knyttet til ytringsfrihet, demokrati, likestilling og bekjempelse av korrupsjon. Ukraina har introdusert demokratiske reformer og har allerede før Russlands invasjon, uttrykt interesse for å bli medlemmer av EU og NATO. Ukraina både preges av og identifiserer seg gjerne med de verdier og den kultur som er dominerende i EU-fellesskapet, selv om temaene også splitter landets befolkning i noen sammenhenger.
Enklest med det som ligner
I konvensjonen er det, som kjent, «lettere å like en som er lik en selv», og mange i Norge er av den oppfatning at mennesker i Ukraina «ligner oss». Hvorfor er det vanskelig å sette pris på mennesker som er ulike oss selv? Til dette kreves en grunnleggende plattform der vi er enige om at vi alle er en utgave av «like», en kjerne. Men for å ha sjans til å nå dit, er det trolig også en forutsetning at vi kommer i kontakt med et slags innerste løklag med en felles kontrakt om verdier og hvordan vi kommuniserer. Da hjelper det ofte også med en viss geografisk nærhet.
Det er blitt lagt merke til hvordan støtten til ukrainere på flukt strekker seg på tvers av det ellers polariserte politiske spekteret. Dette speiler nærheten til angrepet på Ukraina, geografisk, men også historisk og kulturelt. I tusen år levde Ukraina sammen med Polen, og det gjør at polsk og ukrainsk kultur har mange fellestrekk og bånd på tvers av grenser. Integreringen blir utvilsomt lettere mellom mennesker som deler kultur og dette gir gjenklang hos mange nordmenn.
Bare en stund
Nærheten til Ukraina og følelsen av europeisk naboskap bidrar til at engasjementet er annerledes her enn i forbindelse med andre konflikter i verden. Folk ser at Ukraina er geografisk nærmere Norge og det som skjer der er også mer direkte truende for Norge. Uro og konflikt i Ukraina har naturligvis en stor innvirkning på nabolandenes sikkerhet, og geopolitiske stabilitet. En av resultatene av dette er at mange i Norge kjenner på et sterk(ere) engasjement når saken er Ukraina.
Ukrainere anses heller ikke som «langvarige flyktninger», og mange ukrainske flyktninger som nå ankommer Norge har allerede en tilknytning til landet. I motsetning til flyktninger fra Midtøsten og Afrika, ønsker ukrainere trolig ikke å bli i Norge permanent. De vil trolig tilbake til Ukraina når dette blir mulig.
Tidlig å snakke om genuin rettferdighet
Menneskeverd for alle mennesker som forflytter seg, uansett religion, nasjonalitet, geografisk og kulturell tilhørighet, bør sikres av stater i hele verden, herunder Europa. Forfølgelse, sosiale, religiøse og nasjonale konflikter har dessverre preget Europas historie mer enn kulturarven fra Athen, Roma, Jerusalem og Paris. Vi kan bare håpe at vi har lært ett og annet av de to verdenskrigene vi allerede har opplevd. Lært noe om hva tilstedeværelsen av krig og fraværet av empati bringer.
Hva flyktningkriser angår gjenstår store utfordringer før vi kan si at de gode idealene i menneskerettighetene er realisert. Å se på mennesker med flyktningbakgrunn som likeverdige og med rett til likebehandling er under modning, men mangler fortsatt mye i mange land. Idealene om rettferdighet er altså høye, men realitetene er nedslående.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
