Ukrainere på flukt skal mottas med åpne armer. Det skal også andre flyktninger som trenger hjelp, skriver artikkelforfatteren.
Foto: IOM
Jeg er stolt av den gode velkomsten ukrainere får – og skjemmes over at vi ikke mottar andre flyktninger på samme måte, skriver Vegar Jørgenstuen i dette innlegget.
1.2K+Shares

De fleste har sett det nå. Den enorme, positive innsatsen for å hjelpe de mange ukrainske flyktningene som nå har forlatt sine hjem, eller det som en gang var deres hjem, for å søke ly for krigen. Og du har trolig også lagt merke til hvordan politikere har igangsatt tiltak som aldri før for å gjøre det raskest, lettest og tryggest for ukrainske flyktninger å finne trygge havner uten å være engstelige for å bli avvist. For å ikke snakke om de mange privatpersonene og bedrifter som åpner sine hjem for å huse ukrainere. 

Denne overveldende positive holdningen til å hjelpe er den jeg skulle ønske jeg også hadde sett under de tidligere flyktningkrisene, da det ble sagt at det var for dyrt og for lite plass og ressurser til å ta imot flyktninger. Den gang det var slik at de som hentet flyktninger hjem gjerne ble truet med etterforskning for menneskesmugling. Vi ser dessverre åpenbare tegn på diskriminering og forskjellsbehandling av flyktninger i verden.

Kontraster i ordbruken

Statsminister Jonas Gahr Støre har uttalt at han, uten tvil, ønsker å ta inn 3500 ukrainske flyktninger til Norge, potensielt 100 000, og fordele dem på flere kommuner. Dette skjer samtidig med at antallet afghanere som kan tas inn forblir uendret, til tross for sultkatastrofen som herjer i Afghanistan . Han sier også at samarbeidet mellom de allierte landene som skal ta imot flyktninger illustrerer et tydelig samhold. Noe jeg vil tolke i retning av at de europeiske landene har de samme positive holdningene til ukrainske flyktninger som vi ser her i landet. 

Det som blir tydelig er den store forskjellen i motivasjonen for å hjelpe ukrainere sammenlignet med andre mennesker fra kriserammede land. Det er enorme kontraster i ordbruken og viljen til å hjelpe i krisen vi nå står overfor sammenlignet med de mange krisene mennesker i verden har stått i bare for noen år siden – og fortsatt står i. 

Flyktninger fra Midtøsten, Afrika og Asia får en annen velkomst

Det ble en enighet om å ta imot 3000 kvoteflyktninger fra Afghanistan, uten noe ønske om å øke antallet og med fokus på at «man må finne de som har tilhørighet her».

Til nå er 676 av de 3000 planlagte flyktningene fra Afghanistan mottatt, siden Taliban overtok makten. For å kunne motta de resterende 2324 kreves det – ifølge statsministeren – «litt mer oversikt over situasjonen» før det kan handles. Og noe særlig mer har vi ikke hørt om den saken, til tross for at landet opplever en sultkatastrofe av kolossale dimensjoner. 

Jeg er sjeleglad for at politikerne og folket i Norge viser så mye vilje til å hjelpe, men jeg kan ikke la være å merke meg den ubehagelige sannheten bak det som utspiller seg foran øynene våre. For det er bra at vi hjelper Ukrainere, men når det er mennesker fra krigsherjede land i Midtøsten, Afrika eller Asia, er tonen en helt annen. 

Diskrimineringen forsøkes bortforklart

Her utgjør Fremskrittspartiet et godt eksempel. De ønsker å opprette et såkalt hurtigspor for ukrainske flyktninger, slik at de kan gå rett i jobb samtidig som de gjennomfører en rask norskopplæring. I kontrast til dette, ønsket Sylvi Listhaug og Jon Helgheim å gjøre det umulig for flyktninger fra Afrika og Midtøsten å få opphold gjennom asyl, selv om disse har kommet seg til Norge. De skal da ha lov til å søke asyl, men ikke få komme inn i landet og søknaden skal i alle tilfeller kunne avslås. 

Dette fenomenet kan selvfølgelig pakkes inn på en rekke mer eller mindre spiselige måter («Ukraina er nærmere», «ukrainsk kultur ligner mer på den norske», «Ukraina har andre visumavtaler med Norge, «afghanske flyktninger er mannlige lykkejegere» osv. fra samme retoriske skuffe), men kjernen er unektelig at det her foregår vaskeekte diskriminering av flyktninger på bakgrunn av opphavsland. Det er en lite lystig tanke, men vi kommer ikke utenom den.

Flyktninger er flyktninger

Motivasjonen bak denne type diskriminering blir enda tydeligere når det dukker opp beviser på at mennesker av afrikansk opprinnelse, på flukt fra Ukraina, blir stoppet fra å gå inn i busser og tog. De av dem som har kommet seg til grensen til Polen har også blitt plassert i køer for mørkhudede og i tillegg blitt slått uten at militæret reagerer. 

Om man er fra Afrika, Asia eller Midtøsten, blir man rett som det er ikke definert som ukrainsk flyktning, selv om en har bodd, studert og jobbet i landet i flere år.

De som er lyse i huden blir prioritert, de som er mørke blir ifølge flere medier behandlet som dyr. Om man er fra Afrika, Asia eller Midtøsten, blir man rett som det er ikke definert som ukrainsk flyktning, selv om en har bodd, studert og jobbet i landet i flere år. En flyktning er en flyktning uansett hvilken hudfarge, religion eller politisk ståsted denne har, men dette ser ikke ut til å respekteres.

Påstått nærhet til Norge et tynt argument

Er det disse holdningene våre politikere også legger til grunn når de nå, uten å nøle, endrer lover og regler for å legge til rette for ukrainere? Statsminister Jonas Gahr Støre setter igang tiltak som gjør at ukrainere stort sett skal få lov til å leve som normalt her i landet og setter av 5 milliarder norske kroner for å skaffe flere plasser på flyktningmottakene. 

De siste årene har myndighetene lagt ned nesten alle mottak rundt om i landet til tross for at det fortsatt kommer flyktninger hit fra andre land enn Ukraina. Vi har i dag mottakskapasitet på 30 000 flyktninger om vi gjenåpner mottakene vi hadde i 2015 da det ble sagt at kapasiteten ble sprengt. Tydeligvis kunne vi også da ha tatt imot flere og ikke bare stengt lokalene for registrering og sluttet å transportere flyktninger til mottakene. Nå i 2022 øker altså statsministeren kapasiteten til å ta imot 100 000 ukrainere om det skulle komme så mange. 

Sistnevnte er et flott tiltak, men hva er forskjellen på en syrisk flyktning og en ukrainsk flyktning? Nærhet og kulturell likhet mener mange, men hva spiller nærhet for noen rolle når en syrer står og banker på døra i full viten om at han må gå gjennom en lang prosess for å få svar på om han i det hele tatt får lov til å bo her? 

De som kunne fått samme velkomst.

Gjennom denne lange prosessen får syrere ikke lov til å jobbe eller ta utdanning selv om de er her i landet og trygler om det. I motsetning til syrere, skal ukrainske flyktninger slippes inn og eskorteres til et botilbud hvor de tidligere beboerne måtte tvangsflytte grunnet krisen. Deretter skal ukrainere tilbys rask norskopplæring og jobb med en gang. Alt vel og bra – men dette tilbudet må gjelde alle som har flyktet, ikke bare ukrainere.

Et annet kjent argument for å behandle ukrainere bedre enn for eksempel somaliere er at kulturforskjellene mellom Norge og  Somalia er større enn mellom Norge og Ukraina, men dette virker igjen diskriminerende. For å deportere flyktninger fra Norge på bakgrunn av at de kommer fra et land med en «annen kultur» er intet annet enn diskriminerende. Er det å ha en såkalt annen kultur et kriterie for ikke å få lov til å ta del i det norske fellesskapet?

Dette handler som sagt hovedsakelig om holdninger. Det hadde ikke vært noe problem å endre asylpolitikken for å gjøre det slik at de syriske og afghanske flyktningene som var arbeidsføre hadde fått opphold, jobb og norskopplæring på samme måte som de ukrainske nå skal få. 

Det er nå helt klart at det har vært store forskjeller i hvordan samfunnet møter ukrainere i sammenlignet med flyktningene som har ønsket å komme til Norge gjennom de siste 10 årene.

Jeg er glad for at ukrainere får den hjelpen de skal ha, samtidig er jeg trist over alle de tidligere asylsøkere som kunne ha fått samme velkomst, men som ble møtt med stengte dører.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.