Fra Utøya hvor Senaid Kobilica (MDN), Steinar Ims (DnK) og Michael Gritzman (DMT) diskuterte vanskelige vers fra sine hellige skrifter sammen.
Foto: STL
En positiv begrunnelse for å omfavne meningsmangfold er at man faktisk har godt av det, skriver Ingrid Rosendorf Joys i dette innlegget. 
84Shares

«Det viktigste mangfoldet sitter mellom ørene på folk»: Sitatet stammer fra lanseringen av Uenighetens fellesskap-prosjektet, hvor flere titalls tros- og livssynssamfunn svarte på ulike spørsmål om alt fra synet på høyere makter til sex. 

Et større spenn i verdisyn og verdensbilder må man lete lenge for å finne, men det fungerte nokså friksjonsfritt fordi spørsmålene ble besvart med monologer. Det er mer krevende å dele sine meninger i diskusjoner og debatter hvor man må forvente kritikk av sitt eget standpunkt og blir nødt til å forholde seg til argumenter fra andre som ser ting på en helt annen måte. 

Maler skremmebilder av meningsmotstandere

Alt dette kan rett og slett være litt ubehagelig og provoserende. For noen oppleves det til og med som skremmende. Særlig når motargumentene er ergerlig gode og det konkurrerende verdensbildet er gjennomtenkt og velbegrunnet. Er man helt overbevist om at man selv har rett, slik tilfellet ofte er, kan det være fristende å slippe denne «unødvendige» prosessen. En måte å gjøre det på er ved å male et bilde av motpartens tankegods som farlig og skadelig. 

Det er unødvendig å rette pekefingrene mot noen konkrete politiske bevegelser eller religiøse tradisjoner. Bortimot alle, enten det er politiske partier og organisasjoner, eller religioner og livssyn, har malt skremmebilder av meningsmotstandere. Unntaket er de gruppene som aldri har vært sterke nok til å engang forsøke å definere motstandere ut av det gode selskap. 

Medlemssamfunn mistenkeliggjøres

De færreste av oss er helt fri fra ønsket om å unngå å forholde oss til et krevende meningsmangfold. Det er imidlertid flere gode grunner til å anstrenge seg for å bekjempe denne impulsen når den melder seg. 

En av dem er faren ved økt polarisering av samfunnet. Alle skal tåle å bli kritisert og bli fortalt at de tar feil. Det er mer problematisk om man opplever å bli tillagt motiver man ikke kjenner seg igjen i, og blir stemplet som en trussel. Slike metoder kan gjøre at frontene blir steilere og skyttergravene dypere. Det er vi ikke tjent med.  

Mange av medlemssamfunnene i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) har opplevd å bli mistenkeliggjort og mistolket. Enkelte i større grad enn andre. Ifølge Integreringsbarometeret 2022 mener 54 % av den norske befolkningen at verdiene i islam er uforenelig med norske verdier. 

Ser på vold som et legitimt virkemiddel

En mer positiv begrunnelse for å omfavne meningsmangfold er at man faktisk har godt av det. Dels fordi man blir nødt til å tenke grundigere gjennom «sannheter» man ellers tar for gitt, og blir nødt til å skjerpe seg når man skal argumentere for sitt eget syn. Dels fordi man faktisk kan lære noe om man lytter til andre. Selv mennesker man er dypt uenige med kan ha gode poenger i enkelte saker, og man gjør seg selv en bjørnetjeneste om man avviser dem fordi de kommer fra «feil» person, eller miljø. 

Nok en viktig grunn til å slippe andre meninger til er at det utvilsomt finnes tankegods som er farlig, og miljøer som utgjør en trussel mot vår samfunnsmodell. Det finnes grupper som ser på vold som et legitimt virkemiddel i visse situasjoner, som ikke slutter opp om demokratiet, rettsstaten og menneskerettigheter som ytringsfrihet og religions- og livssynsfrihet. Slike krefter har hatt fremgang i flere demokratiske land i de senere årene. Vi har sett eksempler på dette i vårt eget land ved flere anledninger, senest angrepet 25. juni der liv gikk tapt og Pride-paraden ble avlyst. 

Å verdsette ulikheten

Vi står sterkere i møtet med slike genuine trusler om vi på tvers av forskjeller kan enes om hvilke prinsipper og institusjoner vi må forsvare i fellesskap. Det hjelper også om vi ikke på forhånd har utvannet betegnelser som vi trenger til å identifisere dem som på ramme alvor vil vår samfunnsmodell til livs. 

Vi har blitt flinke til å feire mange ulike typer mangfold i de senere år. Etnisk, seksuelt og utseendemessig mangfold. Det er veldig bra. Vi må imidlertid ikke glemme mangfoldet mellom ørene på folk i form av ulike meninger, verdier og verdensanskuelser. 

Det er mulig, og nødvendig, å tolerere også denne typen mangfold. I STL har vi øvd oss på det i 26 år. Forskjellene mellom våre medlemmer er mer markante enn i kanskje noen annen organisasjon. Likevel har vi ikke bare fått det til å fungere, men lært å verdsette disse ulikhetene som noe verdifullt og gledelig. 

Kan det være et mål for hele samfunnet vårt? 

Lenker: 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.