– Kurdere går gjerne side om side med iranere i kampen mot undertrykkelse, men vi aksepterer ikke lenger å bli behandlet som annenrangs borgere, verken i Iran eller i Norge, skriver artikkelforfatterne.
Foto: Privat
Situasjonen i Iran har også ført til splittelser i Norge, skriver Saman Darbandi og Sairan Marofi i dette innlegget. 
185Shares

 
Saman Darbandi        Sairan Marofi

I lys av folkeopprøret i Kurdistan og Iran er det mange demonstrasjoner og markeringer rundt om i verden. Mange av oss har våre nære og bekjente boende i disse hardt rammede områdene, og de er ute i gatene hver dag. Det som skjer i Iran er utelukkende forferdelig, og det som skjer i de kurdiske byene er enda verre. 

Under undetrykkernes flagg

Selv har jeg, Saman, bakgrunn som kurder fra Mahabad, og var en av kvoteflyktningene som kom til Norge i 1998. Min barndom har vært preget av vonde minner fra flukten og fra all rasismen vi har opplevd under oppholdet i Tyrkia, men også i Norge. Mens det pågår en revolusjon i vårt hjemland, blir det gitt misvisende informasjon som gjør vondt verre.

Kurdere opplever en systematisk trakassering på bakgrunn av sin nasjonalitet. Fascismen skjuler sitt sanne ansikt ved å snu realitetene på hodet. Et av mange eksempler er situasjonen som oppstod under markeringen i Oslo lørdag den 29. oktober, som endte med at iranere og kurdere hadde separate markeringer – noe som burde vært unngått. Vi var vitne til en hendelse som satt spor. – Er vi i Norge eller i Iran?, tenkte vi. 

Et par iranske demonstranter forsøkte med sin dominerende holdning å overdøve og kuppe markeringen som var til støtte for folket i Iran og Kurdistan. Disse sto mer frem som motdemonstranter, som etter hvert forsøkte å ty til vold, til tross for at barn var til stede, noe som heldigvis ble avverget av vaktene. 

Vi snakket med en kurdisk demonstrant som ble fortalt at slagord mot kongen måtte stoppe, og at det skal vises respekt for det kongelige flagget. For oss og mange andre minoriteter i Iran, er ethvert syn på monarkenes flagg det samme som tyskernes hakekors. Som kurdere blir vi ofte bedt om å droppe våre flagg og heller gå under undertrykkernes. Men er ikke det hva presteregimet allerede gjør, når de trer regimets representerte flagg, klær og språk over hodet på alle?  

Kurdere har den siste tiden kjempet side om side med iranere

For ordens skyld vil vi nevne at kurdernes flagg aldri er blitt brukt som trussel mot sivilbefolkningen i Iran, men man kan trolig ikke si at det samme er tilfellet den andre veien. Historisk har sjahen utført groteske handlinger mot sivilbefolkningen i Iran, der tvangsforflytting, demografisering og undertrykkelse har vært dagligdags. 

Vi glemmer heller ikke overgrepet og okkupasjonen av Republikken Kurdistan fra 1946, etter andre verdenskrig. Å dømme kurdere og regimekritikere til å henges, er ikke noe nytt og har eksistert i aller høyeste grad under sjahens tid også. 

Til forskjell fra mange feige og umenneskelige ledere forlot Qazi Muhammed hverken landet eller brukte sitt folk som skjold. Tvert imot ga han sitt liv for å skåne innbyggerne av Kurdistan, han ønsket forsoning og var pragmatisk overfor andre nasjoner og etnisiteter. Han var en brobygger. Til tross for en tragisk historie med sjahen og iranske ultranasjonalister, har kurdere vist respekt og forståelse i disse dager ved å gå i samme tog der dette rasistiske iranske flagget har vaiet. 

Kamp for frihet skal applauderes

På sosiale medier florerer det med kommentarer som polariserer og skaper splid mellom nasjoner. Vi ser stadig flere ultranasjonalister som hiver seg på tastaturet og bedriver propaganda, hvor de ønsker å svartmale kurdere, balutsjere og andre minoriteter. Jina (Mahsa) Amini var nettopp et eksempel på regimets undertrykkende syn, støttet av en fascistisk ideologi. 

Kurdere skal på ingen måte føle skam for å rope slagord mot den diktatoren og tyrannen som kongen var.

Er det én ting vi skal ha lært av historien, er det at frihet ikke skal være et privilegium som fåtallet skal ha, det er en menneskerett. 

Kurdere skal på ingen måte føle skam for å rope slagord mot den diktatoren og tyrannen som kongen var. Vi skal på ingen måte lenger finne oss i segregering eller tillate noen å behandle vår nasjons innbyggere som annenrangs borgere, spesielt ikke i Norge. Det å rope stolt og kreve selvstendighet og frihet for sitt folk skal ikke være tabu, det skal applauderes. 

«Vi respekterer enhver som anerkjenner vår identitet»

Hvis Jina kunne hatt sitt ekte kurdiske navn på passet, snakke sitt morsmål på skolen og gått i de klærne hun selv ønsket, ville heller ikke denne diskusjonen funnet sted i dag. Kurdere har vært kufangere siden tidens morgen, vi har blitt brukt som buffere i de fleste kriger mellom okkupasjonsstatene Iran, Tyrkia, Irak og Syria. 

Legg for eksempel merke til når kurdere, og spesielt kurdiske kvinner, kjempet en modig kamp mot IS. Vi kjempet også en modig kamp mot Iraks tidligere president, Saddam Hussein, og vi vil kjempe en modig kamp videre imot et hvert styresett som forsøker å kvele vår stemme og fornekte vår identitet.

Men vi skal ikke lenger tie og gå under okkupantenes flagg. Kurdere har nå skjønt noe og forsøker på tvers av landegrenser rundt i Europa og forenes og stå sammen, sammen for kvinner, sammen for livet og for frihet. Vi respekterer enhver som anerkjenner vår identitet. Respekt, kjærlighet og tillit går begge veier. 

Vi må tenke nytt, lære av historien og gå fremover mot noe konstruktivt og moderne. Vi kan ikke lenger tie mot urett. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.