– Forskning tyder på at naturopplevelser og bruk av naturen bidrar positivt til innvandrerkvinners fysiske og psykiske helse.
Foto: GirlTreck
«En del innvandrerkvinner forbinder skogen med noe utrygt»
103Shares

Det finnes lite kunnskap om hvordan innvandrerkvinner bruker den norske naturen. Samtidig vet vi at naturen kan spille en viktig rolle for deres psykiske helse. En ny studie kan gi oss viktige svar. 

Forskerne Catherine Lorentzen og Berit Viken ved Universitetet i Sørøst-Norge har intervjuet 14 innvandrerkvinner om faktorer som påvirker deres forhold til norsk natur. 

Kvinnene kommer fra både vestlige og ikke-vestlige land som Iran, Polen, Palestina, Afghanistan, Kongo, Kenya, Thailand, Russland, Portugal, Latvia, Colombia og Bulgaria. De har bodd i Norge i alt fra 1 til 43 år, og var mellom 27-70 år da de ble intervjuet. Forskerne benyttet seg av en kvalitativ metode der de intervjuet dem i form av samtaler. 

Innvandrerbefolkningen i vestlige land, inkludert Norge, er spesielt sårbar for en rekke psykiske og fysiske helseutfordringer. Den kvinnelige befolkningen er ekstra utsatt. Samtidig tyder forskning på at naturopplevelser og bruk av naturen gir den enkelte en bedre fysisk og psykisk helse. Førsteamanuensis Catherine Lorentzen har lenge forsket på folkehelse, fysisk aktivitet og innvandrere. Hun tror det er små grep som skal til for å få flere innvandrerkvinner til å ta i bruk naturen. 

Det er små endringer som skal til og det trenger verken å være kostnadskrevende eller kreve lange prosesser. Studien vår tyder på at økt informasjon til målgruppen kan være det første og enkleste tiltaket. Det kan dreie seg om hvilke tilbud som finnes i nærmiljøet, om allemannsretten/friluftsloven i Norge, som gir innbyggerne muligheter til å ferdes i veldig mange naturområder, og om bekledning og utstyr for et aktivt utendørsliv i kalde måneder, forteller Lorentzen. 

Gode naturopplevelser fra hjemlandet

De fleste av kvinnene hadde positive opplevelser av naturen og kunne trekke klare tråder tilbake til naturopplevelser de hadde fra eget hjemland. De beskrev positive naturopplevelser både som barn og voksne, og mente at dette hadde formet deres egne holdninger til naturen.  

«Vi bodde i en stor by, men vi likte godt naturen for det…Vi pleide å reise ut av byen og finne plasser som var fine og grønne»
– Iransk innvandrerkvinne

I studien mimret de polske og latviske kvinnene om glade sommerferier hos besteforeldre på landet hvor dagene var fylt med utelek og aktiviteter i naturen. De portugisiske og palestinske kvinnene husket positive opplevelser fra strendende i hjemlandet der de hadde vært mye i ungdomstiden. 

Skog skaper utrygghet

Å være trygg og ha kontroll var en forutsetning for å oppsøke den norske naturen, og for mange av kvinnene i studien var skogen forbundet med frykt. I de fleste tilfeller beskrev de en frykt for overfall, men mange var også redde for å gå seg vill. 

De understreket at de ikke var vant til å besøke skogen i hjemlandet – og absolutt ikke alene. Delvis fordi det var begrenset med skog der de bodde eller så var det assosiert med soldater og døde kropper. Å besøke skogen alene var heller ikke kulturelt akseptabelt for kvinner. 

Flere av kvinnene følte seg trygge i skogen hvis de hadde selskap. 

«Så noen ganger går jeg og venninnen min på tur sammen. Og ellers, når jeg er alene, går jeg en tur på gaten ved siden av skogen, og jeg tør ikke gå helt inn i skogen fordi jeg er redd for å gå meg vill. Fordi jeg ikke er så godt kjent med skogen her…»
Iransk innvandrerkvinne

Mangel på noen å gå på tur sammen med var også en av barrierene for å komme seg ut i naturen. Mange av kvinnene i studien var sosiale og likte å prate og dele opplevelser med andre. I hjemlandet var de vant til å være sammen med mennesker; i Norge var det sosiale nettverket deres mye mer begrenset. Noen av kvinnene ønsket spesielt norske turvenninner så de kunne lære seg norsk språk og få kunnskap om norsk botanikk, men de syntes det var utfordrende å bli kjent med nordmenn. 

«Jeg vil gå på ski»

Flere av kvinnene ønsket å lære seg typisk norske friluftslivsaktiviteter som langrenn, men de følte seg hemmet av manglende kunnskap om hvordan man kom i gang eller hvordan man kunne komme i kontakt med noen som kunne hjelpe dem i gang. 

«Jeg vil gå på ski, men jeg har ikke prøvd. Men jeg vil! Men jeg vet ikke hvordan og hvor jeg skal begynne å bruke ski».
– Bulgarsk innvandrerkvinne

Andre innvandrerkvinner var bekymret for utfordringene med å utføre utendørsaktiviteter om vinteren. Både når det gjaldt klær og utstyr og hvor man kan kjøpe disse for en rimelig penge. 

«Jeg tror vi flyktninger sliter mye. […] For hvis vi skal gå på ski, så må vi ha skiutstyr … og klær … Jeg liker å gå tur når det er kaldt, men når jeg tenker at jeg må kle på meg, jeg må kjøpe ullklær…. Du vet, du trenger forskjellige ting, for barna, for deg selv og alt er dyrt…»
– Palestinsk innvandrerkvinne

Et annet hinder var mangel på kunnskap om lover og regler i naturen. En av kvinnene reflekterte rundt usikkerheten hun følte ved å ta i bruk en stor, pent trimmet gressplen. Hun så aldri folk bruke gressplenen og det var heller ingen tegn eller fasiliteter som indikerte at dette området var ment for rekreasjon: «… Noen ganger finner du fine steder, men du tenker: Kan jeg være der? Er det for folk eller er det bare å se på?»

Manglet lyst og motivasjon 

Evnen til å ta i bruk naturen ble også påvirket av innvandrerkvinnenes helsetilstand. Flere oppga at de besøkte naturen mindre enn de ønsket på grunn av følelsen av mental tretthet. For noen ble dette forklart med lange dager fylt med arbeid, norskopplæring og språkopplæringspraksis. For andre kunne mangelen på energi spores tilbake til en lang og vanskelig periode etter bosetting som flyktning i Norge. En av kvinnene følte seg forvirret etter ankomsten til Norge og forsto svært lite av det nye språket og det sosiale systemet. Stresset ved å prøve å leve på «den norske måten», hvor alt skulle planlegges og organiseres i god tid var krevende. Hele tiden måtte barna fraktes til og fra fritidsaktiviteter, de måtte ha riktig skole- og sportsutstyr, mobiltelefoner og helgeaktiviteter som klassekameratene.

Selv om hun visste at fysisk aktivitet i naturen var bra for helsen hennes, hadde hun verken lyst eller motivasjon til å oppsøke naturen.

Et annet intervjuobjekt slet i mange år etter ankomsten til Norge med å tilpasse seg den mer strukturerte måten å leve på. I hjemlandet skjedde ting mer spontant. Hun opplevde stress da nordmenn inviterte henne eller familien på utflukter i naturen. Hun følte at hun fikk for mye informasjon gitt for langt frem i tid, og hun følte seg presset til å ta hensyn til planlagte avtaler:

«Avtaler, altså… jeg våkner og har det i hodet mitt at i dag må jeg gjøre ditt og i dag må jeg gjøre datt…! Man blir litt stresset.» 

Norske rollemodeller

Noen av kvinnenes naturopplevelser hadde blitt formet av rollemodeller i Norge, enten av andre innvandrere som hadde bodd lenger i Norge eller av nordmenn. De som var gift med norske menn ble tidlig introdusert for typisk norske friluftsaktiviteter av deres ektemenn, deres svigerforeldre eller andre i ektemannens sosiale nettverk. De hadde dermed mer kunnskap om, og ofte positive erfaringer med denne typen aktiviteter og tok lettere etter typisk norske utendørsaktiviteter.  

Den colombianske kvinnen mimret om sitt første år i Norge:
«Og hele familien til min norske mann var veldig interessert i friluftsliv. Så alle var veldig flinke til å gå på tur og var kjent med skogen her…Jeg har aldri gått så mye som etter at jeg ble sammen med mannen min».

Noen få intervjuobjekter fortalte hvordan norske venner og nettverk hadde introdusert dem for typisk norske utendørsaktiviteter. De hadde fått informasjon om lokale fotturer og passende klær for bruk i kulde, om den norske floraen og hvilke arter som var spiselige. Andre ble inspirert til å engasjere seg i naturen ved å observere norske folks vaner i naturen. De var fascinert av det de kalte «norsk friluftskultur»; at man tok med seg kjernefamilien ut i all slags vær bare for å nyte naturen og familien.  

Mange var særlig opptatt av å være i naturen sammen med andre, men de hadde ikke kjennskap til at det eksisterte turgrupper spesielt tilrettelagt for personer med innvandrerbakgrunn i sitt nærmiljø. 

Å legge til rette for en forsiktig introduksjon til naturomgivelser som føles utrygge kan være et annet tiltak. Frivillige og kommunale aktører gjør allerede mye for å øke friluftsliv og naturopplevelser i denne målgruppen, men det er tenkelig at mer kunnskap om hvilke hindringer disse kvinnene opplever kan lette deres arbeid.