Mrs. Chatterjee Vs Norway har satt søkelyset på bredere problemstillinger knyttet til kultur, familie og barnevern. Selv om diskusjonene ofte handler om kulturelle forskjeller og bruk av vold i oppdragelsen, vil jeg med følgende ta et skritt tilbake og løfte frem mer grunnleggende bekymringer. Jeg ønsker å snakke om spørsmål rundt kontinuitet, koordinering, gjensidighet og individualisering i et barns oppvekst når denne foregår på tvers av landegrenser.
Barna transportert til India
Mrs. Chatterjee Vs Norway hadde premiere i India – filmens produksjonsland – den 17. mars, og vises nå også i en rekke andre land, herunder Norge. Filmen er basert på en sann historie. Jeg er opprinnelig fra Nord-India og hadde nådd Stavanger i Norge innen utgangen av 2009, da som innflytter fra Danmark og Storbritannia. I 2011, da jeg hørte nyheten om at barna til noen «Bengalis» – mennesker fra den indiske staten West Bengal, var blitt separert fra foreldrene av barnevernet, ble jeg straks nysgjerrig. Jeg var selv far til en ettårig datter og ville gjerne forstå hva som hadde forårsaket katastrofen i den aktuelle familien.
Jeg tenkte en del på hva som var komponentene i det som hadde skjedd, og lurte på om det fantes en måte jeg kunne hjelpe det ulykkelige paret på – paret jeg hadde felles opprinnelsesland med. – I dag er det denne familien som sliter med dette problemet, i morgen kunne det kanskje være meg, tenkte jeg. Jeg etablerte den gangen en relasjon til Anurup og Sagarika – hvis historie skildres i årets film – og forsøkte å gi dem den lille støtten jeg kunne.
Jeg var også glad for at krisen delvis ble avverget i april 2012 da barna landet trygt i India. Historien om Sagarika og Anurup fortsatte dog som andre husholdningshistorier i India, men jeg hadde mistet noe av interessen.
Kritikere: Filmen er laget for mainstream-publikum
De som i dag reagerer på Mrs. Chatterjee Vs Norway kan tilsynelatende, grovt sett, deles inn i tre grupper.
Den første gruppen ser filmen som et angrep på Norge og dets kultur, snarere enn på handlingene til én enkelt institusjon i Norge. I denne gruppen har vi personer som, enten i kraft av yrke eller på eget initiativ, kjenner på ansvaret for å beskytte og fremme Norges image. I denne gruppen finnes også en og annen innvandrer som for lengst har gjort Norge til sitt hjem. Disse liker ikke dissonansen forårsaket av denne filmen.
I spissen for dette synet har Norges ambassadør i India, H.E. Hans Jacob Frydenlund, skrevet en meningsartikkel publisert i Indian Express den 18. mars. Der skriver han at filmen er fiktiv og ikke reflekterer virkeligheten. – Norske institusjoner er ikke så ukloke at de vil hente et barn bare fordi foreldrene gir barnet mat med hendene eller sover sammen med barnet, skriver han. Han nevner ikke at det i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen pågår flere saker som ligner saken filmen er basert på.
Den andre gruppen omfatter de som har hatt glede av det beskyttende skjoldet som barnevernet har bidratt med i beskyttelse av egne barn eller beskyttelse mot egne omsorgspersoner. Mennesker i denne gruppen sier gjerne at det som vises i Mrs. Chatterjee Vs Norway er identisk med det som ofte er virkeligheten. De poengterer kanskje at barnevernet også har enda strengere tiltak til disposisjon. Enkelte av menneskene i denne gruppen har også merket seg at det, statistisk sett, er større sjanse for å bli rammet av, eventuelt få hjelp av, denne typen beskyttelsesskjold for familier med innvandrerbakgrunn enn for familier ellers.
Denne gruppen er for øvrig ikke dominert av mennesker med innvandrerbakgrunn. Marius Reikerås, Rune Fardal og Tonje Omdal er bare noen av de mange aktivistene som arbeider for endringer i barnevernet.
I den tredje kategorien kan vi plassere alle de andre, alt fra proletariatet til elitefilmkritikere. De har ofte ingen personlig interesse for filmens tema. Massene lar seg begeistre av Rani Mukherjees sterke skuespill i filmen og det følsomme temaet i fortellingen. Filmen avsluttes med en lykkelig tone, der mange seere må felle en tåre eller to.
Enkelte filmkritikere sier at regissøren ikke har holdt tilbake med å bruke litterære virkemidler som overdrivelse, polarisering og konspirasjonsteorier for å tydeliggjøre tematikken. Det er her verdt å nevne at filmen er laget med tanke på mainstream-publikummet og i prosessen har det vist seg vanskelig å fange alle nyansene.
Kan utvikle tunnelsyn
I forlengelse av debattene rundt filmen vil jeg dvele litt ved navnet på institusjonen barnevernet. Min far pleide å si at et substantiv er bra når det gjør det lettere å bli kjent med substantivholderen og samtidig gir livsmantra til substantivholderen.
Etater som beskriver sin agenda snevert kan bli overentusiastiske
Det er fornuftig når et navn utgjør mer enn en nominell etikett og gir en følelse av formålet og verdiene. Personlig forstår jeg barneutvikling eller barnevelferd, men barnevern har noe ufullstendig over seg.
Barns utvikling er en omfattende prosess som inkluderer beskyttelse. Etater som beskriver sin agenda snevert kan bli overentusiastiske, utvikle tunnelsyn og bli stormannsgale med hensyn til sin rolle som beskyttere.
«Vi kan ikke ta det som ikke er vårt»
Representanter for den første og den andre gruppen blir ofte hørt i konflikt om spørsmål som kulturelle forskjeller og bruk av vold for å veilede barn. I denne støyen blir det grunnleggende spørsmålet ikke hørt.
Hva er essensen i livssyklusen som, på en trygg måte, tar livet fra barndom til voksen alder? Jeg foreslår her at en oppvekst hvor det er svakheter i kontinuitet, koordinering, gjensidighet og individualisering, ikke kan fremme allsidig utvikling av et barn.
Kontinuitet betyr her at hvert barn blir født med en sivilisasjons- og kulturarv, og barnet får denne arven fra foreldrene sine. Når foreldre av en eller annen grunn ikke er i stand til å overføre denne arven, hviler dette ansvaret på andre voksne som er tilgjengelige i foreldrenes familie og i omgangskretsen ellers – ikke hos eksterne. «Når bar en mangogren frukt på et appelsintre?», kan man, litt filosofisk spørre.
I hinduisme og jainisme står det dharmiske «asteya»-prinsippet sterkt. I dette tydeliggjøres at et barn som er blitt foreldreløst skal overlates til mennesker som er sivilisasjonelt og kulturelt nærmest barnets foreldre. «Asteya» er altså for mange en del av det moralske kompasset og presiserer at vi ingen rett har til å ta det som ikke er vårt, selv ikke når det vi tar er ansvar.
Med fokus på medfølelse
Samordning og gjensidighet er ikke bare knyttet til den gjensidige relasjonen mellom foreldrene, som er spesielt nødvendig i de første leveårene, men også til familiens sameksistens i den utvidede familien og samfunnet for øvrig.
Familiesplid er et hinder for koordinering og gjensidighet. Betydningen av begrepet individualisering er her at mens barnet forblir tilkoblet, bestemmer barnet også nå sin egen fremtidige reise og går videre. Når en gren skal vokse, trenger den plass til å spre seg.
Hvis noen av disse komponentene mangler i et barns oppvekst, bør, slik jeg forstår det, en organisasjon dedikert til barns velferd gå inn for å hjelpe til med å fylle på med det som mangler. Mens den fyller dette gapet, bør organisasjonen i sitt arbeid ha fokus på en lang rekke verdier, herunder medfølelse, tjeneste, spiritualitet, altruisme, pluralisme, aksept og kontinuitet. Arbeidet må ikke ødelegges av misjon, fanatisme, autokrati, isolasjon, påtvingelse eller opportunisme.
Bollywood-skuespilleren Rani Mukherjee liver opp karakteren til heltinnen i filmen og presenterer seerne for en genuint fortvilet mor. Filmen er meningsfull i at den bringer emnet fra marginene til mainstream-kinogjengere. Skaperne av filmen fortjener å bli gratulert for det de har fått til – og dét rundt et tema som er så følsomt.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
