Det er en lys lørdag morgen og jeg reiser meg opp fra sengen. Går sakte mot baderommet. Skrur på vannkranen og vasker ansiktet mitt. 

Bevissthet og kaffe

Jeg åpner skapet for toalettsaker, finner fram ansiktsproduktene – cleanser, toner, serum og dagkrem. Skrubber, smører meg og avslutter med solfaktor. Løfter tannbørsten og tannkremen fra beholderen, skviser forsiktig ut litt tannpasta og pusser tennene. Deretter finner jeg frem dagens antrekk. Gjerne en blomstrete kjole av lett stoff, helst i bomull eller silke, eventuelt en bukse med høyt liv og en pen skjorte til. Jeg gjør klar vesken – liten sminkepung, mobiltelefon og en bok. Holder det enkelt og greit. Endelig klar for dagens utflukt nynnende på låten Couleur café av Serge Gainsbourg: «L’amour sans philosopher. C’est comm’ le café.» Oui, jeg skal en tur på kafé

Kafé. Bare lyden av ordet høres ut som en finesse. En finesse alle burde kunne finne seg i ny og ne. For livet på kafé er noe annet enn livet andre steder. Lydene, scenene, luktene og alle de magiske øyeblikkene som oppstår en gang i blant. Alle de sidene man får lest i en roman eller en novelle i løpet av en time. Eller avisen. 

En daglig utflukt gjør store underverker for hverdagen. En kopp dagens kaffe og bakst til egen syssling kan sammenlignes med en yogatime der fokuset er på innpust og utpust. På kaféer er dog pustingen mer i form av diskresjon, og mindre statisk. Så lenge man har satt seg ned i det stille, og med i kroppen i stoisk ro, kan hjernen koble seg på igjen og bevisstheten suger til seg alle inntrykk. Consciousness og en kopp kaffe, ja!

En ensom eller sosial sammenkomst

Så hva er det med kafélivet som er så appellerende for så mange? Menneskeflokken eller den nytraktende kaffen fra en eller annen fancy importør? Det er nok mange gode grunner til å stikke innom en slags kultivert begivenhet, men en av dem bør jo være finkulturen som skapes på kaféer i nabolaget eller i en eller annen kontinental by. Det livlige livet med mennesker fra alle kanter av byen og med hver sin aura. 

Avisene som tar nesten all plassen omkring bordsettingen, uavhengig av om de er høyre eller venstrevridde. Innredningen, om det er lyst trebor i furu fra en eller annen moderne skandinaviske forretning eller fra epoken La Belle Époque. 

Musikken er av eller på, jazz eller Norah Jones – en kjent klang i mange kaféers høyttalere. Lyset utenfra som glimter til fra de små eller store glassvinduene, godt plassert fra alle ulike kanter. 

Livet på kafé er tilstelning som byr på mye smått og stort. Selv på uteplassen kan du se et hav av liv, mennesker som løper raskt etter bussen eller de som sitter og observerer catwalken av folk som flanerer ned mot hovedplassen. 

Kafélivet er en del av en ensom eller sosial sammenkomst, og et sted for kreativ salong for de spesielt interesserte. Spesielt når vi er innom de klassiske kafeene og deres tradisjonelle utspring.

Kaféen som politisk arena

Det er bevist at de tidløse og ikoniske kafeene gjennom historien har vært en viktig arena for politikk og filosofi for flere markante personer. Eksempelvis Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre med deres venner, kjent for å ha befunnet seg på Cafe de Flore eller Les Deux Magots. På sistnevnte skrev Simone de Beauvoir deler  av Det annet kjønn. Under den franske revolusjonen debatteres det høyt på kafeer som Le Procope (som fortsatt eksisterer) og Foy som lå ved Palais Royal. Under studentrevolusjonen to hundre år senere satt sofisikerte unge på kaféene og diskuterte politikk.

I London bestemte pressefolket Addison & Steele seg for at deres tidsskrifter, The Spectator og Tatler, skulle fødes på Will´s Coffee House på 1800-tallet. Europas kafeliv er godt bemerket som politisk arena.

Vern om den tradisjonelle kaféen

I over 350 år har kaféen vært en del av mange menneskers daglige rutine. Innbydene menyer som tilbyr tørre eller våte skolebrød, påsmurte smørbrød på dansk rugbrød, sjokoladekake av ypperste klasse eller en trendy favoritt i tidsånden: Raw cake. Raw cake! Kan det være et tegn på kafélivets forfall?

En tradisjonell kafé skaper en kultur der vi møtes og samles for å brygge på noen ideer og tanker eller rett og slett samle kreftene for oss selv.

Både på Adamstuen og Frogner her i Oslo har den nye motekjeden Raw Cafe bosatt seg, og her kan man boltre seg i sunne kaker til en matcha-te eller cafe au laite med soyamelk. Innredet med pastellfargede dekorative saker og lave sitteputer. Disse trendbaserte kaféene har destruktivt ødelagt rommet for diskusjoner og rolige timer med lesing, erstattet med rommet som inviterer til en litt annen atmosfære enn de kontinentale kafeene. Eksempelvis Grand Cafe. En skam at lokalet måtte gjennom en frisk oppussing i moderne stil for å bli trendy igjen. Grand kunne heller vært en kontinental kafé  på dagtid og restaurant på kvelden.

Hva blir det neste? Skoløs plassering av gjester? Og ja, det finnes. På Pust på Majorstuen, dit jeg flyttet for over et år siden, har de en egen skofri sone for de som ikke finner ledig plass i lokalet på hektiske tider. Nok om det. Barbeint eller ei,  kafeer er med på å oppdra folk, men nå ser det ut til at det er folk som oppdrar kafeen. Kafelivet henger i en tynn tråd hvis det stadig skal erstattes med nye konsepter som roper etter  sunnhet, ikke minst med en innredning som ber oss gi litt faen i sivilisasjon og dannelse. En kontinental kaffe hadde neppe utstrålt dette. 

Hva med å verne om kafélivets historie? Ikke bare for å verne om det gamle bare fordi det er eldst, det er rom for modernisering og oppfrisking, men det er også viktig å verne om den tradisjonelt kultiverte livsstilen som folk flest har godt av i en travel hverdag. 

Å verne om det tradisjonelle behøver ikke å være en antidemonstrajon mot det nye. Historieløst og sjelløs liv kan oppstå om byene blir «hipsterfiksert». Og ikke minst har kultiverte sjeler godt av et kontinentalt hang-out. Spesielt skrivende sjeler som behøver et miljøskifte i ny og ne, ikke minst kunstnere med alle deres ideer og betraktninger.

Tradisjonell kaféliv gjør at vi også strammer oss opp litt, vi gjør en innsats i valg av antrekk, modus, som i gamle dager da man dro på kafé fordi det ble sett på som finkultur. Folk dro ikke akkurat på seg joggebuksa når de skulle ut og nyte en kopp kaffe.

En tradisjonell kafé skaper en kultur der vi møtes og samles for å brygge på noen ideer og tanker eller rett og slett samle kreftene for oss selv. Vi bør verne om det.

Aviser til folket

Heldigvis finnes det noen unntak. Kaffebrenneriet som ble grunnlagt i 1994 og Stockfleths i 1895, to kjeder som byr på noe klassisk kafeliv og som demokratisk tilbyr kaffen til en grei pris, og et pluss for stemplingskortet som gir deg gratis kaffe etter hver 5. eller 10. kopp. Men et minus for å ikke by på noe mer lesestoff. 

En annen god grunn til å dra på kafé hadde vært om de hadde tilbudt et sortiment av aviser og tidsskrifter, slik de hadde ved Cafe Central i Wien omkring 1913. Da tilbød de  251 nummererte publikasjoner. Det tilgjengelige utvalget er ikke like stort som det engang var, men her går fortsatt forfattere og filosofer for å lese internasjonale eller østerriksk nyhetsstoff. 

Dette er noe vi bør ta lærdom av hjemme i Norge. Faren for å stjele lesestoff er ikke en god nok argumentasjon for å ikke tilby dette. Kaféene bør sivilisere folket med å vise dem tillit. Ikke minst er dette gunstig for å avskaffe noe av laptop-kulturen med mennesker som leser papir.  Og ikke minst gi de som har mindre å rutte med en anledning til å sette seg ned med en avis. 

Et demokratisk fristed

De klassiske kaféene er steder som gjør at vi ivaretar menneskeflokken, uavhengig om vi er rike eller fattige, og i en slags harmoni, i møte med hverandre. Der alle får plass og der alle må oppføre seg heretter. 

Vern om de tradisjonelle kaféene og livet som sådan, og ikke vær redd for kaloririke bakverk og tradisjonelle kaffeimportører. Slanking hører uansett til den private sfæren. De tradisjonelle kaféene er et åpent og demokratisk fristed for gamle og unge, og er i tillegg en viktig del av moderne urbanisme. Bevar dem!

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.