– Vi må ha tro på, og tillit til, at en hvit person som spør en mørkhudet person om opprinnelse har gode hensikter, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Wikimedia Commons
Definisjonsmakten kan ikke utelukkende ligge hos mottakeren av det famøse spørsmålet. Det blir helt skjevt, skriver Espen Oseid Danielsen i dette innlegget. 

Spørsmål som tar sikte på å etablere hvor en person kommer fra, må sies å være en av de aller mest naturlige spørsmålene vi kan stille hverandre. Det er ikke sjeldent at man møter mennesker som eksempelvis innehar en dialekt som lyder litt ukjent eller snakker med mennesker som har afrikanske trekk. Det vil ut ifra respekt og nysgjerrighet være nærmest på sin plass å stille vedkommende spørsmålet: Hvor er du fra? I følgende vil jeg dvele litt ved situasjoner hvor en person stiller dette spørsmålet til mennesker med mørk hudfarge.

Vektlegg avsenderens intensjon

Undertegnede leser til stadighet om hvordan mange mørkhudede mennesker vil ha seg frabedt et slikt spørsmål. Argumentasjonen og begrunnelsen ligger gjerne i at dette er et rasistisk utsagn og/eller et sterkt uttrykk for en såkalt mikroaggresjon. Ifølge en definisjon av dette begrepet hentet fra internett, så er mikroaggresjon «en uttalelse eller handling som direkte, vagt eller utilsiktet oppfattes som nedvurdering av en person eller gruppe». 

Det er flere ting som ikke henger helt på greip i denne definisjonen, blant annet at man, etter min mening, tillegger for mye vekt på hvordan uttalelsen oppfattes, fremfor å yte noe oppmerksomhet og vekt på hva som er intensjonen fra avsenderen.

Positivt med spørsmål om røtter og kultur

Avsenderen, typisk en hvit person født og oppvokst i Norge, har kanskje vært på Afrikas kontinent flere ganger, og ønsker å få kunnskap om mottakerens hjemland, med håp om å kunne snakke et noenlunde felles språk om det aktuelle landet. 

Eller så kan intensjonen være å gi mottakeren av spørsmålet anledning til å snakke om sine røtter, særlig kulturelle, slik at man kan lære av hverandre. Dette er jo en forutsetning for forståelse på tvers av kulturer, at man nettopp kan beskrive dem overfor hverandre i en åpen og spørrende samtale.

Jeg vil jo derfor påstå at å stille dette spørsmålet, er både medmenneskelig og naturlig. Unnlatelsen av å gjøre dette kan tas til inntekt for manglende interesse og nysgjerrighet for personen, noe som fort kan oppleves frekt og gjøre den andre utilpass. Alle vil bli anerkjent. 

Minoriteter (hva enn det kan defineres som) uttrykker til stadighet at de vil bli mer anerkjent og at de er stolte over sin kultur. Flott! Da bør det jo også være kjærkomment og prisverdig at noen spør mer om dine røtter og kulturelle bagasje?

Ingen grunn til å ha piggene ute

Avslutningsvis ønsker jeg å problematisere følgende: I situasjoner som de jeg her har tatt for meg, blir det lagt altfor mye vekt på mottakerens tolkning og opplevelse av spørsmålet, enn hva som var intensjonen og hensikten fra avsenderens side. 

Vi kan ikke bli et samfunn som tolker hverandre i verste mening og som skal være årvåkne etter feil hos andre personer. Definisjonsmakten kan ikke utelukkende ligge hos mottakeren. Det blir helt skjevt. Vi må ha tro på, og tillit til, at en hvit person som spør en mørkhudet person om opprinnelse har gode hensikter.

For å påpeke det selvfølgelige: Dersom dette spørsmålet blir fremmet eksempelvis ved at en beruset person roper ut «hvor er du egentlig fra?!», så er det mer forståelig at mottaker kommer med en reaksjon. Forskjellen er imidlertid stor fra dette scenariet, til at man i ro og mak sitter sammen og noen stiller spørsmålet «hvor er du fra?» i et lavmælt og naturlig toneleie. Da er det ekstremt sjeldent grunner for å ha piggene ute.  

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.