Et svangerskap er det tidsrommet et foster er i livmoren (eller svangerskap utenfor livmor) frem til det kommer ut av livmoren.

I et debattinnlegg i Utrop, publisert 01.09.2023, skriver Nedre Romerike familievernkontor at adoptivforeldres svangerskap varer mer enn ni måneder. Jeg mener det er uheldig, og rent faktisk uriktig, å kalle adopsjonsprosessen og ventetiden knyttet til denne, et langt svangerskap.

Ventetid er ikke et svangerskap

Hvorfor, for sitt bare liv, skal enkelte insistere på å kalle ventetiden i en adopsjonsprosess for et langt svangerskap? Det irriterer meg. Familievernkontoret er ikke alene om det. I en sak fra NRK i 2016, benevner en adoptivfar prosessen som et åtte år langt svangerskap. Det samme skjer i 2001 der ventetiden, papirmølla og det som hører med blir omtalt som «et to år langt svangerskap».

Ventetiden i seg selv er på ingen måte et svangerskap. Svangerskap innebærer ventetid, men ventetid innebærer ikke nødvendigvis svangerskap. Det eneste som kan betegnes som et svangerskap er et faktisk svangerskap.

De som venter på at noen skal miste barnet sitt

Kanskje er hensikten bak å knytte adopsjonsprosessen til begrepet å gjøre det til noe «helt naturlig» og signalisere at en venter på et barn. Svangerskap er noe helt naturlig, på den måten at noen kropper er laget slik at de kan bære frem barn. Adopsjon er en privatrettslig og statlig styrt måte å bli forelder på. Altså ikke et svangerskap og således ikke naturlig.

Jeg ønsker meg at en slutter å omtale ventetiden og adopsjonsprosessen som et svangerskap som varer i årevis.

Hva adopsjon angår, så er den som faktisk har vært gjennom et svangerskap og fødsel, førstemammaen. Det er hun som har båret frem barnet noen andre venter på. En må gå igjennom et svangerskap for så å miste barnet sitt. Adoptivforeldre venter på at dette skal skje, for å kunne få barn.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.