Foto: Wikimedia Commons
- Somaliere i endring - 28.02.2024
- Systuen som ble møteplass for somaliske kvinner - 16.01.2024
- Deilig er jorden? - 28.12.2023
Middelhavet lokker. Asurblått vann, skyfri himmel, vakre strender, sjarmerende fiskehavner, vakre landskap, spennende mat og god vin. Etter en lang sommer med uforutsigbart vær her i landet, og ikke minst de tidligere reiserestriksjonene i pandemitiden, har nordmenn reist sørover i hopetall, til sol og sommer, nesten garantert.
Sorgløse Syden
Syden, vår betegnelse på de mest populære ferielandene i Sør-Europa, har blitt et så vanlig feriemål at en gutt ble overhørt klagende på at han bare hadde vært på «Granka» (Gran Canaria) i år igjen, og følte seg snytt for ikke å ha vært et mere eksotisk og spennende sted.
Rimelige flybilletter og pakkereiser gjør det mulig for mange å feriere i utlandet, i stedet for i dyre Norge, og for de som har økonomi til det, finnes det også nok av luksuriøse hoteller og strender, med eksklusiv mat, kulturopplevelser og båtliv, vekk fra de mest besøkte stedene og pakketuristene.
Turistbrosjyrer og reklamer forteller oss om sorgløse tilstander, der vi kan glemme hverdagen og gi oss hen til nytelse og velvære, i perfekte landskap og behagelig temperatur.
Det som ikke står i turistbrosjyrene
Middelhavet, det vakre og forjettede, tiltrekker seg også mennesker som ikke er ute etter sol og sommer, folk som flykter fra nettopp solen, overskudd på sol, og mangel på regn. Mange har aldri sett havet, og frykter det, men gir seg likevel ut på en reise som ikke alltid fører dem til de trygge havnene de søker.
Hvordan kan foreldre ta med seg små barn på denne reisen, spurte min tunisiske venninne, som har sett barnelik på stranden nær der hun bor.
Mange av de små båtene kommer jo frem, til Malta, til Lampedusa, til greske øyer, og ingen tror at akkurat den båten de er med i skal synke.
Vi leser om overfylte båter som synker og mennesker som synker med dem og blir liggende innestengt i båtene på havets bunn eller spist av fisk.
Men det meldes også om mindre båter med 25, 50 eller 100 mennesker fra Mauritania, Senegal, Algerie eller Marokko, som ankommer uten tap av menneskeliv. De ankommer Lanzarote, Gran Canaria, Tenerife, stedene nordmenn flokker til. Turistbrosjyrene nevner ikke dette, og en kan undres på om feriegjestene legger merke til de som settes i land på øyene «deres».
Fiskerne i Middelhavet får kroppsdeler, eller til og med barnelik, i garnene sine, og spiser ikke lenger fisk. Det har også mange av lokalbefolkningen sluttet å gjøre.
Menneskerettigheter settes til side
Europa har et såkalt flyktningproblem, noen land mer enn andre. Landene ved Middelhavet, Italia, Malta, Spania og Hellas, mottar hundre- eller tusenvis hver uke når været er slik at båtene setter ut på havet.
At vi kommer til å måtte motta flyktninger i overskuelig fremtid, er sikkert. Vi har plikt, i henhold til konvensjoner, til å gjøre det.
Det gjøres avtaler med disse landene som skal hjelpe dem å hanskes med de store mengdene av mennesker, og det iverksettes tiltak som skal forhindre at land på den afrikanske Middelhavskysten skal la flyktninger ta seg videre derfra til Europa.
I Storbritannia, som mange ønsker seg til, og dit folk prøver å komme sjøveien fra Frankrike, prøver regjeringen nesten umenneskelige tiltak for å bremse strømmen av asylsøkere, som de kaller migranter, over kanalen fra Frankrike.
Antallet som ankommer Europa går ikke ned, og båtsmuglerne finner stadig nye ruter. Nå har Tunisia, som har store økonomiske og politiske problemer, blitt et transittland like viktig som Libya, og hundrevis er strandet ved grensen mellom de to landene. Bare i løpet av den første halvdelen av dette året ble over 900 funnet døde i sjøen utenfor kysten til Tunisia.
I sommer ble det inngått en såkalt strategisk partnerskapsavtale mellom EU og Tunisia som skal begrense migrasjonen av afrikanske flyktninger over Middelhavet, en støttepakke på over 10 milliarder norske kroner, en avtale i rekken som EU gjør med regimer rundt Middelhavet for å forhindre migrasjon til Europa. Norge er med på å finansiere Libyas kystvakt, og redningsarbeid kriminaliseres. Menneskerettigheter settes til side, og det ser ikke ut til at flommen avtar.
Kolonitiden lever enda
At mennesker må være ganske desperate for å gi ut på disse reisene, er innlysende. Noen innvender at de er økonomiske flyktninger, til og med lykkejegere. Lykkejegere kan nok forekomme, selv om i alle fall flukten ikke gir assosiasjoner til lykke.
Hva er så en økonomisk flyktning? En som ikke har mulighet til å sørge for mat til familien sin? Som ikke kan sende dem på skolen eller sikre dem tilgang til de mest elementære helsetilbudene?
Kriger og klimaforhold forårsaker elendighet vi ikke kan forestille oss. De aller fleste mennesker på flukt befinner seg i naboland til det de opprinnelig kommer fra. At de som kan prøver å komme til Europa har sine gode grunner. Historiske forbindelser i form av kolonisering har sin betydning, og særlig England og Frankrike har fremstått som moderland for flere generasjoner, og disse og andre land har beriket seg på bekostning av koloniene.
Det må opprettes trygge fluktruter
Nå kommer i tillegg klimautfordringene, som i stor grad er menneskeskapte, og da særlig er et resultat av overforbruk av ressurser. Ressurser som i stort monn finnes i landene det flyktes fra, men som ikke forbrukes i vesentlig grad i det vi kaller «den tredje verden». At vår relative velstand kan være et insentiv til å risikere mye for å delta, er ikke så merkelig, selv om de færreste oppnår levestandarden de kanskje hadde håpet på, om de i det hele tatt overlever reisen.
Alt henger sammen med alt. FN, humanitære- og menneskerettsinstitusjoner, samt klimaforskere, alle er de overveldende enige om at situasjonen er uholdbar, både for befolkningen i utsatte områder og land, men også for Europa.
Det må finnes bedre løsninger. Det må opprettes trygge fluktruter. At vi kommer til å måtte motta flyktninger i overskuelig fremtid, er sikkert. Vi har plikt, i henhold til konvensjoner, til å gjøre det.
I mellomtiden er Middelhavet, vår lekeplass, blitt til en gravplass. Vi vil ikke gjerne minnes om det, men slik er virkeligheten i dag.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
