Krussedullehår og samfunnet

Med afro-hår er det private bortimot hyper-politisk, skriver forfatter Marte Mboka Tveit i dette innlegget.
Foto: Malin Fjellvoll Andreassen/ BedreVi Forlag
De subtile forskjeller, (naturlig) hår og representasjon for de minste.
Marta Mboka Tveit
Latest posts by Marta Mboka Tveit (see all)

Hår er ikke bare hår. Det oppdaget jeg tidlig. Da jeg var liten, og gikk på barneskolen på 90-tallet, tenkte jeg mye på dette med håret mitt, om hvordan jeg kunne få det til å skille seg ut mindre. Jeg hadde ikke språk eller forståelse til å reagere slik jeg ville på visse hår-relaterte situasjoner. Da jeg var liten var det dessverre ikke så mye bøker, spill eller filmer tilgjengelig som jeg kunne kjenne meg igjen i helt sånn fysisk. På barneskolen var det en periode der alle jentene skulle ta på og tulle-sove på håret mitt fordi det var mykt som en pute, hver dag. Det er jo for så vidt ikke noe galt i det. Det er jo ikke ‘rasisme’ slik man vanligvis tenker på det. Og det er vanligvis ikke noe onde intensjoner i disse situasjonene, der noen vil ta på håret eller slikt. Men noe i meg kjente på at her er det noe mer, som jeg ikke forstod og som jeg ble litt lei meg av. Jeg ville jo ikke skille meg ut eller være annerledes.

Da jeg ble tween gikk jeg til frisør så fort jeg fikk lov og fikk det relaxet med sterke kjemikalier så det hang rett ned.

I nyere tid har vi sett en ny oppblomstring av den “naturlige hår bevegelsen”

I 20-årene fikk jeg noen bøker mellom hendene, og da forsvant det blekede kjemikalie marerittet og krøllene spratt opp igjen, som knyttede never. Rundt om i verden, spesielt i USA, har man en lang historie som knytter sammen afro-hår, identitet og politikk. Hår ble en markør i bevegelsen for sivile rettigheter, i Black Panther bevegelsen og i den internasjonale kampen mot apartheid. I nyere tid har vi sett en ny oppblomstring av den “naturlige hår bevegelsen”. Håret blir knyttet opp mot rasisme, representasjon, motstand, kvinnekamp, avkolonisering. Med afro-hår er det private bortimot hyper-politisk. Det har også vært en del fokus på afro-hår de siste årene i akademia og i populærkulturen, For eksempel i sangen Don’t touch my Hair av Solange Knowles (2016).

Her i Norge har det vært noen mediasaker om hår og Ida Yasin Andersen og Su Thet Mon lagde NRK-serien Krøll i 2022.

Det subtile i mangfoldsframstillinger

Men det er allikevel mangel på stoff om denne typen tema for de aller minste. Jeg tror de minste får opplevelser der de kommer i kontakt med denne typen problematikk, uten at de har muligheten til å beskrive det. Foreldre tyr da gjerne til utenlandske filmer og bøker. Men det er et behov for stoff på det norske språket, og som tar for seg særnorske forhold. Norsk mangfold er ikke helt som annet mangfold, hverken historisk eller politisk.

I fjor lanserte jeg, sammen med illustratør Malin Fjellvoll Andreassen, bildeboka “Krussedullehår” (for barn 3-9). Den handler om en liten jente som oppdager at håret hennes er annerledes enn håret til de andre barna i barnehagen. Vi følger henne i bearbeidelsen av forskjell, og opplevelsen av å stikke seg ut. Opplevelsen av annerledeshet er noe mange kan kjenne seg igjen i, uansett hvordan man ser ut.

Å skrive denne boka var utfordrende. Hvordan skulle vi pakke inn 500 år med kolonihistorie, vold og rasisme, men også dype røtter, samhold og motstandsbevegelser, for en treåring? Det er ikke egentlig mulig, så da blir spørsmålet: hvordan kan vi formidle forskjeller for barn uten å legge for mange voksne verdivurderinger inn i det? Vi ga det et forsøk.

Det ble en bok jeg skulle ønske jeg hadde da jeg var liten, og det kommer heldigvis flere slike på markedet i våre dager: bøker og filmer som skaper plass til mangfold i (representasjonen av) mangfoldet, som tar for seg de subtile nyansene og skalaen av følelser knyttet til dynamikken mellom utenforskap og tilhørighet.

Er det innafor å snakke om forskjeller igjen?

På generelt basis er det mye mer representasjon i media enn da jeg vokste opp på 90-tallet, gjennom karakterer med ulikt utseende, eller skildringer av multikulturelle liv. I de filmene og bøkene som eksisterer er fokuset gjerne på likhet (på tross), – “inni er vi like”. Eller bare karakterer med brun hud som ellers oppfører seg som majoriteten.

Over de siste tiårene har slike fremstillinger vært veldig viktige, ja faktisk helt nødvendig i kampen mot fremmedfrykt og rasisme.

Men jeg tror, håper kanskje, at vi nå har kommet til et punkt hvor vi også kan ta for oss annerledeshet og det mer subtile. For det å være annerledes enn de fleste rundt seg, når det kommer til for eksempel mat, klær eller fysiske ting, som hår, er også en del av virkeligheten for mange barn, spesielt de med flerkulturelle bakgrunner.

Barn legger merke til det seg imellom, samtidig blir man fortalt av lærere og andre voksne at forskjeller ikke er viktige. De ser, og kommenterer gjerne det uvante. Men det er voksne som ilegger slikt dom og tyngde og historie. Fordommer og frykt er skummelt, men forskjell i seg selv er ikke noe å være redd for. Et multikulturelt samfunn et hele tiden i en prosess med å skape seg selv. Jeg tror de fort kan lede til en følelse av at det ikke er samsvar mellom storsamfunnets multikulturalisme, hvor det tidvis eksisterer en berøringsangst for alt som har med forskjeller å gjøre, og realitetene i hverdagen, på lekeplassen eller ungdomsklubben.

I stedet for å late som, spesielt ovenfor barn, at forskjeller ikke eksisterer —mellom folk, mellom vanlig og uvanlig, vant og uvant, eller at voksne ‘ikke ser dem’— så er det en mye bedre strategi å ufarliggjøre variasjon, og å dermed vise at det ikke har noe med menneskeverd eller respekt og gjøre. Der har vi voksne muligens noe å lære av de aller minste.

Marta Mboka Tveit debuterte som barnebokforfatter i 2024 med boka “Krussedullehår” (Krussedullehår | BedreVi Forlag).