Når bønnen blir farlig

Det var en stille langfredag i Oslo. I Kampen kirke ble det holdt en minnestund for ofrene for folkemordet i Gaza. Kvelden begynte med kulturelle innslag – det ble sunget, det ble delt dikt og refleksjoner. Tidligere på dagen hadde menigheten samlet seg til tradisjonell gudstjeneste, med tekstlesning fra Bibelen. Og senere på kvelden ble det også lest fra Koranen – fra Surah Al-Inshirah, Trøstens kapittel:

“Har Vi ikke åpnet ditt bryst for deg? Og fjernet din byrde fra deg, som tynget din rygg? Og hevet ditt omdømme høyt? Så sannelig, med motgang kommer lettelse. Ja, med motgang kommer lettelse.”

Dette er ord som taler direkte til lidende mennesker – at etter vanskelighet kommer det lettelse, at selv i det dypeste mørke finnes det håp. Universelle ord som kunne trøstet enhver sørgende sjel, uavhengig av tro.

Noen foldet hendene. Noen tente lys. Noen gråt stille over de titusener av uskyldige liv. Det ble bedt – for Gaza.

Ikke for en religion. Ikke for en ideologi. Men for menneskene.

For de 14.000 barna som ble drept i søvne. For de over 51.000 menneskene som er borte. For familiene som ble slettet fra folkeregisteret. For de som ikke fikk en grav. For spedbarna som døde i kuvøser uten strøm. For de utsultede og bombede. Det ble lest for dem. Det ble bedt for dem.

Og det var dét som provoserte.

Ikke ordene som ble lest. Ikke innholdet i bønnen. Men selve boksiden de kom fra – at noen våget å åpne Koranen i et kirkerom. Som om papir og blekk kunne viske ut veggene, som om trøstens ord blir farlige fordi de kommer fra en annen hellig bok.

Selektiv indignasjon

Eivor Evenrud, leder for kultur- og utdanningsutvalget i Oslo bystyre, reagerte med “bekymring” for koranopplesning på langfredag. I et langt Facebook-innlegg skrev hun at det var “svært uklokt av den norske kirke å underbygge at det som skjer i Midtøsten er en konflikt mellom trossamfunn.”

Hun kalte det “spesielt” å lese fra Koranen på langfredag, og insinuerte at kirken led av “overtoleranse” og at de ønsket seg en verden der “alle trossamfunn er like – alt og ingenting er hellig.”

Samtidig – ikke ett ord om Gaza. Ingen fordømmelse av bombingen av kirkene der. Ingen tårer for de 10.000 barna som nå ligger i massegraver.

Evenrud spør retorisk: “Er det noengang høytlesning fra Bibelen i Moskeen under Ramadan?” Men spør ikke: “Er det noengang bombing av moskeer under Ramadan?”

For det er jo nettopp det som har skjedd – uten at hun har løftet en finger i protest.

Evenruds bekymring for teologisk renhet overskygger fullstendig den menneskelige lidelsen. Hun er mer opptatt av å “beskytte” langfredagen fra koranvers om trøst og håp, enn å protestere mot det pågående folkemordet på uskyldige muslimer og kristne i Gaza.

Erlend Wiborg, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, gikk enda hardere ut. På Facebook skrev han: “Koranen hører ikke hjemme i kirken! Det er en skam at Kampen kirke leste fra Koranen på langfredag under den viktigste kristne høytiden, påsken. Langfredag handler om Jesu lidelse, ikke tid for å vanhellige kirken med andre religioner. Påskens kristne kjerne må respekteres!”

Fra FrP er slikt grums dessverre forventet

Fra FrP er slikt grums dessverre forventet. Partiet har lenge bygget politisk kapital på å skape frykt for islam og muslimer. Men nå ser vi at selv politikere fra andre partier henger seg på denne retorikken.

Svennebys valgflesk: Når sannheten ofres for retorikken Ola Svenneby, leder i Unge Høyre, tok kritikken av arrangementet enda lengre. På Facebook la han ut en status samme dag som han ble intervjuet på Dagsrevyen på NRK. Han skrev: “Samtidig som gjengen som kritiserte Eivor, mente at 10 000 menn som samlet seg til bønn på Rommensletta i regi av IslamNet, utelukkende skal betegnes som mangfold. En organisasjonen som ville forandret Norge til det ugjenkjennelige, dersom de fikk det som de ville.”

Det var en bevisst fordreining.

På rommensletta var det arrangert en ordinær Eid-feiring for helt vanlige muslimske familier. Det var ikke “10 000 menn” – det var kvinner, barn og eldre. Det var en hellig høytid, en samling for bønn og fellesskap, ikke den farlige mistenkeliggjøringen av ordinære muslimer som Svenneby skal ha det til.

Dette er klassisk valgflesk i praksis – bygg opp en stråmann, knytt den til en allerede eksisterende frykt, og presenter deg selv som løsningen. I et valgår som 2025 er slikt særlig effektivt – det krever verken fakta eller nyanser, bare en tilstrekkelig skremmende fortelling.

Svenneby har også tidligere uttalt seg kontroversielt. I TV-programmet “Nytt på Nytt” i 2023 kom han med følgende spydige vits:

“På den ene siden har du Midtøstens eneste demokrati, som har frie valg, liberal alkoholpolitikk, homoklubber og masse annet fælt. På den andre siden har du et erkereligiøst terrorregime som halshugger barn og slakter uskyldige ungdommer på en festival. For mange er det et vanskelig valg.”

Kåre Willoch, Høyres tidligere statsminister og en respektert stemme for palestinernes rettigheter, ville snudd seg i graven om han hadde hørt denne vitsen fra en ung Høyrepolitiker. Willoch påpekte gang på gang at et land som systematisk undertrykker millioner av mennesker på okkupert land, som nekter dem statsborgerskap og grunnleggende rettigheter, ikke kan kalle seg et fullverdig demokrati.

Og dette er ikke første gang Svenneby har brukt løgn til å styre samtalen. I oktober, da krigen brøt ut, var det han som spredte påstanden om halshogde babyer. En brutal historie – aldri dokumentert, men brukt for alt den var verdt i media. Den ble brukt til å fjerne empati. Til å gjøre det lettere å bombe. Og han har aldri beklaget det. Ikke en gang.

En hellig bønn. En punchline. En klagestorm.

Over 600 nordmenn sendte inn klager mot TV-programmet. Men ingen beklagelse kom. For det er åpenbart “satire” og det “ypperste nivå av komedie” å latterliggjøre lidelsen i Gaza. Å bruke et pågående folkemord som underholdningsmateriale. Å referere til Israel som “Midtøstens eneste demokrati” når landets politikk strider mot alt som kjennetegner et reelt demokrati – likhet for loven, respekt for menneskerettigheter og beskyttelse av minoriteter. Dette er tydeligvis akseptabelt i den offentlige debatten – så lenge det er de “andre” som lider.

På Dagsrevyen forsøkte han igjen å koble Gaza-markeringen i kirken sammen med en påstått trussel mot norsk kultur, som om muslimers bønn og kirkens solidaritet med sivil lidelse er en radikalisering i seg selv.

Dobbeltmoral og ekkokammer

Det mest avslørende er ikke bare innholdet i Svennebys falske påstander, men reaksjonene på innlegget hans. Høyretopper flokket seg til kommentarfeltet for å hylle ham for å &”få frem nyanser” og “våge å ta opp dette viktige temaet.” Dette fra et innlegg som sprer direkte usannheter om norske muslimers høytidsfeiring.

Dette er det reneste ekkokammer. En lukket krets av politikere som bekrefter hverandres fordommer, helt uten bakkekontakt med den største minoriteten i befolkningen. De applauderer åpenbar desinformasjon og kaller det “nyansering.”

Og er det ikke påfallende at dette gammeldagse grumset kommer opp som oppkast hvert år? At man fortsatt ikke har klart å ta et skikkelig oppgjør med denne typen retorikk i 2025? At muslimers helt ordinære religiøse praksis fortsatt skal framstilles som en trussel mot “norske verdier”?

Historisk sameksistens

Ironien blir enda tydeligere når vi husker historien: Profeten Muhammed (fred være med ham) selv inviterte kristne delegasjoner til å overnatte og be i sin moské i Medina. De ba ifølge sine kristne ritualer, mens muslimene ba sine bønner. Dette skjedde i år 631 – for nesten 1400 år siden.

Når kristne kunne be i profetens moské i det syvende århundre, hvorfor er da muslimsk koranlesning i en norsk kirke i 2025 så skremmende? Hva sier det om oss når denne historiske sameksistensen nå fremstilles som en trussel?

Når bønnen er farligere enn bomber

Og samtidig – mens norske politikere bruker påsketiden til å skape moralsk panikk over hvem som leste fra hvilken bok i en kirke i Oslo, skjedde det noe som burde skake enhver som faktisk bryr seg om religionsfrihet:

I Jerusalem, på selve påskeaften, ble palestinske kristne fysisk nektet adgang til Gravkirken – et av kristendommens aller helligste steder. Israelske sikkerhetsstyrker blokkerte inngangen. Pilegrimer med vestlige pass slapp inn. Palestinske kristne – noen av verdens eldste kristne samfunn – ble stoppet. Selv biskoper ble holdt tilbake (The Guardian, 18. april 2025).

Dette er sannheten om Israels “demokrati” i praksis – systematisk diskriminering basert på etnisitet, selv i religiøse sammenhenger.

Har Evenrud sagt noe om dette?

Har Svenneby fordømt denne åpenbare undertrykkelsen av kristen trosfrihet?

Har noen av høyretoppene som applauderte Svennebys “nyanserte” Facebook-innlegg reagert på undertrykkelsen av kristne i Jerusalem?

For dette passer ikke inn i narrativet. Det forstyrrer bildet av hvem som er “de gode” og hvem som er “de andre”.

Når er en bønn farlig?

I denne debatten har det foregått en gradvis, farlig forskyvning:

En bønn for uskyldige ofre i Gaza blir til “tap av kristen kulturarv”.

En muslimsk høytidsfeiring blir til “en trussel mot norske verdier”.

En solidaritetsmarkering i en kirke blir til “en fremmedgjørende handling”.

Samtidig blir det å latterliggjøre lidelsen til et helt folk i “komedie”programmer akseptert som bare harmløs underholdning. Som om det pågående folkemordet i Gaza er et velegnet emne for latter og vitser.

Det Norge vi tror på

I Kampen kirke den kvelden var det ikke radikalisering. Det var medmenneskelighet. Det var ikke ekstremisme. Det var sorg – og trøst. En hånd strukket ut mot lidelse, med ordene: “Med motgang kommer lettelse.”

På Rommensletta under Eid var det ikke en truende masse menn. Det var familier. Barn med nye klær. Eldre som smilte. Det var Norge på sitt beste – mangfoldig, fredelig, stolt. Det finnes et Norge som ikke er redd for å be for Gaza. Et Norge som tåler flere språk i bønnen. Et Norge som vet at menneskeverd ikke måles etter hvilken hellig bok du leser fra.

Så vi spør:

Hva slags samfunn blir vi, når en bønn for ofrene for et folkemord vekker større raseri enn bombene som drepte dem?

Hva slags ytringsfrihet har vi, hvis bønn blir tolket som ekstremisme – og løgn som nyanser?

Hva slags demokrati er vi, hvis politikere belønnes for å splitte og skape frykt – og ikke for å tale sant?

Det som skjedde i Kampen kirke var ikke ekstremt. Det var ekte. Det var menneskelig. Det var påske – i praksis.

Det som skjedde på Rommensletta var ikke et kuppforsøk. Det var Eid. Det var Norge – på sitt vakreste.

Og vi ser også det som skjer nå: En systematisk mistenkeliggjøring av sorg. Av bønn. Av samhold.

Men vi lar oss ikke kneble.

Det finnes et Norge som ber for Gaza – uten å be om unnskyldning. Et Norge som tåler flere språk i bønnen. Et Norge som vet at menneskeverd ikke måles i hvilken hellig bok du leser fra.