Foto: Unsplash
Norge liker å se seg selv som et åpent, likestilt og inkluderende samfunn. Men bak fasaden av toleranse og vakre ord om mangfold, finnes en annen virkelighet – en som mange av oss med minoritetsbakgrunn kjenner på kroppen hver eneste dag.
Denne virkeligheten er preget av skjult, ofte ubevisst, men like fullt skadelig rasisme. Den utspiller seg ikke i overskrifter eller på høylytte kommentarfelt – men i det stille: i møterommet, på kontoret, i kantiner, og ikke minst i offentlig sektor – hvor bevisstheten om mangfold burde være størst.
Et eksempel? Når noen sier: «Du snakker godt norsk.» Det høres vennlig ut, men det føles som et lite nålestikk – en påminnelse om at jeg ikke helt hører til. Språket mitt, uansett hvor godt jeg snakker, blir aldri helt tatt for gitt. Kommentaren sier i realiteten: «Du er ikke som oss.»
Ofte kommer det sammen med spørsmålet: «Hvor er du egentlig fra?» – gjerne stilt gjentatte ganger etter at jeg har svart «Oslo» eller «Bergen». Det følges av et smil som røper det egentlige budskapet: Du kan ikke være ordentlig norsk.
Og dette blir enda tydeligere når du, i tillegg til å være innvandrer, er en muslimsk mann. Etnisk norske nordmenn kan være åpne og nysgjerrige overfor menn fra Sør-Europa eller USA, men når du kommer fra et muslimsk land i Midtøsten, merker du raskt at dørene står på gløtt – ikke åpne. Det blir ekstra synlig i sosiale sammenhenger og på jobben: hvem som inviteres inn i samtalene, og hvem som forblir en høflig gjest – aldri helt en del av fellesskapet.
Skulle jeg bruke et rikt ordforråd, vise faglig selvsikkerhet eller komme med et nyansert poeng, kan jeg bli møtt med latter eller usikkerhet: «Jeg skjønner ikke hva du sier!» Dette er ikke enkeltstående hendelser. Det er mønstre – og de gjentar seg.
Jeg har mange ganger opplevd forskjellsbehandling på jobb. Når jeg spiser hjemmelaget mat fra mitt hjemland, får jeg spørsmål som nesten eksotiserer meg: «Hva er det du spiser?» eller «Hva har du oppi der?» Jeg har aldri stilt samme spørsmål tilbake.
Et annet eksempel: Til et julebord, der en kollega skulle notere matpreferanser, ble det automatisk skrevet «Halal mat» ved mitt navn – uten å spørre meg. Da jeg tok det opp, pekte hun på navnet mitt og beklaget. Men det viser hvor raskt antakelser om identitet og religion blir til praksis – uten at vi blir inkludert i samtalen.
Jeg havner ofte i samtaler som handler om mitt opphav: «Hvordan kom du til Norge?»
Under kollegiale middager dannes det ofte naturlige samtalegrupper rundt felles erfaringer og kultur. Jeg havner ofte i samtaler som handler om mitt opphav: «Hvordan kom du til Norge?» «Hvordan feirer dere høytider i hjemlandet?» Men hva om jeg også vil snakke om hytteturer, været eller det norske helsevesenet? Hvorfor får jeg ikke være norsk på mine egne premisser?
Alt dette er symptomer på en strukturell rasisme – ikke nødvendigvis ondsinnet, men dypt forankret i normer og vaner. Det handler ikke bare om språk og kommentarer, men også om hvem som blir lyttet til, hvem som får tillit og opprykk, og hvem som blir værende på utsiden – selv med kompetanse og innsatsvilje.
Særlig i offentlig sektor, der mange med minoritetsbakgrunn søker trygghet og forutsigbarhet, er dette ekstra alvorlig. Når staten og kommunen ikke lever opp til egne idealer, sender det et urovekkende signal til resten av samfunnet.
Vi må slutte å bagatellisere slike erfaringer som «misforståelser» eller «overfølsomhet». Vi må begynne å lytte – og ta på alvor det mange av oss forteller om systematisk utenforskap.
Norge har fortsatt en vei å gå. Ikke bare for å tåle mangfold, men for å verdsette det. Ikke bare i festtaler og på nettsider – men i praksis, i hverdagen, på arbeidsplassen.
