Jokeren i internasjonal politikk

Norge har dessverre ikke jokerkortet på hånden i 2025.
Foto: Privat
Ironisk nok kalles jokerkortet også "trump card" på engelsk.

Jokeren oppsto i USA under borgerkrigen, og ble laget som et trumfkort (Trump-kort) for spillet Euchre. Siden har den blitt tatt i bruk i mange andre kortspill, der den ofte fungerer som et jokerkort, men den også kan ha andre roller: Som topptrumf, skipskort (et kort som tvinger en annen spiller til å stå over), det laveste eller høyeste kortet – eller et kort med en helt annen verdi enn resten av stokken (se f.eks. Zwicker, som bruker seks jokere på denne måten).

Jokeren er unntaket. Det er kortet som kan bøyes, vrenges og brukes i alle retninger – en seier i seg selv bare man har det på hånden. Ironisk nok kalles jokerkortet også “trump card” på engelsk.

Norge har dessverre ikke jokerkortet på hånden i 2025. Vi spiller for tregt på den internasjonale scenen. Vi halter etter, mens vi prøver å markere oss som en fredsnasjon eller en humanitær deltaker i stadig nye konflikter – fra Palestina til andre verdenshjørner.

Flere land har derimot jokerkortet. Vi står utenfor, og vil fortsette å gjøre det – med mindre vi endrer kurs. President Trump har lagt spillereglene, og de baserer seg nå på bilaterale og multilaterale avtaler både i øst og vest. Han bestemmer tariffene – og hvem som får unntak.

Noen land, som Ungarn, har forstått spillet. De har åtte store amerikanske investeringer, og fire nye er på vei. De slipper unna Trumps harde tariffpolitikk. Vest-Europa derimot har låst seg til Vesten, uten sterke allianser mot Østen. Ved å ta ensidig parti i Ukraina-Russland-konflikten, har vi samtidig svekket muligheten til samarbeid med flere andre land.

USA er vår største handelspartner – men på Trumps premisser. Deretter kommer Kina. Det vi ikke vil innse her i Norge, er at makt i 2025 ikke utgår fra deltakelse i internasjonale organisasjoner som FN eller EU. Den utgår fra økonomisk styrke. Brutalt, men sant.

Hvis vi som nasjon ikke gjør oss relevante gjennom bilaterale avtaler, taper vi.

Hvis vi som nasjon ikke gjør oss relevante gjennom bilaterale avtaler, taper vi. Vi sitter uten joker, med kort som kun går i låste retninger. Jo lenger vi spiller ensidig på “én side”, jo mer taper vi. Jo lenger vi kjemper kun for Ukraina og mot Russland – uten samtidig å presse på for fredsavtaler – jo mer isolerte blir vi.

Verdier er viktige, ja, men verdier uten økonomisk makt bak seg mister sin gyldighet. Ikke engang militær styrke kan kompensere for økonomisk svakhet. Å forbli en spiller som utelukkende holder seg til Vesten, slik vi har gjort siden den kalde krigen, er en stor feil. En unødvendig og kostbar feil for et rikt og styringsdyktig land som Norge.

Det som gjelder nå, er å utnytte de relasjonene vi faktisk har – og det maksimalt. Å tenke strategisk og ikke ideologisk. For eksempel bør vi se på vårt forhold til EU: I stedet for å jage etter fullverdig medlemskap, burde vi utvikle sterke bilaterale avtaler med utvalgte land, noe som vil gagne økonomien vår langt mer.

Se også mot Afrika – en av verdens mest sentrale regioner for investeringer akkurat nå. Norske investeringer der er helt på bunnivå. Kina og andre aktører spiser av markedet raskere enn vi rekker å reagere, og de gjør det ikke i vestlige valutaer, men i yen, bitcoin eller rubel.

Verdensøkonomien er fragmentert. For vårt eget beste bør Norge satse på bilaterale avtaler, direkte investeringer og uavhengig samarbeid med land utenfor Europa. Vi kan ikke lenger la internasjonale organisasjoner definere hva vi får lov til å gjøre. Da aksepterer vi bare å bli et lydig vedheng i et blokkfokusert system – uten en joker på hånden