Når Faruk gjør noe galt, blir han pakistaner

Jeg er norsk-pakistaner. Da jeg vokste opp, følte jeg meg som en helt vanlig norsk ungdom. Vennene mine var norske, nettverket mitt var norsk, og hverdagen min var norsk.

Da jeg begynte å bruke hijab, skjedde det imidlertid noe. Jeg var ikke lenger først og fremst den norske jenta folk kjente. I mange sammenhenger ble jeg den muslimske jenta. Jeg var den samme personen som før, men måten andre så meg på hadde endret seg.

Noen ganger tenker jeg på hvordan det er å leve i Norge med en fot i to kulturer. Vil en etnisk norsk person alltid se på deg som pakistaneren eller somalieren? Eller kan du bli sett på som norsk ungdom på lik linje med alle andre?

Hvem tar ansvar når ungdom gjør feil?

For noen uker siden ble det delt en video av en slåsskamp mellom ungdommer i Bergen. Flere kommentatorer antydet at ungdommenes etniske bakgrunn kunne forklare volden.

Det er en merkelig slutning.

Hvordan kan vi dømme ungdom ut fra hudfarge eller opprinnelse, når det i realiteten er nærmiljøet, oppvekstvilkårene, skolen, fritidsarenaene og samfunnet rundt som former verdier og holdninger?

Når Faruk gjør noe galt, blir han ofte omtalt som pakistaneren. Men dersom Faruk gjør noe bra, blir han gjerne løftet fram som den norske Faruk.

Når Faruk gjør noe galt, blir han pakistaneren. Når han lykkes, blir han den norske Faruk.

Hvis en ungdom havner på avveie, er det grunn til å spørre hva som har sviktet rundt ham. Han er fortsatt en del av det samme samfunnet. Det er derfor vanskelig å fraskrive seg samfunnsansvaret når ungdom utvikler destruktive handlingsmønstre.

Den globale landsbyen påvirker oss alle

Vi lever i det som ofte omtales som en global landsby. Gjennom sosiale medier kan mennesker påvirkes av aktører på andre siden av kloden i løpet av sekunder.

Vi så hvordan videoen av George Floyds død utløste reaksjoner og protester verden over. På samme måte kan politiske influensere, predikanter eller kommentatorer nå ungdom langt utenfor sine egne landegrenser.

Verdier og holdninger formes ikke bare av familien eller lokalmiljøet. De påvirkes også av personer som ungdom følger på nettet, podkaster de lytter til, og innhold de eksponeres for gjennom algoritmer.

Derfor blir det for enkelt å forklare utfordringer med ungdomskriminalitet ved å vise til etnisitet alene.

Polariseringen gjør samfunnet svakere

Det er ikke noe nytt at enkelte politiske miljøer forsøker å gjøre minoriteter til syndebukker for samfunnsproblemer. Det som bekymrer meg, er hvor polarisert debatten har blitt.

Når grupper settes opp mot hverandre, blir det vanskeligere å finne løsninger. Det er som å tenne på tørt gress. Det skal svært lite til før konflikter eskalerer.

For å løse utfordringene vi står overfor, må vi slutte å snakke om «dem» og «oss». Vi må snakke om «vi».

For å løse utfordringene i samfunnet må vi slutte å snakke om «dem» og «oss». Vi må snakke om «vi».

Politikk former levekår

Levekårene i bydeler og lokalsamfunn er ikke tilfeldige. De er et resultat av politiske beslutninger gjennom mange år.

Boligpolitikk, skolepolitikk, integreringspolitikk og fordelingspolitikk påvirker hvilke muligheter ungdom får. Derfor bør politikere også ta ansvar når utviklingen går i feil retning, i stedet for å skylde på kulturen eller etnisiteten til flerkulturelle borgere.

Ungdomsproblemer oppstår ikke fordi noen har en bestemt bakgrunn. De oppstår ofte som følge av sammensatte sosiale, økonomiske og samfunnsmessige forhold.

Ansvaret må derfor plasseres der det hører hjemme: hos dem som styrer samfunnet og legger rammene for oppvekstvilkårene våre – ikke hos enkeltgrupper av ungdom basert på deres etniske bakgrunn.