Foto: Ola Gjethammer
Sårbarhet.
Maktesløshet.
Et barndomstraume,
et behov som aldri ble møtt.
Følelser.
Tro meg,
jeg vet hva jeg snakker om.
Jeg har båret smerten i kroppen.
Denne smerten.
Skjult i flere tiår.
Gjemt i hundre og femti Zoom-timer,
i private, ferdigbetalte terapitimer.
Usynlig.
Og like jævlig.
Han sa i retten:
«Jeg blir trigget av andres pust. Andres blikk.»
Bingo, danset sjelen min.
Jeg er kanskje ikke så unik likevel.
Så tro meg når jeg sier:
Mennesket har et valg.
Det finnes et rom
mellom tanken og handlingen.
Et rom før selve tanken.
Den ene var tilregnelig med én gang.
Den kjekke gutten på skjermen
som drakk Solo.
Den andre var for uempatisk,
dessverre utilregnelig i første omgang.
Den smarte kunne skjule ondskapen
når det trengtes – som i retten.
Mens den uheldige var for ødelagt
til å utvikle akkurat den kompetansen.
Dessverre.
Dessverre.
Den tredje har jeg også møtt.
Men den historien er ikke min å dele.
Ikke ennå.
Kanskje kunne jeg vært den fjerde.
Hvem vet?
Så tro meg, jeg vet
når jeg sier at mennesket har et valg.
Til tross for alt.
Til slutt.
Og faktisk: helt i begynnelsen.
I dag minnes vi dem vi mistet.
Tilfeldige ofre for en ondskap
som smelter Hiroshima og Nagasaki
hver eneste gang den nevnes.
Ordene blir fattige.
De blir til Voldemort.
Til Philip Manshaus.
Til hen jeg ennå ikke har nevnt.
Kjære 22. juli.
Vi overlevde.
Hør oss le på Utøya.
Skrike av glede denne gangen.
Ren ekstase.
Etter at gråten stilnet,
etter at tårene tørket i ørkenen,
grodde blomster og urter frem igjen.
Turister, studenter og krydder.
AUF-ere roper «sha-la-la-la» på fotballkamper.
Spontant reiser de seg,
fire minutter inn i Tajiks kjedelige klimaforedrag.
De deler «det holder»-blikket,
smiler usjenert
og stikker øyeblikkelig av sammen
for å heie på laget sitt i stedet.
Livet kom tilbake.
Med mobbing, utestenging og alt det der.
Trærne gror.
Sårplastrene falt av, helt av seg selv.
Foreldre hører hyllesten:
«Sha-la-la-la-la-la-la-la!
Norge! Norge!
Åååå, Oslo! Norge!»
Ni hundre meter unna
sluker gleden dem som en gift
ved minnesmerket på kaia.
De tørker tårer, ufrivillig,
før MS Thorbjørn tar barna tilbake.
Tilbake til fastlandet.
Tilbake til jorda.
Alle barn.
Men ikke deres.
Aldri, aldri deres.
Kjære 22. juli.
Vit dette:
Vi er tilbake.
For det er det foreldre gjør:
Vi forebygger –
særlig når PST advarer.
Selv etter femten år.
Vi puster.
Vi overlever.
Og viktigst av alt:
Vi lar andre leve.
Vi tier aldri.
Vi gir heller ikke opp.
