Må man være hvit for å være engelsk?

Handler det å være engelsk om fødested og tilhørighet, eller om slekt, aner og kultur? Torsdag forrige uke deltok tidligere innenriksminister Suella Braverman i BBCs Question Time. Der sa hun at hun var britisk med asiatisk bakgrunn, men ikke engelsk, selv om hun er født i Harrow i London. Hva er det hun egentlig sier?

Britisk er en overordnet nasjonal betegnelse som kan favne engelskmenn, skotter, walisere og nordirer. Engelsk viser til England, men kan brukes både om nasjonal tilhørighet og om etnisk bakgrunn. Det finnes ikke et eget engelsk statsborgerskap.

Braverman har selvfølgelig rett til å beskrive sin egen identitet slik hun ønsker. Problemet oppstår når hun gjør avstamning til et kriterium for hvem som kan være engelsk. Jeg oppfatter at hun dermed åpner for grader av engelskhet.

Når slekten avgjør tilhørigheten

Da programleder Fiona Bruce ba henne forklare hva det vil si å være engelsk, svarte Braverman:

«Jeg mener det blir ganske åpenbart når mennesker har en slektslinje, et opphav og en forbindelse til dette landets arv som går noen generasjoner tilbake.»

Svaret flytter tyngdepunktet fra menneskers eget liv til historien om familien deres. Hvor du er født, hvor du har vokst opp, og hvilket samfunn du deltar i, blir ikke nødvendigvis nok. Tilhørigheten skal også vurderes ut fra hvem foreldrene og besteforeldrene dine var.

Men hvor mange generasjoner kreves? Og hvem skal avgjøre når forbindelsen til landet er sterk nok? Braverman gir ingen tydelig grense, og nettopp derfor blir argumentasjonen problematisk.

Ingen borgere skal være mindre norske

I Norge skiller vi ofte mellom norsk statsborgerskap og etnisk bakgrunn. Du kan være norsk statsborger og samtidig ha røtter i Angola eller Pakistan. Å være født her gir riktignok ikke automatisk norsk statsborgerskap, men den som har statsborgerskapet, er norsk borger uavhengig av familiens opphav.

Statsborgerskapet har en formell og juridisk funksjon. Det fastslår medlemskapet i staten og gir rettigheter og plikter. Etnisk bakgrunn skal ikke gjøre noen borgere mindre verdt enn andre.

Rettigheter til helse, skole og andre offentlige tjenester følger heller ikke bare av statsborgerskapet. De kan avhenge av blant annet bosted, alder og oppholdsstatus. Poenget er at slike vilkår må ha et saklig grunnlag, og at mennesker ikke skal forskjellsbehandles på grunn av etnisk opphav.

Tilhørighet har samtidig en sosial side som et pass alene ikke avgjør. Mennesker uten norsk statsborgerskap kan føle seg norske, mens norske borgere kan oppleve at andre nekter dem denne tilhørigheten. Derfor må vi også snakke om hvordan vi møter hverandre.

Vi har ikke alltid en felles oppfatning av hvem som er norsk. Mange opplever å bli behandlet som fremmede i landet de er født og oppvokst i. Men nettopp derfor trenger vi et tydelig prinsipp: Ingen skal regnes som mindre norsk fordi foreldrene eller besteforeldrene kommer fra et annet land.

Egen bakgrunn fritar ikke for kritikk

En svart mann i publikum fortalte at han var født i England, og at han gjennom livet gjentatte ganger hadde blitt fortalt at han ikke var engelsk. Han mente Bravermans uttalelser forsterket det rasistiske argumentet han selv hadde møtt. Braverman svarte med å spørre om hun da var rasistisk mot seg selv.

Jeg mener den innvendingen bommer. Du kan fremme holdninger som nedvurderer eller forskjellsbehandler mennesker med samme etniske bakgrunn som deg selv. Din egen bakgrunn avgjør ikke hvilke konsekvenser argumentene dine får for andre.

Fiona Bruce spurte også om Braverman mente at man bare kunne være engelsk dersom man var hvit. Braverman avviste beskyldningen om rasisme, men ga ikke et tydelig ja eller nei på spørsmålet.

Det er denne uklarheten som gjør uttalelsene politisk interessante. Når avstamning blir målestokken, risikerer mennesker å få beskjed om at de aldri fullt ut kan høre til, uansett hvordan de lever. Derfor er konsekvensene av det Braverman sier, viktigere enn hvordan hun beskriver seg selv.

Integrering kan vi påvirke. Avstamning kan vi ikke velge.

Min mening er at alle skal møtes med likeverd og respekt. Integrering handler om språk, deltakelse, arbeid, vennskap og om å løse problemer i fellesskap. Dette er forhold både enkeltmennesker og samfunnet kan gjøre noe med.

Etnonasjonalisme innebærer å knytte nasjonal tilhørighet til etnisk opphav. Når slekten blir avgjørende, flyttes oppmerksomheten fra hva mennesker gjør, til hvem de stammer fra. Det skaper et skille som den enkelte ikke kan arbeide seg ut av.

Vi kan lære et språk, få en jobb og delta i lokalsamfunnet. Vi kan ikke endre hvor foreldrene og besteforeldrene våre ble født. Derfor er avstamning et dårlig grunnlag for å gradere menneskers tilhørighet.

«Alle dyr er like, men noen dyr er mer like enn andre», skrev George Orwell i Animal Farm. Skal noen også være mer engelske enn andre? Et slikt hierarki bringer oss neppe nærmere et samfunn der flest mulig opplever seg som fullverdige deltakere.

Hvem er Suella Braverman?

Suella Braverman var innenriksminister for Det konservative partiet og representerer nå Reform UK. Hun var en sterk forkjemper for planen om å sende asylsøkere til Rwanda. Som minister omtalte hun ankomster over Den engelske kanal som en «invasjon» og beskrev det å bo på gaten som et «livsstilsvalg».

Hun fremmet også strengere regler mot protestformer som blokkerte veier. I Ipsos-målingen gjennomført 10.–15. september 2026 fikk Reform UK 23 prosent oppslutning, mot 21 prosent for de konservative.