Foto: Roberto Al
Jeg har tenkt mye på Cornell-saken den siste tiden. En ung kvinne, omtalt som Jane Doe, har gått til sak etter det hun beskriver som et flere timer langt seksuelt overgrep begått av flere menn i et studentbrorskapshus ved Cornell University i USA.
Ifølge søksmålet ble hun utsatt for seksuelle handlinger mens hun var sterkt påvirket av alkohol og narkotiske stoffer. Syv menn som var medlemmer av studentbrorskapet, er blant dem hun har saksøkt. Anklagene er ikke rettslig avgjort, og den strafferettslige etterforskningen er gjenåpnet.
Det er en grusom sak å lese om, men etter hvert var det ikke bare selve saken jeg tenkte på. Jeg begynte å tenke på alle kvinnene vi aldri hører om. Kvinnene som aldri anmelder, som aldri forteller foreldrene sine, og som kanskje ikke engang forteller sine nærmeste venner. Kvinner som bærer på noe de aldri skulle ha blitt utsatt for, samtidig som de frykter hva som vil skje dersom andre får vite om det.
Når skammen havner hos henne
Voldtekt og seksuelle overgrep er fortsatt tabubelagt. I enkelte kulturer og miljøer kan dette tabuet bli enda tyngre når kvinnens seksualitet allerede er omgitt av forventninger om sømmelighet, jomfruelighet, familie og ære.
Da oppstår et paradoks jeg ikke klarer å akseptere: Hun blir utsatt for overgrepet, men hun frykter skammen. Hun blir krenket, men hun frykter konsekvensene. Noen gjør noe mot kroppen hennes uten hennes samtykke, men det er hun som må være redd for hva mennesker vil si.
Vi liker å tro at dersom en kvinne fortalte oss at hun hadde blitt voldtatt, ville vi stått ved siden av henne. Likevel kommer spørsmålene altfor ofte: Hvor var du? Hadde du drukket? Hvorfor var du alene med ham? Hva hadde du på deg? Hvorfor sa du ikke fra tidligere? Hvorfor anmeldte du ikke? Legg merke til hvem alle spørsmålene handler om. Henne.
Dette blir enda vanskeligere når sex i utgangspunktet er noe man ikke snakker om. Hvordan forteller du foreldrene dine at noen har utsatt deg for et seksuelt overgrep dersom du aldri har kunnet snakke med dem om seksualitet? Hvordan ber du om hjelp dersom du frykter at det første spørsmålet blir hvorfor du befant deg der? Hvordan forteller du sannheten dersom du er redd for at familien skal se annerledes på deg etterpå?
Dette er ubehagelige spørsmål, men det er nettopp derfor vi må stille dem. Å snakke om dette betyr ikke at seksuell vold tilhører én bestemt kultur. Det gjør den selvfølgelig ikke. Seksuelle overgrep skjer på tvers av kulturer, religioner og samfunnslag.
Det betyr heller ikke at vi skal bruke kvinners erfaringer som et argument for å stemple minoritetsmiljøer. Men frykten for generalisering kan heller ikke gjøre oss stille. Vi må klare å være glad i kulturen vår og samtidig utfordre de delene av den som kan skade kvinner.
Hun har ikke mistet sin verdi
En kvinne som har blitt voldtatt, har ikke mistet sin verdi. Hun er ikke mindre «ren». Hun har ikke ødelagt familiens ære. Hun er ikke mindre verdig kjærlighet, respekt eller ekteskap. Hun har ikke gjort noe galt. Noen gjorde noe mot henne.
Likevel bruker vi enormt mye tid på å lære jenter hvordan de skal unngå å bli utsatt: Ikke gå alene hjem. Pass på drinken din. Send melding når du kommer frem. Ikke stol på fremmede. Vær forsiktig med hvem du møter. Jeg forstår hvorfor vi gjør det. Vi ønsker å beskytte jenter.
Men kanskje må vi begynne å snakke like mye med guttene våre. Om samtykke. Om respekt. Om at beruselse ikke er en invitasjon. Om å gripe inn når en venn går over en grense. Om at det å være «en av gutta» aldri kan være viktigere enn sikkerheten til en kvinne. Kvinners sikkerhet kan ikke være et ansvar vi legger på kvinner alene.
Kvinners sikkerhet kan ikke være et ansvar vi legger på kvinner alene.
Stillheten beskytter ingen
Det er kanskje det Cornell-saken har fått meg til å tenke mest på. Ikke bare kvinnene hvis historier når avisforsidene, rettssalene og offentligheten, men alle dem som sitter alene med sin historie fordi det føles tryggere å være stille.
For hva sier det om oss dersom en kvinne er mer redd for reaksjonen på at hun forteller om et overgrep, enn vi er sinte på personen som utsatte henne for det? Vi kan ikke fortsette å skape miljøer der kvinnen bærer både traumet og skammen, mens menneskene rundt henne slipper å konfrontere det som faktisk skjedde.
Denne teksten er derfor til kvinnen som er redd for at foreldrene skal skamme seg over henne. Til kvinnen som tror det som skjedde, har gjort henne mindre verdt. Til kvinnen som fortsatt går gjennom kvelden i hodet sitt og leter etter noe hun kunne ha gjort annerledes.
Det som skjedde med deg, definerer ikke hvem du er. Du har ikke mistet verdigheten din, og du har ingenting å skamme deg over.
Skammen er ikke din. Den har aldri vært din.
