Foto: Bjørn Inge Bergestuen
Sylvi Listhaug vil stramme inn innvandringen. Samtidig forteller hun innvandrere som allerede har etablert seg i Norge, at politikken skal beskytte nettopp dem.
På Frps landsstyremøte 17. oktober avviste hun at partiets innvandringspolitikk er et angrep på innvandrere. Som Utrop har omtalt tidligere, framstilte hun i stedet innstrammingene som et forsvar for dem som arbeider, bidrar og følger norske lover.
– Det er en beskyttelse av alle dem som har integrert seg, som respekterer og etterlever Norges lover og verdier, sa Listhaug.
I talen snakker om hun mennesker som kom til Norge for å slippe «religionens og klankulturens åk». Hun kobler klankultur til undertrykking av kvinner, sosial kontroll og religiøse regler som settes over norske lover.
Jeg mener dette er en appell vi må ta langt mer alvorlig, for innvandringsskepsis kan nemlig også mobilisere mennesker som selv har innvandret. Listhaug gir dem et budskap om at Frps kritikk gjelder noen andre.
Hun sier innvandring, men peker mot muslimske miljøer
Listhaug brukte Somalia og Afghanistan som eksempler da hun snakket om retten til frihet. I samme del av talen omtalte hun hijab og det hun beskrev som middelalderske verdier.
Begge landene har en overveiende muslimsk befolkning. Når landeksemplene kobles til religion, hijab, klankultur og undertrykking, mener jeg det er tydelig at skepsisen indirekte rettes mot muslimske innvandrermiljøer.
Dette gjør det mulig å føre en hard innvandringsdebatt og samtidig appellere til andre innvandrere. En kristen, hinduistisk eller ikke-religiøs velger kan oppfatte at kritikken ikke rammer egen bakgrunn eller levemåte.
Også muslimer som har opplevd religiøs tvang, kan kjenne seg igjen i kritikken. Men det er forskjell på å bekjempe tvang og kriminalitet og å omtale problemene slik at mistanken blir hengende ved en hel religiøs minoritet.
Nesten hver femte innvandrervelger valgte Frp
Ved stortingsvalget i 2025 fikk Frp 19,2 prosent blant innvandrere som stemte, ifølge SSBs velgerundersøkelse. Partiet ble nest størst i denne gruppen, etter Arbeiderpartiet, som fikk 33,9 prosent.
Frp gikk fram med rundt ni prosentpoeng blant innvandrere sammenlignet med 2021, mens Ap gikk tilbake med fem. Blant velgere med bakgrunn fra Asia økte Frp med tolv prosentpoeng, samtidig som Ap falt med ti.
Vi må ikke bli overrasket over at mennesker med innvandrerbakgrunn stemmer på høyresiden. De har ulike inntekter, religioner, erfaringer og politiske interesser, akkurat som resten av befolkningen.
Dyrtid og privatøkonomi kan være en del av forklaringen, slik Utrop tidligere har omtalt. Men økonomi bør ikke bli en forklaring som gjør oss blinde for andre motiver. Jeg mener skepsis til andre innvandrergrupper også kan bidra til Frps framgang, og Listhaugs frieri viser hvordan partiet forsøker å mobilisere denne skepsisen.
Religion har betydning for partivalget
Religiøs tilhørighet har lenge vært en viktig forskjell mellom innvandrervelgere. Det viste Johannes Bergh, Vebjørn Aalandslid og Tor Bjørklund i en analyse av kommunevalget i 2007, publisert av SSB året etter.
Blant muslimske velgere i undersøkelsen fikk Ap, SV og daværende RV til sammen 86 prosent av stemmene. Forskerne fant at religion hadde betydning også når de tok hensyn til andre bakgrunnsforhold. De pekte dessuten på at støtten til venstresiden kunne handle om forsvar av innvandreres rettigheter, uten at velgerne nødvendigvis var like venstreorienterte i andre spørsmål.
Også undersøkelsen fra stortingsvalget i 2025 viser store forskjeller mellom landgrupper. Frp fikk rundt 44 prosent blant innvandrere fra Thailand, 40 prosent blant dem fra Polen og 31 prosent blant dem fra Filippinene, mot rundt to prosent blant innvandrere fra Pakistan og Somalia.
Få muslimer stemmer altså Frp. Men muslimenes sterke støtte til venstresiden må også forstås i lys av Frps retorikk om islam: Et parti som stadig knytter muslimske miljøer til samfunnsproblemer, gir muslimske velgere grunner til å søke andre politiske alternativer.
Innvandrere kan også ha fordommer
Diskusjonen om rasisme handler ofte om hvordan majoriteten behandler minoriteter. Den må også handle om hvordan minoriteter behandler hverandre.
Mennesker som selv har møtt fordommer, kan ha negative forestillinger om andre folkegrupper og religioner. Erfaring med diskriminering gjør ingen automatisk mer solidarisk eller mindre tilbøyelig til å diskriminere selv.
Diskriminering mellom minoritetsgrupper omtales gjerne som horisontal diskriminering. Jeg vil også beskrive det som en form for selvrasisme når innvandrere overtar generaliseringer om mennesker som plasseres i den samme brede kategorien som dem selv.
Avstanden til andre minoriteter kan bli en måte å framheve seg selv på: Jeg arbeider og følger reglene. Problemet er de andre.
Min bekymring er at muslimer blir særlig utsatt i en slik konkurranse om å framstå som den vellykkede innvandreren. Når islam allerede forbindes med problemer i den offentlige debatten, kan det bli fristende for andre ikke-muslimske innvandrere å understreke hvor forskjellige de selv er fra muslimene.
Muslimers utsatthet er godt dokumentert
HL-senterets undersøkelse fra 2024 viste at rundt 31 prosent av befolkningen hadde utpregede fordommer mot muslimer. Dette beskriver holdninger i befolkningen samlet, og viser hvor utbredt slike forestillinger er.
I en SSB-analyse publisert i 2019 oppga 35 prosent av muslimske innvandrere at de hadde blitt forbigått ved jobbsøking på grunn av innvandrerbakgrunnen. Analysen bygger på levekårsundersøkelsen fra 2016 og beskriver deltakernes egne erfaringer.
En studie av Bushra Ishaq, Esperanza Diaz og Lars Østby fant dessuten en sammenheng mellom opplevd diskriminering og dårligere helse blant muslimer. Sammenhengen framsto særlig sterk blant norskfødte muslimer, selv om studien ikke kan fastslå årsak og virkning.
Dette handler om muligheten til å få arbeid og leve uten stadig å bli vurdert gjennom andres forestillinger om islam. Hvis muslimfiendtlige holdninger også får feste i andre minoritetsmiljøer, må de møtes like tydelig der.
Hvis muslimfiendtlige holdninger også får feste i andre minoritetsmiljøer, må de møtes like tydelig der.
«Innvandrer» skjuler store forskjeller
Ved inngangen til 2026 bodde det rundt 987 100 innvandrere og 238 500 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Likevel bruker vi stadig «innvandrere» som om ordet forklarer et fellesskap av interesser. Da mister vi både forskjellene i partivalg og konfliktene mellom grupper av syne.
Listhaug har forstått at innvandrere kan mobiliseres mot andre innvandrere. Hun kan love strengere innvandringspolitikk og samtidig fortelle deler av innvandrerbefolkningen at hun gjør det for deres skyld.
Venstresiden kan ikke svare med å forvente takknemlighet eller automatisk støtte fra minoritetsvelgere. Den må ta folks økonomiske bekymringer på alvor og samtidig utfordre fordommer, også når de kommer fra mennesker med innvandrerbakgrunn.
Vi i pressen må gjøre det samme. Vi må undersøke hvem kritikken faktisk retter seg mot, og slutte å bruke «innvandrere» som en forklaring når det vi trenger, er mer presise spørsmål.
Det er fullt mulig å stille krav til arbeid, språk og lovlydighet uten å mistenkeliggjøre muslimer. Og ingen blir mindre ansvarlig for egne fordommer fordi de selv har innvandret.
