Foto: KI
Det finnes øyeblikk da verden revner, og mennesket plutselig blir synlig uten hud.
Krigen gjør det. Den river språket bort fra makten, flaggene ut av hendene og maskene av ansiktene, til bare instinktet står igjen.
Noen lærer å overleve gjennom hardhet. Noen gjennom stillhet. Noen bøyer seg for styrken, som gress foran en stridsvogn. Andre, mot all logikk, velger fortsatt ømheten.
Kanskje er det derfor vår tid føles så naken nå.
Iran. Israel. USA. Tre navn som beveger seg gjennom nyhetene som metall gjennom kjøtt. Men under geopolitikken finnes noe eldre: menneskets frykt for å miste makt, identitet og retten til å definere fremtiden.
Stormakter taler med kalde ord: sikkerhet, stabilitet, demokrati. Men bak hver formulering puster imperienes urgamle hunger.
Krigen blir marked. Barn blir statistikk. Røyk blir diplomati. Og noen teller profitt mens mødre teller kropper.
Regimets siste beskyttelsesmur
Også regimet lengter etter krigen. Ikke for seierens skyld, men for overlevelsens.
For i krigens skygge kan det kalle enhver protest for forræderi, hvert rop om frihet for fiendens stemme og hvert ungt menneske i gatene for en trussel mot nasjonen.
Krigen blir regimets siste beskyttelsesmur. Et mørke der galgene kan skjules.
Den blir en unnskyldning for å fortsette å kvele sitt eget folk.
Gamle flagg i eksil
I eksilets gater heves gamle flagg, som om friheten kunne arves fra en trone som allerede har falt.
Pahlavi og hans tilhengere sier at Iran skal bli fritt. Men i deres politiske prosjekt blir andre iranske stemmer ofte trykket ned. Blant enkelte av dem vises SAVAK ikke som skam, men som nostalgi.
Og mens bomber faller over Iran, roper noen takk til USA og Israel, som om et land kunne frigjøres ved først å bli såret fra himmelen.
Stillhetens språk
Europa står lenger borte, med hendene i diplomatiets lommer. Her taler man forsiktig.
Ettergiftspolitikken har bare lært seg nye ord. Nå kalles den realisme. Nå kalles den balanse.
Men også stillheten har et språk.
Midt i dette finnes det fortsatt mennesker som velger noe annet. Mennesker som fortsatt tror at solidaritet ikke er naivitet, men motstand.
En tredje vei
Folkets Mojahedin har båret sin kamp gjennom to mørker: først monarkiets jernhånd, deretter presteskapets galger.
De søkte ikke frihet i fremmede bombers lys. De ba ikke krigen om å føde et nytt Iran.
Kanskje er det der mennesket avsløres: ikke når det vinner, men når det nekter å selge sin drøm til frykten, troen eller krigen.
Viktor Frankl så det i leirene: Noen ble ulver, mens andre delte sitt siste brød. Lidelsen skapte ikke moralen. Den blottla den.
Krigen viser hvem som bygger trapper av andre menneskers smerte. Hvem som venner seg til vold, til bomber høres normale ut. Hvem som gjemmer seg bak høflige ord. Og hvem som fortsatt prøver å beskytte noe så skjørt som menneskeverd.
Hva må man drepe i seg selv for selv å få leve?
Paris 20. juni
Nå, mens verden fortsatt skjelver av krigens språk, forbereder titusenvis av iranere i eksil seg på igjen å innta gatene.
Den 20. juni venter arrangørene at over 100 000 mennesker skal samles i Paris under den iranske motstandsbevegelsens faner. Ikke for å hylle krigen. Ikke for å gjenreise sjahens skygge. Og ikke for å redde presteskapets styre.
Men for å si:
Nei til sjahen.
Nei til mullaene.
Nei til krigen.
Og ja til et sekulært og demokratisk Iran.
Demonstrasjonen er også et rop mot henrettelsene i Iran. Et krav om fred, frihet og folkets rett til selv å forme landets fremtid.
Fremtiden skal skrives av iranerne selv
I sentrum står Maryam Rajavis tipunktsplan: frie valg, likestilling mellom kvinner og menn, avskaffelse av dødsstraffen og et Iran bygget på demokrati og sameksistens – ikke frykt.
For Irans fremtid skal ikke skrives av bomber, fremmede hærer eller tilbakevendende konger.
Den skal skrives av menneskene selv.
