Foto: Privat
Vi mennesker elsker å planlegge. Vi lager lister, setter mål og tegner kart over fremtiden. Vi tenker fem år frem i tid og prøver å regne ut hvordan livet skal bli. Planene gir oss en følelse av kontroll, som om tilværelsen blir mer håndterlig når den får plass i kalenderen.
Jeg var en av dem som elsket å planlegge. Ikke bare fordi det var praktisk, men fordi det ga meg glede. Jeg kunne kjenne forventningen krible i magen når jeg planla noe fint. Jeg har alltid vært spontan, men også en som fant ekte glede i å se fremover. Det var en del av hvem jeg var.
Da livet rev kartet i stykker
Så kom livet. Brutalt, uventet og uten forvarsel.
Faren til sønnen min – samboeren min, hverdagen min og fremtiden min – fikk hjertestans og døde. Han var bare 31 år gammel. Ingen sykdom. Ingen varsler. Bare ett øyeblikk som delte livet mitt i et før og et etter.
Jeg sørget ikke bare over mennesket jeg mistet. Jeg sørget også over alle planene. Alt vi skulle gjøre sammen. Alle drømmene vi hadde. Alt vi trodde vi hadde god tid til.
Det var en sorg over et helt liv som forsvant sammen med ham.
Sorgen for to
Den tyngste innsikten kom etter hvert.
Jeg bar ikke bare min egen sorg. Jeg bar også sorgen over det sønnen min hadde mistet.
Han kommer aldri til å spille fotball med faren sin, slik faren gledet seg til. Han får aldri høre stemmen hans si at han er stolt. Han får aldri oppleve den tryggheten som bare en far kan gi.
Han kommer heller aldri til å få vite at faren hans aldri var stoltere enn den dagen han fikk holde ham i armene for første gang.
Det var disse planene som nesten knuste meg mest.
Jeg brukte lang tid på å finne fotfestet igjen. Jeg gikk lange turer. Jeg gråt. Jeg kjente på skuffelsen over alt livet ikke lenger skulle bli.
Etter hvert måtte jeg lære å se fremover igjen – men på en helt annen måte enn før.
Når kroppen husker
Selv i dag kjenner jeg det.
Når noen vil legge planer langt frem i tid, reagerer kroppen før tankene gjør det. Jeg kjenner en uro, nesten som en grøsning.
Ikke fordi jeg ikke ønsker å være med.
Men fordi kroppen husker.
Den husker at planer en gang ble knust. At fremtiden plutselig forsvant. At det gjorde vondt å tro at man visste hva som ventet.
Derfor planlegger jeg lite i dag. Bare det mest nødvendige. Resten får komme når det kommer.
Én ting vet jeg likevel sikkert.
Sønnen min skal få vite hvem faren hans var. Han skal få se bildene, videoene og meldingene. Han skal få høre historiene. Han skal få vite hvor høyt elsket han var, og hvor høyt faren hans elsket oss.
Et spørsmål jeg aldri har likt
Kanskje er det derfor jeg aldri har likt et spørsmål som fortsatt dukker opp på mange jobbintervjuer:
«Hvor ser du deg selv om fem år?»
Allerede som ung syntes jeg spørsmålet var vanskelig.
Etter det jeg har opplevd, føles det nesten absurd.
Hvordan skal jeg kunne vite hvor jeg er om fem år?
Sønnen min er fire og et halvt år gammel. På den korte tiden har livene våre rommet mer enn mange opplever gjennom et helt liv.
Jeg mener arbeidslivet bør slutte å stille dette spørsmålet. Ikke fordi det er galt å ha ambisjoner, men fordi det bygger på en forestilling om at fremtiden kan planlegges og kontrolleres.
For mange mennesker stemmer ikke det.
Og for dem som har opplevd alvorlig sykdom, dødsfall eller andre livskriser, kan spørsmålet oppleves både fremmed og smertefullt.
Hvis jeg får det spørsmålet igjen, vet jeg hva jeg har lyst til å svare:
«Jeg håper jeg lever om fem år.»
Det er mitt viktigste mål.
At jeg lever. At helsen holder. At jeg får være her for barna mine.
Å holde planene litt løsere
Betyr dette at vi skal slutte å drømme?
Nei.
Drømmer gir håp. Planer kan gi retning.
Men kanskje bør vi holde dem litt løsere. Ikke som kontrakter med livet, men som skisser. Kanskje bør vi gi plass til overraskelser, tilfeldigheter og nye muligheter vi ennå ikke kjenner.
Livet vet noen ganger om veier vi ikke hadde forestilt oss.
Samtidig vet det også om tap vi aldri kan forberede oss på.
Det livet vi aldri planla
Det finnes en merkelig dobbelhet i livet.
Det vi aldri planla, kan bli det som gjør aller mest vondt. Men det kan også bli det som gir livet ny mening.
Det uventede kan rive oss i stykker. Samtidig kan det, sakte og nesten umerkelig, bygge oss opp igjen.
Jeg planlegger fortsatt lite. Bare det mest nødvendige. Resten får komme når det kommer.
Ikke fordi jeg har sluttet å håpe.
Men fordi jeg har lært at livet alltid vil overraske oss.
Noen ganger er det livet vi aldri planla, som lærer oss mest om hvem vi er.
