Seyed Yousef Hashemi var 17 år og bodde i Zahedan. Han hadde vokst opp der, slik faren hans hadde gjort. Likevel eksisterte han ikke i Den islamske republikken Irans øyne. Myndighetene nektet å registrere ham, slik de også nekter å registrere titusener av balocher som har levd i regionen i generasjoner. Uten identitetspapirer hadde han ingen rett til skole, helsehjelp eller arbeid. For staten var han ingen.
Så ble han arrestert og deportert til Afghanistan – et land han ikke kom fra.
Da han forsøkte å vende tilbake til Zahedan og familien sin, ble han skutt av militære styrker ved grensen. Kulen traff hjertet. Myndighetene holdt kroppen tilbake i to døgn før den ble utlevert til familien.
I dag er han gravlagt ved siden av sin far i Zahedan.
Seyed Yousef er ikke et symbol. Han var en 17 år gammel gutt som forsøkte å komme hjem. Navnet hans er kjent fordi menneskerettighetsorganisasjoner dokumenterte saken. Uten dem ville ingen visst hvem han var.
Det finnes et spørsmål som hjemsøker enhver analyse av autoritære regimer: Når var det mulig å se utviklingen komme?
For Irans del er svaret ubehagelig konkret. Varslene var synlige for dem som ville se. I en provins langt fra verdens oppmerksomhet utviklet regimet over flere tiår metoder som senere ble brukt langt bredere.
Det stedet heter Balochistan.
Et hierarki få snakker om
Når norske medier omtaler Iran, handler det som regel om atomforhandlinger, hijabprotester eller politiske fanger i Evin-fengselet. Alt dette er viktige temaer. Men det finnes et annet Iran som sjelden nevnes: et Iran der statlig vold ikke er unntaket, men normalen. Der det ikke trengs demonstrasjoner eller regimekritikk for å bli utsatt for overgrep. Der det holder å være den du er, på det stedet du bor.
Balochene er Irans største ikke-persiske sunnimuslimske minoritet og bor hovedsakelig i Balochistan sørøst i landet, en av Irans fattigste regioner. De utgjør anslagsvis fem til åtte prosent av befolkningen, men er grovt overrepresentert blant dem som henrettes og blir drept av sikkerhetsstyrkene.
Undertrykkelsen begynte ikke med Den islamske republikken. Allerede under Pahlavi-regimet ble balochisk identitet betraktet som en trussel mot den persiske nasjonalstaten. Språket ble forbudt i skolen, og kulturen ble aktivt motarbeidet.
Da det islamske regimet tok makten i 1979, overtok det ikke bare statens institusjoner, men også denne politikken. Samtidig fikk diskrimineringen en religiøs dimensjon. Balochene er sunnimuslimer i et sjiamuslimsk teokrati. Regimet endret seg, men synet på balochene som en befolkning som skulle kontrolleres snarere enn anerkjennes, besto.
Laboratoriet for undertrykkelse
I Balochistan utviklet regimet metodene som senere ble brukt andre steder.
Henrettelser for narkotikaforbrytelser, ofte etter tvungne tilståelser og ofte av menn som var arrestert som tenåringer, ble gjennom 2000- og 2010-tallet normalisert som statlig politikk.
Revolusjonsgarden la ut antipersonellminer langs sivile ferdselsveier uten merking eller varsling. Gjetere, bønder og drivstoffbærere mistet livet år etter år. Sivile ble skutt uten forvarsel og stemplet som terrorister i statlige medier, uten uavhengig etterforskning og uten ansvarliggjøring.
For hvert år dette skjedde uten internasjonale reaksjoner, ble praksisen ytterligere befestet.
I februar 2021 – før Mahsa Amini og «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen – åpnet iranske sikkerhetsstyrker ild mot balochiske drivstoffbærere ved grenseovergangen i Saravan. Titalls mennesker ble drept. Regimet kom med sin forklaring, og verdens oppmerksomhet forsvant raskt.
Da protestene spredte seg etter Mahsa Aminis død i 2022, tok regimet i bruk de samme metodene.
- september 2022, den såkalte «Blodige fredagen», skjøt sikkerhetsstyrker mot demonstranter utenfor en moské i Zahedan. Rundt hundre mennesker ble drept på én dag. Reaksjonene internasjonalt var merkbart svakere enn etter drapene i Teheran.
Balochistan var ikke stedet der regimet først ble brutalt. Det var stedet der brutaliteten fikk utvikle seg til normal praksis.
Våren 2026
Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner fortsetter overgrepene.
Qasem Nouri Roudini, 32 år, gift og tobarnsfar fra Zahedan, ble henrettet 4. mai 2026 i Dastgerd-fengselet i Isfahan. Irans høyesterett hadde opphevet dødsdommen hans to ganger. Likevel ble henrettelsen gjennomført uten offentlig kunngjøring.
17 år gamle Amran Siyahani og hans 18 år gamle bror Ali beitet husdyr nær landsbyen Bunser da Revolusjonsgarden åpnet ild uten forvarsel. Amran døde momentant etter to skudd i brystet. Ali ble liggende i flere timer uten medisinsk hjelp og døde senere på vei til sykehus.
Belal Hout, 24 år, og brødrene Abubakr og Sanaollah Pirasteh kjørte gjennom landsbyen Sand Hamzeh da sikkerhetsstyrker åpnet ild mot bilen deres. Etter at bilen veltet, skal en av de sårede ha blitt drept med et siste skudd.
Samtidig har over 200 familier i Bahukalat vært uten drikkevann i flere måneder, mens vann fra den lokale demningen ledes til selskaper eid av aktører utenfra regionen. I Iranshahr mangler kreftpasienter tilgang til nødvendig behandling fordi sykehuset ikke har spesialistlege. Titusener lever fortsatt uten identitetspapirer, slik Seyed Yousef gjorde.
Dette er ikke en unntakstilstand. For mange er det hverdagen.
Hva har dette med Norge å gjøre?
Iran er ikke et fraværende tema i norsk utenrikspolitikk. Atomavtalen, sanksjonene og menneskerettighetssituasjonen diskuteres jevnlig.
Likevel er Balochistan nærmest fraværende i disse samtalene. Regionen omtales sjelden og behandles ofte som et internt iransk anliggende.
Det er en kostbar stillhet.
Norge profilerer seg internasjonalt som en forkjemper for menneskerettigheter og rettsstat. Når en stat henretter personer etter at høyesterett har opphevet dommene, skyter tenåringer ved grensen, holder lik tilbake og nekter en hel befolkningsgruppe juridisk identitet, bør det møtes med konkrete spørsmål – ikke bare generelle formuleringer om menneskerettigheter.
Ingen forventer at Norge skal løse Irans minoritetsproblemer. Men Norge kan bruke den stemmen landet allerede har.
Balochistan bør nevnes eksplisitt i menneskerettighetsdialogen med Iran. Norge bør støtte internasjonale krav om gransking av henrettelser der balocher er sterkt overrepresentert, og anerkjenne at systematisk nektelse av identitetsdokumenter til en hel befolkningsgruppe er et alvorlig menneskerettighetsbrudd.
Varslene ingen lyttet til
Det regimet øvde på i Balochistan, er de samme metodene som senere ble brukt mot titusener av demonstranter under de landsomfattende protestene.
Balochistan var ikke en isolert tragedie. Det var et varsel.
Seyed Yousef Hashemi ligger gravlagt ved siden av sin far i Zahedan. Han var 17 år. Han hadde ingen papirer, ingen rettigheter og ingen plass i statens registre. Regimet sørget for det.
Han ble deportert til et land han ikke kom fra. Da han forsøkte å vende hjem, ble han skutt. Familien måtte vente to døgn før de fikk utlevert kroppen.
Regimet som nektet å anerkjenne at han eksisterte, visste godt hvem han var da det drepte ham.
Norge vet det nå også.
Spørsmålet er hva Norge gjør med det.
