Foto: Wikimedia Commons
Nok en gang har islamistisk ekstremisme brakt frykt og hat til et sted der mennesker hadde samlet seg for å feire kjærlighet, likhet og retten til å leve fritt.
Angrepet under Pride-feiringen i Berlin er ikke bare en tragedie for Tyskland. Det angår hele Europa. En kvinne ble drept og 29 mennesker skadet da en varebil ble kjørt inn i en folkemengde under Christopher Street Day 25. juli. Tyske myndigheter omtaler hendelsen som et mistenkt islamistisk terrorangrep.
Nok en gang ble skeive mennesker og deres støttespillere angrepet mens de var synlige og nektet å gjemme seg.
Smerten vekker minner fra Oslo
Som en som opplevde tiden etter terrorangrepet i Oslo 25. juni 2022, klarer jeg ikke å se på det som skjedde i Berlin uten å se smertefulle paralleller. Sjokket, frykten og følelsen av at et sted bygget på frihet plutselig var blitt krenket, er noe mange av oss i Norge kjenner altfor godt.
De siste årene har vi vært vitne til angrep mot det skeive miljøet, brenning av Pride-flagg, økende homofobi og gjentatte diskusjoner om hvorvidt Pride i det hele tatt bør eksistere. Dette er ikke bare enkeltstående hendelser. De minner oss om at åpenhet, likhet og frihet ikke kan tas for gitt, selv i samfunn som oppfatter seg som trygge og demokratiske.
Når vold som dette skjer, må vi våge å stille de vanskelige spørsmålene: Hvorfor skjedde dette? Hvilken ideologi inspirerte angrepet? Hva kan vi gjøre for å hindre at det skjer igjen?
Ekstremismen må omtales ærlig
Vi har all rett til å diskutere radikale læresetninger og ekstremistiske ideologier som får mennesker til å begå terrorhandlinger. Vi har rett til å kreve ærlige svar, og vi må kunne forvente at myndigheter og institusjoner beskytter de demokratiske verdiene samfunnet vårt er bygget på.
Å late som om islamistisk ekstremisme ikke finnes, beskytter ingen. Å nekte å sette navn på ideologien gjør heller ikke skeive mennesker tryggere.
Men de samme demokratiske verdiene krever også at vi ikke gjør et terrorangrep til en anledning for å rette hat mot en hel gruppe mennesker.
Dersom frykten får oss til å svikte prinsippene våre og vende oss mot hverandre, har terroristen oppnådd nettopp det han ønsket.
Norge har vært gjennom dette før
Etter angrepet i Oslo 25. juni gjorde Oslo Pride og FRI samhold og solidaritet til en sentral del av sin offentlige respons. De fordømte både volden og den ekstremistiske ideologien bak den, samtidig som de minnet oss om at vi fortsatt er ett samfunn og ett land. Hatet måtte møtes i fellesskap.
Dagen etter angrepet gikk tusenvis av mennesker sammen til London Pub og la ned blomster. I september marsjerte vi igjen i solidaritet med ofrene etter 25. juni. Året etter feiret vi Pride på nytt.
Vi nektet å forsvinne og lot ikke terroren definere oss.
Ja, vi kan – og må – ha en ærlig diskusjon om radikal islamistisk ekstremisme. Den har ingen plass i Europa. Den står i direkte motsetning til friheten, likheten og de demokratiske verdiene vi må beskytte.
Samtidig må vi huske at terroristen 25. juni ikke skilte mellom skeive, kristne, muslimer, ateister eller andre. Kulene spurte ikke hva noen trodde på. Terror rammer langt flere enn sine umiddelbare ofre. Den rammer hele samfunnet.
Solidaritet må være svaret
Derfor må svaret vårt nok en gang være solidaritet. Vi må stå sammen og vise at frykten aldri skal bli sterkere enn vårt felles forsvar for frihet, likhet og menneskeverd.
Vi kan stå imot islamistisk ekstremisme uten å vende oss mot muslimer. Vi kan bekjempe høyreekstremisme uten å behandle alle på den politiske høyresiden som terrorister. Vi kan motarbeide homofobi, antisemittisme, rasisme og alle andre former for hat uten å svikte verdiene vi hevder å forsvare.
Dan Bjørke, leder for Oslo Pride, skrev etter angrepet i Berlin:
«Men husk på, selv om det er vanskelig på en dag som dette, at de absolutt fleste i Norge ønsker seg et samfunn der alle kan leve trygge og frie liv. Et samfunn der alle kan føle at de hører til. Det er lett å glemme, men majoriteten er med oss, de står sammen med oss.»
Ordene minner oss om at vi, selv i sorgens øyeblikk, ikke må miste av syne det samfunnet det store flertallet fortsatt tror på: et samfunn der alle kan leve trygt og fritt og vite at de hører til.
Berlin sørger nå, slik Oslo sørget etter 25. juni. Ofrene fortjener mer enn våre kondolanser. De fortjener et samfunn som er villig til å konfrontere voldelig ekstremisme ærlig, uten å gi avkall på verdiene ekstremistene forsøker å ødelegge.
Det er slik demokratiet består, og det er slik terroren mislykkes.
Mine tanker går til ofrene, deres familier og alle som har fått livet sitt forandret for alltid av angrepet i Berlin.
