Hjem Meninger Ytringer Da jeg hadde mistet alt, trengte jeg å bli sett som et...

Da jeg hadde mistet alt, trengte jeg å bli sett som et menneske

– Jeg kom til Norge som ung jente, alene og rett fra krigen i Syria. Det jeg trengte mest, var trygghet og å bli sett som et menneske, skriver Rim Alatasi i dette innlegget.
Foto: Privat
I elleve år har jeg vært stille om møtet med Norge som ung flyktning. Først gjennom traumebehandling forsto jeg hvorfor minnene fortsatt satt så dypt.
I elleve år har jeg vært stille om møtet med Norge som ung flyktning. Først gjennom traumebehandling forsto jeg hvorfor minnene fortsatt satt så dypt.

Jeg har vært stille i elleve år. Ikke fordi opplevelsene mine ikke gjorde vondt, men fordi jeg lenge følte at jeg ikke hadde rett til å si noe. Jeg var redd for at noen skulle tenke: «Du var flyktning. Hva hadde du egentlig forventet?»

Jeg forventet ikke luksus. Jeg forventet trygghet, respekt og å bli behandlet som et menneske.

Alene etter krigen

Jeg kom til Norge som ung jente, alene og rett fra krigen i Syria. Jeg kunne ikke språket, kjente ikke systemet og var fullstendig avhengig av menneskene rundt meg.

På asylmottaket var vi avhengige av andre for nesten alt. Informasjon ble en form for makt. Vi ventet på at noen skulle komme tilbake fra Oslo og fortelle oss hva som skjedde med asylsakene våre. Vi fikk 245 kroner hver fjortende dag og delte det lille vi hadde.

Det var først mange år senere, gjennom traumebehandling, at jeg forsto hvorfor minnene fortsatt satt så dypt. Det jeg trengte mest av alt den gangen, var å kjenne at jeg endelig var trygg.

Sårbarheten vekket minnene

I dag arbeider jeg med mennesker i sårbare situasjoner. Jeg ser hvordan selv personer som er født og oppvokst i Norge, kan føle seg redde og maktesløse når de blir syke og avhengige av andre. Da tenker jeg på den unge jenta jeg selv var.

Hvis sykdom kan gjøre et menneske så sårbart, hvordan er det da å komme alene til et nytt land etter krig – uten språk, nettverk eller kontroll over sitt eget liv?

Disse erfaringene har fått meg til å tenke mye på makt. Makt handler ikke bare om store beslutninger, lover og systemer. Den viser seg også i de små møtene mellom mennesker: i måten vi snakker til hverandre på, om vi deler informasjon, og om vi ser mennesket bak situasjonen.

Den som har makt, kan skape trygghet. Men den samme makten kan også skape utrygghet.

Hun var først og fremst et menneske

For en tid siden hjalp jeg en eldre kvinne som gikk på krykker i Sandvika. Etterpå spurte sønnen min hvorfor jeg hadde hjulpet henne, selv etter at jeg oppdaget at hun var ruset.

Jeg svarte at det ikke spilte noen rolle. I det øyeblikket hun trengte hjelp, var hun først og fremst et menneske.

Kanskje reagerte jeg slik fordi jeg vet hvordan det føles å være helt avhengig av andres hjelp. Når man selv har håpet at noen skal se mennesket bak omstendighetene, blir det vanskelig å gå forbi når andre trenger støtte.

Norge er hjemmet mitt

Jeg skriver ikke dette fordi jeg er sint på Norge. Norge er hjemmet mitt. Familien min og jeg er norske statsborgere. Vi arbeider, betaler skatt og bidrar til samfunnet.

Jeg skriver fordi jeg tror vi kan bli enda bedre. Ingen forventer et perfekt asylsystem, men alle mennesker har krav på å bli møtt med verdighet. Det gjelder også mennesker som kommer hit som flyktninger – redde, traumatiserte og helt avhengige av at andre bruker makten sin på en måte som skaper trygghet.

Trygghet, respekt og verdighet er ikke luksus. Det er det minste et menneske bør kunne forvente.