Når faglig autoritet blir et våpen mot sårbare mennesker

En utdanning skal gjøre profesjonsutøvere bedre rustet til å hjelpe. Men når titler, autorisasjoner og trusler brukes for å vinne uenigheter, kan møtet med systemet bli en ny belastning for dem som allerede står i en sårbar situasjon.

Det finnes en urovekkende refleks i deler av helse- og velferdssystemet. Når argumentene svikter, dialogen stopper eller uenigheten blir ubehagelig, viser enkelte til sin profesjonelle status som om den skulle avgjøre hvem som har rett: «Jeg har helsepersonellnummer. Jeg kan anmelde deg.»

En tittel gir imidlertid ingen moralsk overhøyhet. En bachelorgrad fører ikke automatisk til empati, god dømmekraft eller evne til å møte andre med respekt. Utdanning skal gi kunnskap og kompetanse, men den kan aldri erstatte grunnleggende menneskelighet.

Det er særlig alvorlig når slike maktmarkeringer oppstår i støttegrupper for pårørende. Arenaer som skal handle om støtte, erfaringsutveksling og muligheten til å bli hørt, kan i stedet preges av konflikter, trusler og profesjonell autoritetsbruk. Når yrkesstatus brukes for å sette andre på plass, undergraves hele hensikten med fellesskapet.

Utdanning gir kunnskap – ikke folkeskikk

Du kan ha bachelorgrad, tittel og autorisasjon og likevel mangle evnen til å møte mennesker på en respektfull måte. Utdanning gir faglig kompetanse, men ikke nødvendigvis ydmykhet, relasjonsforståelse eller evnen til å håndtere uenighet uten å ty til trusler.

Et helsepersonellnummer er ikke et «jeg vinner»-kort, et maktsymbol eller et argument. Gode argumenter står på egne bein. De trenger ikke paragrafer, profesjonstitler eller antydninger om represalier for å ha tyngde.

En autorisasjon skal være en garanti for ansvarlighet – ikke et middel til å skremme andre til taushet.

Et systemproblem – ikke bare enkelthendelser

For meg handler dette ikke om én episode. Jeg har sett lignende maktbruk i møter med blant annet Nav, helsevesenet og barnevernet helt siden jeg var barn. Jeg har møtt voksne som brukte titler, utdanning og posisjon til å presse barn til å snakke eller til å ramse opp konsekvenser de knapt forklarte. Altfor ofte møtte de dokumentene før de møtte mennesket.

Jeg husker mennesker som ikke virket interessert i å bli kjent med meg. De hadde lest en perm og mente at det var tilstrekkelig. Hvem jeg var, var tilsynelatende allerede bestemt før jeg fikk fortelle med egne ord. Andres beskrivelser ble brukt som sannheter, mens utdanningen fungerte mer som et skjold enn som et redskap for å forstå.

Slike erfaringer har lært meg hvor sårbart et menneske kan bli når systemets virkelighetsbeskrivelse veier tyngre enn personens egen stemme. Når fagpersoner ikke er bevisste på makten de forvalter, kan profesjonell autoritet oppleves som en mur det nesten er umulig å komme gjennom.

Jeg lærte tidlig å utfordre systemet

Allerede som barn utfordret jeg voksne som skulle kunne jobben sin. Jeg opplevde tidlig at systemet først og fremst beskyttet seg selv, og at hensynet til rutiner, omdømme og faglig prestisje kunne få større plass enn spørsmålet om hva som faktisk var riktig for barnet foran dem.

Jeg har også opplevd voksne som forsøkte å få meg til å tie, og som brukte sin posisjon for å få meg til å gi opp, slutte å stille spørsmål eller la være å kreve rettferdig behandling. Men taushet har aldri vært løsningen for meg.

Mennesker som velger et yrke der de møter barn, familier og andre i sårbare situasjoner, har et særlig ansvar. Utdanningen må brukes til å se og forstå mennesket foran dem – ikke til å gjøre vedkommende til en motpart.

Makt uten relasjonskompetanse kan skade

Profesjonsutdanningene må gi større plass til etikk, maktforståelse og relasjonskompetanse. Fagkunnskap er avgjørende, men den er ikke tilstrekkelig når arbeidet innebærer å møte mennesker som er redde, avhengige av hjelp eller står i en livskrise.

Hva skjer når enkelte får graden, tittelen og autoriteten, men mister evnen til å lytte? Hvorfor blir noen mer opptatt av å forsvare sin posisjon enn av å forstå mennesket de møter? Dette kan ikke bare forklares med enkeltpersoners væremåte. Det handler også om utdanning, arbeidskultur, ledelse og systemer som ikke alltid korrigerer uheldig maktbruk.

Makt uten ydmykhet og relasjonskompetanse kan gjøre hjelpen til en ny belastning.

Derfor må arbeidsplasser og utdanningsinstitusjoner stille tydeligere krav til hvordan profesjonell makt brukes. Det må være mulig å kritisere en tjeneste eller være uenig med en fagperson uten å bli møtt med mistenkeliggjøring, trusler eller forsøk på å bringe en til taushet.

Jeg står på de pårørendes side

Jeg vet hvilken side jeg står på: sammen med de pårørende. De står i krevende situasjoner hver eneste dag, lever med konsekvensene av systemets beslutninger og kjenner ofte behovene til sine nærmeste bedre enn noen andre. De fortjener å bli lyttet til, også når de stiller vanskelige spørsmål eller utfordrer faglige vurderinger.

Titler og store ord forandrer ikke dette. Jeg står fortsatt sammen med Pårørende i Front og med alle som kjemper for å bli sett, hørt og behandlet med respekt.

Det handler om hvordan makten brukes

Til syvende og sist handler dette ikke om å være imot utdanning, faglighet eller autorisasjoner. Tvert imot trenger vi dyktige og kunnskapsrike fagpersoner. Men profesjonell status må aldri bli et frikort til å behandle mennesker dårlig eller et våpen som brukes når noen protesterer.

Vi må slutte å akseptere at profesjonelle roller misbrukes. Vi må stille større krav til dem som møter mennesker i sårbare situasjoner, og profesjonsutdanningene må behandle relasjonskompetanse og maktforståelse som sentrale deler av fagligheten.

For en tittel hjelper ingen dersom den som bærer den, ikke klarer å møte andre som medmennesker.