Hvem eier Irans framtid?

Debatten om Irans framtid blir ofte redusert til en kamp mellom personer og politiske leirer. En demokratisk samtale bør i stedet handle om hvilke krav som skal stilles til alle som ønsker å representere det iranske folket.

Debatten om Irans politiske framtid blir raskt personlig. Kritiserer man en politisk aktør, blir man lett beskyldt for å være motstander. Forsvarer man et bestemt standpunkt, blir man fort plassert i en politisk leir. Nettopp denne formen for debatt bør vi forsøke å komme ut av.

Dette innlegget er verken skrevet for å forsvare én politisk gruppering eller for å angripe en annen. Målet er heller ikke å kåre en vinner blant de ulike politiske fraksjonene, men å åpne for en mer substansiell samtale om hvilke kriterier vi bør bruke når vi vurderer aktører som ønsker å spille en rolle i Irans framtid.

Utgangspunktet er to innlegg som nylig er publisert i Utrop, samt Reuters’ gransking av og intervju med Reza Pahlavi. Men spørsmålet er større enn Pahlavi: Hva skal til for at en politisk aktør kan hevde å representere det iranske folket?

Popularitet er ikke det samme som legitimitet

I debatten om Pahlavi blandes fire forskjellige begreper ofte sammen: popularitet, representasjon, organisering og demokratisk legitimitet. De henger sammen, men betyr ikke det samme.

En person kan være populær uten å ha en landsomfattende politisk organisasjon. En organisasjon kan være godt strukturert uten å ha bred folkelig støtte. En person kan også ha betydelig støtte i befolkningen uten å ha blitt valgt til å styre landet.

Det er derfor ikke tilstrekkelig å hevde at en person har mandat til å styre fordi vedkommende er populær. Men det er heller ikke riktig å avvise en persons politiske betydning utelukkende fordi vedkommende ikke er valgt. Begge påstandene forenkler virkeligheten.

Popularitet er politisk kapital. Men popularitet alene er ikke demokratisk legitimitet.

Reuters stiller viktige spørsmål

Reuters’ gransking, Regime change? Inside Reza Pahlavi’s faltering bid to lead Iran, undersøker blant annet Pahlavis forsøk på å samle den iranske opposisjonen. Den ser også på organiseringen rundt ham og forholdet mellom hans internasjonale synlighet og den politiske infrastrukturen han har til rådighet.

Reuters intervjuet mer enn 50 personer, blant dem åtte nåværende og tidligere medarbeidere av Pahlavi. Nyhetsbyrået gjennomgikk i tillegg juridiske dokumenter, videoer, bilder og materiale fra sosiale medier.

Dette er relevante undersøkelser. Dersom en politisk aktør ønsker å spille en sentral rolle i en overgang fra autoritært styre til demokrati, er det legitimt å spørre hvem som organiserer virksomheten og tar beslutningene, hvordan den finansieres, hvem bevegelsen representerer, og hvordan interne konflikter håndteres.

Ikke minst må det være mulig å spørre om det finnes en organisasjon som faktisk kan fungere som en bred politisk koalisjon dersom en overgang skulle finne sted. Å stille spørsmål om makt er ikke et angrep på demokratiet, men en nødvendig del av det.

Manglende bekreftelse er ikke et motbevis

Samtidig bør Reuters’ funn leses metodisk og med nødvendig varsomhet. Pahlavi sier at han kommuniserer med ledere og representanter for mer enn tusen grupper innen blant annet arbeidsliv, akademia, religion og etniske organisasjoner. Reuters skriver at nyhetsbyrået ikke uavhengig kunne bekrefte hvor mange grupper inne i Iran som faktisk samarbeider med ham.

Det er en viktig opplysning. Men det er forskjell på å fastslå at noe ikke kunne bekreftes uavhengig, og å konkludere med at det ikke eksisterer. Det første sier noe om hvilke bevis som er tilgjengelige. Det andre er en langt sterkere påstand.

En seriøs politisk debatt forutsetter at vi er presise, også når konklusjonen ikke passer med vårt eget politiske syn.

Fravær av dokumentasjon er ikke automatisk dokumentasjon på fravær.

Pahlavis eget svar må også med

En rettferdig analyse kan ikke bare gjengi kritikken av Pahlavi. Reuters intervjuet ham i Paris, der han beskrev sin rolle som et bidrag til en overgang til et demokratisk system, ikke som selve målet for det politiske prosjektet. Han understreket også at det er det iranske folket som skal avgjøre landets framtid.

Dette bør tas på alvor. Samtidig må vi skille mellom en politisk erklæring og en institusjonell garanti. Når en politiker sier at målet er demokrati, er det legitimt å spørre hvilke mekanismer som skal sikre at makten faktisk overføres til folket.

Hva skjer dersom folket velger en annen politisk retning? Hvem skal bestemme sammensetningen av en eventuell overgangsregjering, og hvor lenge skal den sitte? Hvordan skal frie valg sikres?

Slike spørsmål er ikke uttrykk for personlig mistillit. De handler om institusjonsbygging og om å forhindre at midlertidig makt blir permanent.

Den samme målestokken må gjelde alle

Delaram Dashti skrev nylig i Utrop at Pahlavis synlighet i vestlige medier ikke nødvendigvis betyr at han har demokratisk forankring i Iran. Hun rettet særlig oppmerksomheten mot organisering, representasjon og evnen til å samle en splittet opposisjon.

Feri Gaulin svarte med et innlegg der hun kritiserte deler av Dashtis framstilling. Gaulin argumenterte for at også Pahlavis kritikere må vurderes etter de samme kravene til dokumentasjon og redelighet.

Jeg mener begge innleggene har noe viktig å bidra med. Dashti har rett i at mediesynlighet ikke kan erstatte demokratisk representasjon. Gaulin har samtidig et viktig poeng når hun minner om at kritikk av Pahlavi ikke automatisk blir sann bare fordi det er kritikk.

Kanskje bør vi derfor gå ett skritt videre. I stedet for bare å spørre hvem av dem som har rett, bør vi spørre hvilke kriterier vi bruker når vi vurderer argumentene deres. Det er etter mitt syn en mer demokratisk måte å føre debatten på.

Dersom vi krever økonomisk åpenhet fra Pahlavi, bør vi kreve det samme av andre politiske aktører. Dersom vi spør om hans forbindelser til utenlandske regjeringer, må vi stille tilsvarende spørsmål til andre opposisjonsgrupper. Hvis organisering er et kriterium når vi vurderer Pahlavi, må det også være et kriterium når vi vurderer motstanderne hans. Trakassering må fordømmes etter den samme målestokken, uansett hvilken politisk leir den kommer fra.

Demokratiske prinsipper mister sin verdi dersom de bare brukes mot politiske motstandere.

Overgangsperioden er den virkelige testen

Debatten om hvem som skal lede Iran etter dagens regime, handler ofte om hvem som er mest populær. Etter mitt syn er et annet spørsmål viktigere: Hva skal skje mellom regimets fall og det første frie valget?

Det er i overgangsperioden at faren for maktkonsentrasjon kan være særlig stor. En overgangsordning bør derfor ha et klart og begrenset mandat, en tydelig tidsramme, institusjonell kontroll og klare regler for gjennomføringen av valg.

Det må også finnes garantier for fri presse, politisk organisering og uavhengige domstoler. Overgangsmyndighetene må ikke kunne bruke statens ressurser til å sikre seg selv permanent makt.

Dette gjelder uansett hvem som leder overgangen. Det gjelder Pahlavi, republikanere, venstreorienterte, religiøse og sekulære grupper. De samme reglene må gjelde for alle.

Ingen kan representere hele Iran

Iran er ikke et homogent politisk samfunn. Selv blant motstandere av Den islamske republikken finnes det store forskjeller i synet på monarki, republikk, religion, sekularisme, økonomi, minoritetsrettigheter, sentralisering og utenrikspolitikk.

Det er derfor urealistisk å tro at én person eller én politisk bevegelse på forhånd kan representere hele Iran. Selv en svært populær politiker må akseptere at andre har rett til å konkurrere om makten.

Demokrati betyr ikke bare at flertallet får bestemme. Det innebærer også at mindretallet har rett til å eksistere, organisere seg, kritisere flertallet og forsøke å vinne det neste valget.

Monarkister må ha rett til å delta. Republikanere må ha rett til å delta. Sekulære og religiøse demokrater må ha rett til å delta. Etniske og regionale grupper må kunne organisere seg og fremme sine krav. Alle må kunne kritisere hverandre uten å bli stemplet som fiender av Iran.

Demokrati er også evnen til å tape

Til slutt finnes det kanskje én test som er viktigere enn alle meningsmålinger: Hva skjer dersom folket stemmer på noen andre?

Hvis et fritt valg gir flertall til en politisk kraft som ikke støtter Pahlavi, må han og hans tilhengere akseptere resultatet. Men det samme må gjelde motstanderne hans. Hvis en republikansk bevegelse vinner, må monarkister akseptere det. Dersom en annen politisk koalisjon får flertall, må de øvrige aktørene respektere resultatet.

Demokrati er ikke bare retten til å vinne. Det er også evnen til å tape uten å ødelegge spillereglene.

Kanskje bør vi begynne med oss selv

Det er lett å kreve demokratiske verdier av andre. Det er vanskeligere å praktisere dem overfor mennesker vi er politisk uenige med.

Kan vi kritisere en politiker vi selv støtter? Kan vi innrømme at en motstander har et godt argument? Kan vi skille mellom en persons politiske identitet og kvaliteten på argumentet? Kan vi endre mening når nye fakta kommer, og bruke den samme målestokken på våre egne som på motstanderne?

Dersom svaret er nei, står vi overfor et problem som er større enn spørsmålet om hvem som skal lede Iran.

Hvem eier da Irans framtid? Ikke Reuters eller vestlige medier. Ikke utenlandske regjeringer. Ikke Pahlavi eller motstanderne hans. Heller ikke noen annen politisk gruppe som allerede nå hevder å vite hva hele det iranske folket vil.

Det iranske folket må eie beslutningen om Irans framtid. Dersom vi virkelig mener det, må vi også akseptere konsekvensene. Diskusjonen som nå har oppstått i Utrop, bør derfor brukes til mer enn enda en runde mellom stemmer som er for eller imot Pahlavi.

Den bør brukes til å stille et viktigere spørsmål: Hvilke demokratiske spilleregler er vi villige til å akseptere, også når de ikke gir oss det resultatet vi selv ønsker?

Den virkelige prøven på en demokratisk kultur begynner kanskje nettopp der. Demokratiet begynner ikke først den dagen iranerne går til valgurnene. Det begynner den dagen vi aksepterer at ingen person, familie, gruppe eller bevegelse eier Irans framtid.

Framtiden tilhører hele Irans befolkning – og særlig dem som bor i Iran.