Hvem er vi uten titlene våre?

Som forfatter og mor blir jeg omtalt som ung. Som student kan jeg plutselig være «gammel». Det har fått meg til å tenke over hvor mye ordene vi bruker om hverandre, egentlig forteller.

Hvis du skulle presentere deg selv uten å nevne nasjonalitet, alder, yrke, utdanning, familierolle eller noen av titlene dine – hva ville du sagt? Jeg prøvde å stille meg selv dette spørsmålet. Det var vanskeligere enn jeg trodde.

Vi lærer tidlig å presentere oss gjennom ord som gjør det enkelt for andre å plassere oss. Jeg er mor. Student. Forfatter. Flyktning. Norsk. Syrisk. 33 år. Alt dette forteller noe sant om meg. Men ingen av ordene forteller hele historien. Likevel kan det være overraskende vanskelig å legge dem fra seg.

En tittel som forklarte mye

Jeg kom til Norge som flyktning. Den tittelen har fulgt meg lenge, og jeg skammer meg ikke over den. Jeg skammer meg heller ikke over språket mitt, over at jeg noen ganger må lete etter et norsk ord, eller over at veien min har tatt lengre tid enn andres.

Flukten forklarer mye: hvorfor jeg måtte begynne på nytt, hvorfor jeg måtte lære et nytt språk som voksen, og hvorfor utdanning og andre mål har tatt tid. Men reisen er over.

I dag er jeg sykepleierstudent. Når jeg sitter i forelesningssalen, gir tittelen «flyktning» meg ingen ekstra studiepoeng. Den fritar meg ikke fra anatomi og gir meg heller ingen ekstra poeng på eksamen. Der er jeg student.

Det betyr ikke at jeg har lagt historien min bak meg. Den er fortsatt min. Jeg bruker erfaringene mine når jeg skriver, møter mennesker og engasjerer meg i saker som betyr noe for meg. Men jeg trenger ikke bruke historien som en forklaring på alt jeg gjør – eller ikke gjør.

Ung som mor, «gammel» som student

Jeg er 33 år, snart 34. Det er interessant hvor forskjellig det tallet kan oppfattes, avhengig av hvilken tittel man setter ved siden av det. Som forfatter og mor til en 11-åring kan jeg få høre at jeg er ung. Som student kan det samme tallet plutselig gjøre meg «gammel».

«Jeg ble ikke eldre på veien fra skrivebordet til forelesningssalen. Det var bare tittelen som forandret seg.»

Det fikk meg til å tenke på hvor ofte vi gjør dette med mennesker. Ung. Gammel. Mor. Student. Innvandrer. Flyktning. Forfatter. Offer. Overlever. Vellykket. Mislykket.

Ordene hjelper oss å forstå hverandre raskt. Men kanskje begynner problemet når en beskrivelse går fra å fortelle noe om oss til å definere hele mennesket.

Noen titler beskytter oss

Kanskje er det derfor det ikke alltid er lett å gi slipp på titlene. De begrenser oss ikke bare. Noen ganger beskytter de oss også. En tittel kan forklare hvorfor noe ble vanskelig, hvorfor vi ikke kom lenger, hvorfor vi ikke prøvde, eller hvorfor vi ble såret.

Til og med positive titler kan bli et skjold: Den sterke. Den flinke. Den som aldri gir opp. Den som alltid klarer seg.

Jeg trodde lenge at styrke betydde å bære alt samtidig og fortsatt stå. At man først fortjente en pause etter å ha gjort en tung nok jobb. Selv i dag synes jeg det kan være vanskelig å bare sitte og se på TV. Jeg føler gjerne at jeg må gjøre noe samtidig.

Etter hvert forsto jeg at jeg ikke trenger å løpe hele tiden. Det finnes mange konkurranser rundt oss som aldri var ment å være våre. Vi ser andre komme frem og begynner å tro at vi selv er forsinket. Vi må rekke noe. Prestere noe. Bli noe.

Jeg har brukt mye tid på å vente på å nå målet. Nå prøver jeg heller å leve på veien dit. Jeg ser rundt meg, stopper ved fine steder, lytter til musikk og prøver noe nytt. Jeg skriver om noe jeg bryr meg om, og hjelper noen når jeg kan.

Kanskje når jeg ikke alle målene mine. Det gjør ikke veien bortkastet.

Friheten til å være mer

Jeg tror ikke frihet betyr at vi skal fornekte bakgrunnen vår. Jeg er fortsatt mor, student og forfatter. Jeg kom til Norge som flyktning, og jeg er fortsatt 33 år. Alt dette er sant. Men sannheten om et menneske er større enn summen av titlene vi setter foran navnet.

Jeg vil ikke lykkes til tross for at jeg er flyktning. Jeg vil heller ikke mislykkes fordi jeg er det. Jeg vil få lov til å lykkes og mislykkes som meg.

Jeg skammer meg ikke over språket mitt eller reisen min. Hvis noen bruker dem som en grunn til å plassere meg innenfor en bestemt ramme, trenger ikke jeg å bli boende i den. Uansett hvilken tittel som står foran navnet mitt, er jeg fortsatt den samme.

Jeg skriver fordi jeg liker å skrive. Jeg blander meg inn når jeg ser mennesker som ikke blir hørt. Jeg prøver nye ting fordi jeg er nysgjerrig. Jeg kan mislykkes, ombestemme meg, begynne på nytt og fortsette.

Jeg studerer på norsk, tenker på arabisk, synger på engelsk og lever som et menneske.

«Jeg kan bære alle titlene mine uten å la én av dem bære hele meg.»

Kanskje er det dette frihet betyr for meg. Titlene kan fortelle noe om meg, men de får ikke fortelle hele historien.

Og hvis alle titlene dine forsvant i morgen – nasjonaliteten, yrket, alderen, utdanningen og rollene du har i andres liv: Hva ville du fortsatt ønske at mennesker visste om deg?