- Kulturminister etterlater ingen minnesmerker - 10.06.2009
- Tamilene er klare for demokrati - 11.05.2009
- Derfor har Norge et ansvar - 05.05.2009
Hva skal til for å få de ulike gruppene til å endre holdning? Spørsmålet er aktualisert på nytt som følge av debatten om homofile muslimer og hvilke metoder man skal velge for å bekjempe de som undertrykker.
Organisasjonen for homofile innvandrere, Skeiv Verden, er i startgropa og har kommet i søkelyset etter at styremedlem Kaltham Alexander Lie trakk seg fra organisasjonen på grunn av det han mener er manglende religionskritikk. Skeiv Verden er tilsynelatende skeptisk til konfrontasjon som metode for å endre de negative holdningene mot homofile. Også Sara Azmeh Rasmussen er kritisk til Skeiv Verdens veivalg. ”Jeg er ikke imot dialog, men mener det må finnes et minimum av enighet før man kan snakke om en meningsfull og nyttig dialog. Vi er ikke der ennå, ” skriver hun i et innlegg i Utrop.
Islamsk Råd Norge har ennå ikke tatt stilling til om de er for eller imot dødsstraff for homofile. Rådet venter fortsatt på svar fra det europeiske fatwarådet. Hvordan skal man ha dialog med en organisasjon som ikke har tatt stilling til om de står for å ta livet av deg eller ikke?
I et innlegg i Utrop snakker statssekretær Kjell Erik Øie (Ap) i Barne- og likestillingsdepartementet om konfronterende dialog. I kronikken stiller han følgende spørsmål: ”Hadde alle disse undertrykte – arbeiderne, kvinnene, afro-amerikanerne, lesbene og homsene – fått de rettighetene de nyter i dag hvis kun dialoglinjen var blitt fulgt?”
Religionskritikk er ofte kritikk av patriarkalske verdier som kjennetegner enkelte innvandrerkulturer, og er derfor nødvendig. Noen kan oppleve dette som provokasjon eller til og med at deres religion blir tråkket på. Det er derfor umulig å unngå å såre grupper og individer i en saklige debatter om religion. Alt må kunne diskuteres, snakkes om og settes på dagsorden.
Da debatten rundt tvangsekteskap ble satt på dagsorden rundt 2002 var Shabana Rehman en av de som provoserte pakistanere og troende muslimer med kritiske uttalelser og innlegg. Hun gikk langt i sin kritikk av det hun mente var ukultur, patriarkalske strukturer og intoleranse. Denne provokasjonen førte til at innvandrerorganisasjonene i større grad kom på banen mot tvangsekteskap, men på sine egne premisser. Uten provokasjon ville vi kanskje ikke ha kommet så langt. Debatten fortsetter den dag i dag. Det er de som går mot strømmen som har bidratt mest til endringer i samfunnet.
Dialog er nødvendig. Men for å få til denne dialogen må partene sitte rundt bordet med hevet hode, ikke som undertrykt og undertrykker. For å få til denne likheten må provokasjon til. Provokasjon og konfrontasjon er første steget mot dialog. Utrop er av den oppfatning at fruktbar dialog ikke vil komme i stand dersom ikke noen er med å provosere i utgangspunktet. Vi trenger derfor mennesker som provoserer.
