Krisepakker i møtende tog…

Jeg må innrømme at det er blitt mye reising med tog i det siste. Noen ganger tar jeg meg tid til å høre på hva som ropes opp på høyttalerne i togene. Særlig når togene senker farten er det ofte spennende å vite hva grunnen kan være. Som regel annonseres det enten at ’vi er stanset for å vente på passerende tog’ eller at ’vi må vente på kryssende tog’ og andre ganger ropes det opp at ’vi venter på møtende tog’.

Passere forstår jeg som at det andre toget skal forbi, men i motsatt retning. Det at toget jeg sitter på må vente å bli krysset oppfatter jeg nettopp at det andre toget skal krysse. Jeg venter et kryss her. Akkurat som veikryss hvor det er minst fire alternative retninger. Det ene toget må stoppe for å la det andre krysse sporet, ja akkurat som fotgjengere krysser gata og da må bilene stoppe. Bilene lar fotgjengere krysse gata. Men det er jo ikke alltid noe kryss der, togene skal krysse hverandre…

Jeg blir urolig når konduktøren roper at vi er stanset for møtende tog. Møtende ja! Tenk, toget vi sitter på skal møte et annet tog. Det betyr selvsagt ikke at begge skal sitte i et møte med hverandre eller hilse på hverandre i forbi fart. Kan togene møte hverandre, ja uten at de kolliderer? Det er jo nødt til å gå galt – i alle fall for passasjerer som sitter på disse møtende tog. Men nei da, det går ikke galt.

Det er tydeligvis ikke forskjell på om togene passerer, krysser eller møter hverandre. Det gjør de stadig – og enda fortsetter jeg å ta toget eller i alle fall sitter på når jeg tar toget.

Som kjent er verden fortsatt i finanskrise og børskrise. Bankene faller om som fluer og børsene raser som korthus. Den såkalte demokratiske kapitalismen er i fritt fall og stadig flere kapitalistiske land nasjonaliserer – nei feil uttrykk, kjøper opp – nei også feil. Det korrekte er vist at nasjonale myndigheter hjelper private banker for å unngå konkurs. Det lages krisepakker.

Ja, pakker. Fra barndommen av er jeg vant med bursdagspakker, julepakker, godteripakker. Men jeg forstår ikke hva krisepakke er. Ei heller om disse pakkene er for krise eller mot krise. Det er visst hundrevis eller tusenvis av milliarder i disse krisepakkene… Det er penger! Men hvor er det blitt av alle de tilsvarende pengene fra bankene? Brant de opp, ble de stjålet, eller har noen gjemt dem? I så fall hvor og hvorfor? Har noen gjemt pengene og glemt hvor de er? Vet vi ikke hvem som har gjemt dem? Hvordan er krisen oppstått? Har noen vært uendelig grådig? Er det selvforskyldt eller påført – uvettig bruk av penger?

Ok, så har bankene fått krisepakker både her i Norge og over hele verden. Hva skal bankene med disse pakkene? Kjøpe mer penger, gi til kunder, betale lønningene til sine ansatte og fallskjermer til direktører? Tydeligvis har bankene ikke lenger penger. Kassa er tom og kredittvurderingen er negativ. Bankene har brukt mer enn de hadde råd til. De har hatt uvettig bruk av penger. De er blitt fattige. Bankene trenger økonomisk sosialhjelp.

I motsetning til alle andre i dette landet, som trenger økonomisk sosialhjelp, bruker bankene andre metoder enn å møte med lua i hånda på sosialkontoret. Nei de sender SMS til statsministeren. Gamle venner utveksler sms’er – økonomisk sosialhjelp på grunnlag av gammelt vennskap – nei unnskyld – bekjentskap. Når bankene er i krise, er landet i krise, må en forstå. Krisepakken har skapt krise for statsministeren. Det er visst ikke forskjell på hva en kaller det hvis en oppnår det som er intensjonen; om toget skal passere, krysse eller møte, eller krisepakken er for eller i mot. Bare en får penga!

Jeg skal betale renter, masse renter på lånet, og det finnes ikke noen krisepakke her. Ei heller har noen i dette landet laget krisepakke for å avskaffe fattigdom. Dette er tydeligvis vanskeligere enn å lage krisepakke til bankene på hundrevis eller tusenvis av milliarder. Men er det så nøye!