Ser på seg selv som brobygger

Rabia Khan kåret til Årets Ladejarl

Rabia Khan (i midten) har blitt kåret til Årets Ladejarl for sin innsats for innvandrerhelse.
Foto: Privat
Rabia Khan ble nylig kåret til Årets Ladejarl for sin uvurderlige innsats for innvandrere.

For henne var det å få Årets ladejarl, for sitt arbeid for Internasjonal Velferdsforening Trøndelag, en stor ære. Utdelingen skjer årlig i regi av Reitan-stiftelsen.

– Jeg ser dette som en anerkjennelse av jobben min, og ser det som en inspirasjonskilde til videre innsats.

Vinneren av Årets Ladejarl utmerker seg for sitt verdibaserte arbeid for å gi innvandrere og flyktninger mer kunnskap om helse, kultur og rettssikkerhet som bidrar til inkludering og mangfold, ifølge juryen.

– Årets vinner bygger tillit i samfunnet og selvtillit hos enkeltindivider. Rabia Kahn viser sterk dedikasjon, omsorg og respekt. Hun brenner for at alle skal ha nødvendig kunnskap og likeverdig tilgang i det norske samfunnet vårt, sier Odd Reitan.

Slet med å få jobbautorisasjon

Khan kom selv som innvandrer fra Pakistan i 2004, og opplevde selv de samme problemene som hun mener andre med innvandrerbakgrunn opplever når de ankommer Norge.

I opprinnelseslandet tok Khan legeutdanning, men det tok tid å få tittelen godkjent i Norge.

– Her er det mange krav til de som kommer med utenlandsk utdanning. Jeg måtte vente helt til 2012-13 før jeg fikk autorisasjon som lege. I mellomtiden hadde jeg valget om å jobbe som frivillig med helseinformasjon til asylsøkere på mottakssenteret og i Rådgivningsgruppa i Trondheim.

Etter at hun fikk legeautorisasjonen fortsatte hun informasjonsarbeidet innenfor helse.

– Veldig mange av de som kommer til Norge har lite medisinsk kunnskap, kjennskap til det medisinske språket eller til egen kropp og helse. Språk og kulturbarrierer er også en stor utfordring.

Analfabetisme og kunnskapsmangel

En god del av de som kommer til Norge trenger ekstrahjelp på helsefronten, og analfabetisme påvirker også mye situasjonen til den enkelte.

– Noen vet ikke hva det vil si å kontakte en helsesystemet eller for eksempel svare en innkalling til celleprøve. Jeg vet om en kvinne, som er flerbarnsmor, og som ikke vet hva ‘livmor’ betyr. En eldre mann jeg kjenner har tatt medisiner mot høyt blodtrykk i mange år, men kjenner ennå ikke til begrepet ‘blodtrykk’. Andre vet ikke hva jernmangel er, eller hvordan ulike medisiner fungerer, og hva slags virkninger eller bivirkninger de kan ha.

– Ofte må vi hjelpe folk når de skal komme i kontakt med helsetjenester, slik at fastlegen eller andre kan få et riktig utgangspunkt i helsesituasjonen, og bidra til at legen og pasienten med innvandrerbakgrunn kan kommunisere godt sammen.

Kunnskapsmangel om norske forhold kan også få utslag, mener hun.

– Noen kommer fra kulturer hvor de ikke hilser på personer av det motsatte kjønn. Derfor tar det tid å forstå hvordan en skal forholde seg til en fastlege eller en tolk som ikke er av samme kjønn.

Ringer opp slekt for helseinformasjon

Når det er mangel ved kommunikasjon kan man i verste fall ende opp med mangel på tillitt, som helsepersonell er helt avhengig av.

– Vi har hatt tilfeller der folk har ringt slekt, bekjente og helsepersonell i hjemlandet når de har trengt helsehjelp her. I andre tilfeller har vi folk som selvmediniserer seg med medisiner kjøpt i opprinnelseslandet, og ofte tar de for eksempel antibiotika uten å vite om følgene av en slik bruk.

For å bøte på situasjonen har Khan og gruppen hennes ofte kurs i grunnleggende informasjon om kropp og helse.

– Her forklarer vi ting som blant annet reproduktiv helse, som ikke finnes i mange av landene ikke-vestlige innvandrerkvinner kommer fra. Vi gjør det på en måte som demper for kultursjokket i møte med norsk helsevesen, hvor seksuell og reproduktiv helseinformasjon er helt vanlig.

Et mellomledd og brobygger

Khan ser på seg som kulturell brobygger gjennom gruppen sin.

– Vi har over 6000 årlige brukere fra 83 ulike nasjonaliteter, og behovene er mange.

– Hvordan får du dagene til å gå?

– Egentlig har ikke jeg noen bestemte tider for når jeg avrunder jobbdagen. For jobben stopper ikke som en vanlig legejobb, men fortsetter utover dagen når jeg får henvendelser.

Ofte kan oppringningene handle om alt fra helseråd til folk som føler seg isolerte og deprimerte.

– Noen ganger må jeg si ifra at jeg ikke kan ta imot henvendelser langt utpå natten, med mindre det handler om akutthjelp. Skal jeg hjelpe folk, så trenger jeg også søvn. Men, vi har så mange som trenger helsehjelp, og jeg ser helt klart potensiale i å videreutvikle organisasjonens innsats i tiden fremover. Som lege ser jeg hvor viktig kropp og helse er for folk.