Unngår å søke hjelp i frykt for barnevernet

– Hvis det å oppsøke hjelp i forbindelse med psykiske utfordringer skal innebære nesten automatisk en bekymringsmelding til barnevernet, er det ikke rart vi står ovenfor utfordringer, skriver kronikkforfatterne fra Kirkens Bymisjon i Vårt Land.
Foto: Scanstockphoto
Folk kvier seg for kontakt med psykisk helsevern fordi de er redde for å bli meldt til barnevernet, advarer Kirkens Bymisjon i et innlegg i Vårt Land.
275Shares

– For oss ser det ut som om det har gått inflasjon i å varsle barneverntjenesten, ofte med begrunnelse i meldeplikten, skriver Vilde Reichelt og Inger Johanne Aas, begge tilknyttet Kirkens Bymisjon hvor Aas leder Primærmedisinsk verksted og Reichelt er familieterapeut samme sted.

I kronikken understreker de at barnevernet har mange gode hjelpetiltak som kan avlaste foreldre, men at det er krevende å få til gode allianser. Mistillit preger ofte relasjonen.

Roper varsko

Det er flere årsaker til dette, men vi vil her rope varsko om en ny tendens som undergraver det offentlige hjelpetilbudet og skaper mistillit og avstand. Vi må vurdere motivene når både «nabokjerringer» og offentlig ansatte ser det som sitt ansvar og sin pålagte meldeplikt å sende bekymringsmeldinger uten relevans, heter det i kronikken i Vårt Land.

Reicheldt og Aas viser til Regjeringens nasjonale integreringskonferanse 9. juni i år hvor betydningen av å motivere folk til å oppsøke psykisk helsehjelp ble understreket. Kronikkforfatterne peker imidlertid på at folk kvier seg for å søke psykisk helsehjelp fordi de er redd for kontakt med barnevernet.

– Hvis det å oppsøke hjelp i forbindelse med psykiske utfordringer skal innebære nesten automatisk en bekymringsmelding til barnevernet, er det ikke rart vi står ovenfor utfordringer. Her må det gjøres et grep! 

Minoriteter og barnevern

Primærmedisinsk Verksted i Kirkens Bymisjon har i 25 år arbeidet med å gjøre det norske hjelpeapparatet forståelig gjennom dialoger og kultursensitiv informasjonsformidling. De siste seks årene har de i tillegg jobbet med å styrke tilliten mellom minoriteter og barnevernet. 

– Vi motiverer til bruk av helse- og velferdstjenester i situasjoner som kan være vanskelige, ikke minst nettopp i møte med psykiske utfordringer. Vi snakker om hvordan det kan være en lettelse å åpne tabubelagte temaer som føles skamfulle, og at det for noen kan være en løsning å søke om hjelp for å komme seg videre.

Reichell og Aas trekker i kronikken frem flere eksempler på skjebnesvangre konsekvenser av den lave terskelen for å sende bekymringsmelding til barnevernet.

Unngår offentlig hjelpeapparat

– Vi må vurdere motivene når både «nabokjerringer» og de offentlig ansatte ser det som sitt ansvar og sin pålagte meldeplikt å sende bekymringsmeldinger uten relevans, til en instans som allerede sliter med mistillit og er sterkt overbelastet.

Kronikkforfatterne forteller videre at mange i deres nettverk har sagt at de så langt det er mulig unngår å søke støtte i det offentlige hjelpeapparatet.

– Erfaringen er at det brukes mot dem, blant annet gjennom bekymringsmeldinger. Folk kvier seg for kontakt med psykisk helsevesen grunnet redsel for å bli meldt til barnevernet.