Fargeblindt militærvesen med komplikasjoner

Et forsvar som tar imot alle nordmenn, uansett farge, handler om mer enn tilretteleggingstiltak for hodeplagg, mener kommentarforfatteren.
Foto: Claudio Castello
At stadig flere flerkulturelle trer inn i Kongens klær, går ikke bare på bekostning av de innvandrertypiske ALI-yrkene, men også på tvers av identitet og lojalitet.
0Shares

Siden Forsvarets Handlingsplan 1998-2001 ble implementert for mange herrens år siden har det vært en uttalt målsetning for norske bakkestyrker, sjøforsvar og luftforsvar å rekruttere blant etniske minoriteter. Spørsmålet er om denne strategien har funket?

Sjefen for Brigade Nord, Odin Johannesen, har selv vært ute i denne debatten med et rungende nei. Han mener Forsvaret har sviktet kraftig når det gjelder å rekruttere fra flerkulturelle miljøer.

– Når vi forsvarer oss, så må vi se på den befolkningen som faktisk bor i Norge. En betydelig del av befolkningen har innvandrer- eller minoritetsbakgrunn, og da mener jeg det er veldig viktig å rekruttere fra de miljøene, var hans kontante svar til NRK.

Skal Forsvaret være et forsvar for alle nordmenn, så er det ikke bare hodeplagget man skal forkusere på.

Operasjonelle fortrinn (?)
Johanessen la til at det å ha en annen bakgrunn, og eventuelt kunne andre kulturkoder og språk ville være et “operasjonell fortrinn”.

Men spørsmålet her er hvor disse fortrinnene er. Med gru og skrekk kan tenker vi tilbake på historien om den 28 år gamle norsk-somalieren som fra å være en mønsterelev på skolen og vakt for selveste Kong Harald en kort periode under sin tid i garden, endte opp som soldat i en leir hos terrorgruppen Al-Shabaab i foreldrenes hjemland. Han skal ha vervet seg etter å ha blitt konvertert av ekstreme fanatikere, og endte sitt liv i kamper med somaliske regjeringsstyrker. 

Traumer fra hjemlandet
Under helgas 100-årsjubileum for det norske luftforsvaret så jeg flere uniformerte med annen familiebakgrunn. Selv kjenner jeg også unggutten til en familievenn som var utstasjonert i sjøforsvaret. Spanskkunnskapene hans ble på beste Johannesen-vis brukt som et operasjonelt fortrinn. Han fikk nemlig delvis tolkeansvar for en ubåtbyggingsprosjekt i et spansktalende land, og teamet han jobbet i, var sentralt for å få til at denne ubåten nå er operativ, og i stand til å forsvare Norge i tilfelle krig.

Spørsmålet om dobbel identitet og minoritetsbakgrunn i Kongens klær er ofte komplisert. Mange av oss “nye” i Norge har kommet på grunn av menneskerettsbrudd begått av nettopp militære. Enkelte unge irakiske, somaliske og afghanske krigsflyktninger drepte for første gang når de var åtteåringer, og sliter ennå med traumer. Mange godt voksne har vært fengslet og/eller tålt umenneskelig behandling av uniformerte, blant annet tortur av groveste sort. Å se en sønn eller datter som vokser opp i Norge velge det militære karrierelivet, kan bringe tilbake mange vonde minner. I mange land har også militæret lav status; da er det heller bedre å se at poden vokser opp til å bli ingeniør eller advokat.

Lojalitet og habilitet

For mange kan det også bli spørsmål om lojalitet. En vernepliktig med afghansk bakgrunn, som ansees som god nok for (la oss si) Telemarksbataljonen kan fort ende opp med å måtte dra til de samme markene han forlot som treåring. Kanskje for å drepe “sine egne”?

Skal Forsvaret (uansett om man enig med institusjonens formål eller ei) være et forsvar for alle nordmenn av alle farger, så er det ikke bare hodeplagget man skal forkusere på. Man bør også (for å bruke et militært språk) se på de operasjonelle fortrinnene og ulempene dette gir i praksis.