En sang – bare en sang?

Ja til innvandring: Norske respondenter, særlig Oslo-folk, er i hovedsak positive til at flere utenfra kommer til Norge
Foto : Flcikr
Kan det være at Hans Rotmo, mannen bak den utskjelte sangen ”Vi fra andre”, har et poeng? Les mer i Mangfoldige meninger!
0Shares
Avatar

Latest posts by Tove A. Andersson (see all)

Diskusjonen om Hans Rotmos (f. 1948) nye CD går høyt på nettet, spesielt på grunn av innholdet i sangen ”Vi fra andre” som noen mener er rasistisk, andre satirisk. Hans Rotmo har vært kjent som visesangforfatter siden 1970-tallet med Vømmøl Spelemannslag.

”Vi fra andre” er en ny versjon av Wergeland ”Vi ere en nasjon vi med” og sammen med en knekt flaggstang på forsiden av albumet, er dette det nærmeste vi har kommet kritikk av nasjonen Norge på lang tid.

VI FRA ANDRE

Wergeland snur seg neppe i graven, ettersom teksten er flau og mangler politisk sprengstoff.

Vårt nye land vi frydes ved/
og aldri det forlater/
Vi er fra fjerne himmelstrøk/
men vi er ikke på besøk/
selv om vi lukter hasj og løk/
og prater rart når vi prater

Det ”rotvelske” må tolkes dit hen at det handler om de svært mange dialekter og sosiolekter som finnes i dette langstrakte landet. Etter flere album har Rotmo skrevet dramatikk og skjønnlitteratur og står bak publikumssuksesser som «Trekkspillkrigen» og «Bønder i solnedgang» på Trøndelag teater.

Vil ikke ansette Rotmo
Sjefen ved Trøndelag Teater, Kristian Seltun, har imidlertid ingen plass til Rotmo i dag. Ifølge Adressa reagerer teatersjefen på sangen der Rotmo synger «snart starter revolusjonen». Han uttaler at han ikke kunne tenke seg å ansette Rotmo. På nettet florerer diskusjonen om Rotmo bare målbærer holdninger som finnes i samfunnet, om dette er satire eller om mannen uttrykker sine egne holdninger.
Det beste er å gå til kilden. Rotmo viser seg å ha vært svært frittalende tidligere, uten at det skapte den samme debatt.

– Norge blir jo muslimsk i løpet av 50 til 100 år, sa Hans Rotmo til NRK i 2010.

Redd for å kritisere
Under overskriften ”Rotmo tør ikke refse islam” viser det seg at refseren, som ikke har stått tilbake for religionskritikk, har vært tilbakeholden med å kritisere islam. Han utga den kritiske juleplata «Vårres jul» i 1980. Med referanse til karikaturstriden, har Rotmo et poeng. Å bruke ytringsfriheten til religionskritikk i form av satire, har ikke blitt tatt godt i mot i flere land, spesielt land med svake demokratiske tradisjoner. På to år har imidlertid frykten hans for å uttrykke seg kritisk, også til islam, åpenbart minsket.
 
– Hvis jeg skulle sagt det jeg faktisk mener om islam, så er jeg ikke langvarig på denne kloden, nei, sa Rotmo til NRK den gangen.

Et av versene på det nye albumet tyder på at Rotmo har forstått at ”mer åpenhet, mer demokrati” også skal gjelde kulturkritiske tekster. Han prøver seg med noen nødrim.

Vi kutter og snitter i sopper og fitter/
på gutter og jenter og nykonvertitter/
Omskjæring er vår kultur/
og vi har mer på lur

Kvaliteten må bedømmes
Spørsmålet er om vi ønsker et samfunn der folk er redde for å uttrykke seg kritisk, et samfunn der hva som er humor avgjøres av staten. Den Ola Nordmannske mangelen på dannethet i omgang med ytringsfriheten kan sammenlignes med hvordan vi våryre kaster klærne når sola stikker fram i april – og etterpå klager på forkjølelse.
Vi har frihet, men vet ikke helt hvordan den skal brukes til beste for oss selv og andre. I intervjuet med NRK hevder Rotmo at islamkritikk må komme fra muslimer og at det ikke vil bli oppfattet som særlig opplysende om det kommer fra ham. – Det skal jeg holde meg langt unna, sa han den gang.

Som all musikk og tekst bør også Rotmos CD ”Trossetrua Band” vurderes. ”Hjelpeløst elendig”, skriver Dagsavisens anmelder Bernt Erik Pedersen og følger opp med at den ”… høres sjelden ut som noen på noe tidspunkt har spilt noe sammen, eller prøvd å synkronisere trommespor med bass og gitar, for eksempel”. Pedersen hevder at felesoloen halter stygt og kaller teksten rasistisk oppgulp.

Om innvandringssatire egner seg på plate, kan man konkludere med at det ikke har lykkes denne gang. Wergeland snur seg neppe i graven, ettersom teksten er flau og mangler politisk sprengstoff.