En stemme for de stemmeløse

Opplagsvinner blant innvandrerbefolkningen: VG er avisen som leses flittigst, ifølge undersøkelsen som Universitetet i Oslo og NRK Analyse har gjort blant innvandrere om deres medievaner.
Foto: Jørgen Schyberg
Det er trist og litt vondt å lese at innvandrere i Norge er stemmeløse. For det er nemlig slik man kan tolke de nylig offentliggjorte funnene til Retrievers medieanalyse om innvandring og integrering i norske medier. 
0Shares

I løpet av medieåret 2010/2011 ble temaene innvandring og innvandrere omtalt i over 9 100 artikler. Jens Stoltenberg – den mest omtalte personen i mediene under den perioden – ble omtalt i nærmere 11 200 artikler, ifølge Retrievers medieanalyse. Personer med innvandrerbakgrunn utgjorde kun 2 prosent av kildene eller intervjuobjektene i de over 9 100 artiklene. 2 prosent. Man skulle jo ha trodd at innvandrere, som i dag er 655 000 personer, ville hatt en mye tydeligere stemme i vår mediehverdag, ettersom temaet er så populært blant journalister. Men sånn er det dessverre ikke.

Hvorfor tier eller forties de?
Funnene vitner om at 13,1 prosent av befolkningen er stemmeløse i den norske offentligheten. Innvandrere er sjelden til stede i avisenes spalter og de blir ofte snakket for av såkalte ”eksperter” og politikere i media. Eksperter som uttaler seg på vegne av innvandrere om hvordan de har det, hvordan deres situasjon er og ikke minst hvorfor de har det som de har det. I politikken er diskusjonen om innvandring og integrering en het potet. En diskusjon som har blitt så problematisk at politikerne foretrekker å snakke om klesdrakter og andre bagateller fremfor å ha en dialog med innvandrerne om det vi mener at debatten egentlig burde handle om. Det er jo tross alt oss og vår hverdag det handler om.

På den ene siden kan fraværet av innvandrere i mediebildet skyldes at innvandrere ikke er flinke nok til å sette seg selv på agendaen og skrike høyt nok. En annen forklaring kan være at media ikke er flinke nok til å oppsøke nye kilder og intervjuobjekter i innvandrermiljøene. De innvandrerne som slipper til i media, er gjerne allerede profilerte samfunnsaktører. Og mer profilerte blir de, siden media som oftest oppsøker de samme personene om og om igjen. Det er òg verdt å notere seg at det ikke er sikkert at de som intervjues er representative for hele den gruppen de erment å være frontfigur for. Det er jo ikke sikkert at alle pakistanere er enige med alt det Abid Q. Raja sier og gjør.

Når vårt mediebilde er så unyansert, er media med på å skape et uriktig og negativt bilde av innvandrere.

Videre er det ikke sikkert at alle innvandrerne i Norge føler at de blir representert i media. Statistisk Sentralbyrå (SSB) opplyser om at innvandrere i Norge består av personer med bakgrunn fra 219 ulike land og selvstyrte regioner; Hvor er deres representanter i mediebildet?

Hvem sin skyld er det?
Journalister og media besitter en unik definisjonsmakt. Hva de velger å sette på agendaen, hvem de trekker frem i mediebildet og ikke minst hvordan disse individene blir presentert, har en enorm påvirkningskraft på hvordan samfunnsborgerne vil tolke en sak eller oppfatte vedkommende. Mediene skaper ikke fremmedfrykt og rasisme, men når vårt mediebilde er så unyansert og innvandrernes stemme blir sjeldent hørt, er media med på å skape et uriktig og negativt bilde av innvandrere. Ikke alle innvandrere er voldtektsmenn, skattesnyltere eller religiøse fundamentalister som ønsker å opprette en islamsk stat på Grønland.

Samtidig blir det også feil å kun gi media skylden. Vi er ikke ofre for journalistenes og medias brutalitet. Vi – innvandrerne – må også gjøre vårt for å bli sett og hørt i media. Det er ingen som knebler oss til stilhet. Vi har alle rett til å ytre oss. Dette er min stemme og mitt forsøk på å være en stemme for de stemmeløse.